Sto med samme dilemma selv, og endte opp med å bare spørre samboer om han ville vite eller om det ble stress for han. Men han ville vite så her er det full åpenhet. Gjorde det mye lettere for meg at jeg bare kan si det til han, i hvert fall :-D
Liker mye bedre å bare gi opp og heller bli positivt overrasket
Jeg stresser derfor ekstra mye denne PP'en ettersom jeg tenker dette er den siste eller nest siste på en stund, men jeg er så usikker. Dersom det går denne gang blir termin i midten av august, og midten av september hvis vi prøver en syklus til.
Eneste vi prøvde å time etter var barnehageplass, men vi kommer nok ikke til å ta pause hvis det ikke klaffer i denne eller neste pp. Jeg fyller 36 i mars så jeg føler at vi ikke har tid til å vente
)
kjenner meg såå godt igjen i at når man først begynner å prøve, skulle man helst blitt gravid i går... krysser fingrene for positiv test denne ppen!! 
for min egen del har jeg gitt opp å prøve å time det Såå hyggelig du tok deg tid til å kommentere!Måtte inn og lese her
Bare en liten tanke: jeg tror det er både fordeler og ulemper med å få barn på de forskjellige årstidene. En nyfødt er jo litt skjør, og mange er mye hjemme i starten, så jeg tror ikke nødvendigvis det er noen ulempe å få barn tidligere på året når man er mer inne og så kan man heller nyte sommeren ute med en litt større baby som tåler litt mer, når man selv har kommet seg litt etter fødsel og orker å farte litt mer rundt. Dette er nok veldig individuelt altså, men ville bare nevne det
Er jo faktisk litt dumt også dersom ungen blir mer og mer aktiv når det er kaldt og surt og mørkt ute. Fordeler og ulemper med alt! Dette lettet faktisk synet midt på å ikke få en sommerbaby veldig mye
Etter mye skygger og helt crazy bananas tidlig testing i pp-ene hittil har jeg egentlig bestemt meg for å ikke teste før ikm, men veldig godt poeng det med å forberede seg gradvis på at det ikke klaffet enn å bare få det midt i trynet når TR dukker opp.CD21 - 6DPO
Heldigvis har dagen i dag vært bedre enn i går! Selvom jeg gleder meg til å begynne testingen kjenner jeg at det kommer til å bli vanvittig tungt hvis det ikke gikk denne gangen heller.. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å stå i dette her i flere måneder til. Det går nok, og blir forhåpentligvis lettere med tiden, men nå føles det helt umulig.
Ellers tenker jeg at for min del kan det faktisk være lurt å begynne å teste tidlig, før jeg i det hele tatt kan forvente positiv test. Da blir det ikke så vondt å ikke se to streker, og jeg får forberedt meg litt gradvis mentalt på at det ikke gikk denne gangen heller, i stedet for å starte testing på 12DPO og vite at hvis den ikke er positiv så har det ikke gått denne runden. Så derfor tenker jeg å starte på søndag, 9/10 DPO. Den kan bli positiv hvis det har gått, men det er fremdeles tidlig så en blir sannsynligvis negativ uavhengig av om jeg faktisk er gravid eller ikke. Jeg må jo også si at håpet denne runden er veldig stort ettersom vi fikk det til å klaffe på dagen jeg fikk positiv EL-test, og dagen etterpå. Har jo ikke hatt kontroll på når jeg har hatt eggløsning før denne syklusen, så jeg tror aldri vi har truffet så bra før. Håper jeg
(Liten sidenote om at jeg tok LH-test i dag bare for å få se streker på en pinne, hver morgen når jeg går på do tenker jeg bare "for en waste av tiss" hvis det ikke brukes til noe
kjenner meg såå mye igjen i det du skriver. Man prøver å være tålmodig, men 30 dager mellom hver mulighet er faktisk utrolig lenge når ønsket om å bli gravid er så stort ... Det blir spennende å følge dagboken din
Stooor klem til deg. Krysser fingrene for deg videre.
Hvordan går det med deg?
Tusen takk som spørHvordan går det med deg?
Det går litt bedre, men jeg kjenner jeg har mistet håpet totalt på at dette kan gå bra uten hjelp med så kort lutealsfase. Dagen i dag har vært en blanding av å kjenne på hvor lei jeg er, og å prøve å finne løsninger og svar.Tusen tusen takk
Jeg håpte på festeblødning med en gang, men fikk fort bekreftelse på at det var TR som hadde kommet mtp. mengde blod og smerte
Uansett, har prøvd å sortere litt tanker og finne løsninger på lutealfasen min. Dette er gjerne som å banne i kirka, men jeg hater kjerringråd, men nå er jeg så desperat at nå tar jeg til meg alt som kan være en quickfix for å forlenge lutealfasen. Så i dag har jeg tenkt å kjøpe både Pyridoksin (Vitamin B6) og salvie-te
De to tingene jeg har tenkt at i hvert fall ikke kan skade å prøve, så får vi se om de faktisk virker.
Tror dette kan stemme. Mener å ha lest at lutealfasen har fast lengde og det er folikkelfasen som kan variere.
Skjønner deg så godt, det er tøft å ikke vite om det kommer til å gå med en gang eller om ti måneder, vi har jo ingen kontroll over hva kroppen driver med! Hvis du har så kort lutealfase er det sikkert god hjelp å få for å stabilisere det, men her kan jeg ikke nok. Jeg krysser uansett fingrene for at du får positiv test i julegave!PP4 - CD 2
Skjønner ikke hvordan det går an å ha så mange tanker samtidig, og fremdeles ikke få frem noen ord
Jeg har jo også innsett at syklusen min har ulik lengde for hver eggstokk. Som regel ser det ut til at eggene slipper fra eggstokkene vekselvis annenhver måned, noe som har resultert i sykluser med lengde 30-24-30-24 osv. Lutealfasen tror jeg derimot er ganske lik på 8-9 dager, selvom jeg ikke har det helt sikkert ettersom det ble kluss med EL-testingen i PP2, men jeg antar det i hvert fall. Så nå skal jeg forsøke å fremskynde lutealfasen med salvie-te frem mot EL (og jeg som hater te...), og ta pyridoksin hele syklusen. Så får vi se om det har noen effekt. Det hadde jo vært sykt fint hvis det funka, fordi IKM er på julaften, og det hadde vært verdens beste julegave med positiv test rett før jul. Selvom jeg må innrømme at jeg har gitt litt opp, så har jeg et snev av håp enda. Pessimisten i meg sier at det er bedre jeg gir opp da, så kan jeg heller bli positivt overrasket. Den innstillingen jeg pleier å ha til alt i livet, egentlig. Liker den bedre enn denne "håp-skuffelse-håp-skuffelse"-berg og dalbanen jeg har vært på til nå
Sånn følelsesmessig sitter gråten konstant i halsen enda, og det skal lite til før jeg blir blank i øynene når jeg tenker på prosessen vi er i. Har heldigvis veldig god støtte i samboer, men kjenner jeg savner noen å snakke med alt dette om som står meg nær og som gjerne skjønner hva jeg går gjennom nå.. Men det får bli ønsketenking. Holder meg til forumet enn så lenge i hvert fall, og håper det kan lette noe av behovet.
Fikk frem noen ord allikevel, visst!
