Det var akkurat slik jeg tenkte sist, greiest å legge alle kortene på bordet. Men så skjedde det ting mens jeg lå sykemeldt på sykehuset som jeg syns var veldig lite greit gjort, så mistet en del tillitt. Jeg er i utgangspunktet ganske åpen, og jeg "skammer" meg aldeles ikke over at vi trenger hjelp, på ingen måte. Jeg bare føler ikke at de "fortjener" min åpenhet og sårbarhet. Om det virker forståelig. Hvis det ikke hadde vært slik at vi planlegger et barn til, hadde jeg funnet på noe annet å gjøre