Etter planlegging i barnehagen jeg jobber i, idag opplever jeg det største problemet, sett bort ifra personalkabal og åpningstider, det å skulle jobbe ut ifra et barnas beste-perspektiv. Vi satt å evaluerte dette og ser at denne hverdagen vil bli langt ifra hva både foreldre og barn er forespeilet når de har fått høre at barnehagene skal åpne og det er trygt. Vi skal selvfølgelig gjøre det vi kan med de forutsetningene og rammene som er satt, men som ansatt på storebarnsavdeling har jeg ansvar for 6 barn, alene. Det er så mye av barnas rutiner og væremåte som vi må stoppe og jeg kan heller ikke fatte hvordan vi skal klare å jobbe ut ifra rammeplanen og barnehageloven, samtidig som vi skal ivareta smittevernsregler og veilederen. Vi gjør så godt vi kan, men de foreldrene som forteller at barna savner barnehagen og endelig kan leke med vennene sine igjen vil bli skuffet
ja, barn er tilpasningsdyktige, men barna kommer ikke tilbake til noe som ligner en normal hverdag. Greit at det er nevnt i ordet rette betydning at ting ikke blir som før, men tryggheten for de fleste barn i barnehagen er at de kan leke med hvem de vil, ha kontakt med hvem voksne de vil, ha valgfrihet til å gjøre det dem vil og rett og slett bare få være seg selv med hva det innebærer. Dette vil smittevernsreglene sette en stopper for og jeg er redd dette kan påvirke trygghetsfølelsen til enkelte barn. De Har vært borte i over 5 uker og så skal vi klare å ha tilvenning 1 voksen på 6 eller 1 voksen på 3.