23+1
Tenk at vi er over levedyktighetsgrensen! Herfra går det bare oppover!
For 9 år siden trodde jeg at jeg var gravid, for første gang. Mannen og jeg var nettopp blitt kjærester, og vi prøvde vel kondom én gang før vi gav beng og hoppet av i svingen, en metode som fungerte godt i mange flere år enn vi hadde regnet med. Uansett, den gangen var jeg to uker over tiden og lett stressa. Men samtidig rolig. Jeg var så sikker på at han var mannen i mitt liv og at om vi ble foreldre sammen under et år etter at hu ble kjærester kom det til å gå helt fint.
Vel, jeg var ikke gravid. Men det er rart å ligge her med en turner i magen og tenke tilbake på. Å være lykkelig uvitende om de utfordringer vi skulle gjennom sammen, men som har lært oss så mye om oss selv og hverandre. Jeg har fortsatt roen i meg når det gjelder oss og oss som foreldre. Jeg er selvsagt spent, men trygg. Han er en så god mann, rolig, trygg og snill. Han er helt fantastisk med barn, og jeg gleder meg så veldig til å se ham i papparollen.
Med han i magen virker det til at alt går fint. Han turner og koser seg, og her en natt måtte jeg bare ligge og kjenne på all bevegelsen etter et nattlig dobesøk. Følelsen er helt utrolig, jeg vil nesten stoppe tiden litt bare for å holde på den litt til. For tenk at inni magen min ligger det en så etterlengtet liten krabat!
Jeg har hatt to fulle uker på jobb, og det har gått greit. For en uke siden var jeg med i en gymtime i første økt, og jeg var så kjørt i korsryggen etterpå at jeg nærmest krabbet inn til ledelsen for å be om hjelp til å ta inspeksjon i storefri. Tilbakemelding fra inspektør var njaa, den burde jeg egentlig byttet. Jeg var så sliten at jeg måtte sette meg på et stille rom og grine litt (tips: ikke spis gulrot og grin samtidig, med mindre du liker å ha biter av gulrot i pusterør og nese
). Resten av dagen var ræv, og jeg brukte store deler av ettermiddagen på å sippe. Det har heldigvis løst seg, etter en liten prat med rektor uka etter er jeg tatt vekk fra den inspeksjonen. For rektor var det en selvfølge, IG en tilpasning som var helt uproblematisk. Hurra! Da kan jeg faktisk komme gjennom HELE uka uten å grue meg til fredag en stund til. Det er godt for en som syns det er kjekt å være på jobb, og som tar sikte på å gå hele veien ut.
Helgene går riktig nok til mest mulig avslapning. Jeg har hoppet av ett av to korps i utgangspunktet, og i dag har korpset jeg fortsatte i rekrutteringsdag og kickoff i kveld og seminar i morgen. Jeg valgte å stå over dagen i dag og prioriterer i morgen i stedet. Like greit, tiden etter at jeg kom hjem fra å ha kjørt mannen har jeg tilbragt i horisontal stilling, bare avbrutt av å få servert en mus på døra av pusen. Nå skal jeg ut igjen for å hente mannen, men måtte drøye bittelitt bare for å kjenne litt mer på han som skifter mellom å trene på turn, karate og riverdance.
Graviduke: 24
Graviditetsmåned: 6
Trimester: 2
Dager igjen til termin: 121
Fullført graviditet: 57,2 %
Neste legetime: 3. Sept
Neste jordmortime: 21. September
Vektendring: + ca 6 kg
Symptomer: Er på do ca en gang om natten. Bekkenet har begynt å sutre, med helt normal hverdagsaktivitet sliter jeg med vanlig bevegelse på kvelden.
Medisiner:
Sykmeldt: Nei, men får enkle tilpasninger på jobb.
Festen var tydeligvis ikke over for minien, og etter noen minutter fikk jeg mannen til å holde hånden på magen også. Han fikk også et tydelig spark som svar. Jeg er SÅ glad for at vi fikk dele første bevegelse utenpå!
Det blir så mye med ekte når man kjenner liv, og er så betryggende å kunne vite at det er liv der inne 
Jeg elsker jul og er så misunnelig hvert år fordi mitt yrke er så sykt travelt i den tida at jeg ikke får tid til noe 
