Veien mot drømmenurket med litt hjelp

Dette er bare så forferdelig vondt Victoria, unner deg virkelig mer medgang fremover. Synes at du omtrent mest av alle nå fortjener to streker og en spire til 2018 :Heartred
 
Dere er fine ❤️

Fortsatt ingen tante her, men antar hun kommer med lavere temp imorgen og bråker i 12-tiden. Da blir det nok ny kur med letrozol med EL litt før månedsskiftet. Fri fra 27.6-31.7, så blir rolig og greit den pp'n fra EL til IKM :)
 
Sender deg en klem [emoji173] Krysser fingrene for at det går deres vei snart. Prøv å nyt sommeren med god mat og vin. Kan kanskje være godt for kroppen å ikke stresse så mye med testing og temping :) [emoji173]
 
13 dpo, CD 1?

Nå er det nok ikke så mye tvil om hva som skjer senere idag.

IMG_6589.jpg
 
I natt drømte jeg at du fikk en ordentlig positiv test, Victoria! Kanskje det betyr at det går neste gang? Jeg håper for deg❤️
 
Må bare få ut litt frustrasjon og tanker

Så er vi igjen kommet til juni, måneden jeg nå for tredje året på rad har hatet at jeg ikke har blitt gravid. Første året vi prøvde fordi jeg allerede da innså i pp 1 (som varte vel over 2 måneder) at ting ville ta tid, mens de to siste fordi nære har fått eller skal få barn.

I fjor var det ekstra vondt da svigerinnen min fikk baby etter å ikke ha prøvd engang, samtidig som hun tråkket så ufattelig hardt på oss og er/var direkte stygg i forhold til vår prøving og hva vi sliter med. At ungen der snart er ett år symboliserer bare ett år for meg hvor jeg har vært nødt til å forholde meg til den smerten og urettferdigheten det innebar. Han er en skjønn gutt (som viser seg at ikke vil ha en lett start på de første årene av livet), men mangelen på empati hos foreldrene og alt rundt gjør at det føles jævlig urettferdig for å være ærlig. Jeg gikk derfor fra november 2015 til han ble født juni i en slags besettelse om å bli gravid. Da vi fikk to streker april, rett før juni, pustet jeg lettet ut. Men som dere vet gikk jo det dårlig dagen etter. Når han skulle bli født valgte vi reise bort. Det var godt. Jeg hadde også lite med henne å gjøre når magen begynte vokse. Men jeg kjenner fortsatt på hva det barnet symboliserer for oss. Om svigerinnen min hadde vært et ordentlig menneske med sympati for andre mennesker hadde det så klart vært en annen type sorg at det ikke var oss.

Så kommer vi til i år. Måneden hvor 3 relativt nære, flotte damer skal ha barn på nytt. De har alle barn fra før av og hatt en kort prøveperiode (men med en SA på veien for to av de). Jeg unner de av hele hjertet disse barna, men det er vondt å ikke få være med på ferden. Vondt at jeg ikke er gravid innen de hadde termin, som var målet både i fjor som i år. Jeg kjenner det i hele kroppen på urettferdigheten.

Imorgen skulle jeg ha vært 18 uker og telt ned siste dagene til OUL. Slik ble det ikke, og det ble heller ingen ny graviditet helt på tampen av denne måneden. Og det er vondt.

Begynner å lure. Vil vi egentlig bli foreldre?
 
VictoriaH skrev:
Må bare få ut litt frustrasjon og tanker
Så er vi igjen kommet til juni, måneden jeg nå for tredje året på rad har hatet at jeg ikke har blitt gravid. Første året vi prøvde fordi jeg allerede da innså i pp 1 (som varte vel over 2 måneder) at ting ville ta tid, mens de to siste fordi nære har fått eller skal få barn.

I fjor var det ekstra vondt da svigerinnen min fikk baby etter å ikke ha prøvd engang, samtidig som hun tråkket så ufattelig hardt på oss og er/var direkte stygg i forhold til vår prøving og hva vi sliter med. At ungen der snart er ett år symboliserer bare ett år for meg hvor jeg har vært nødt til å forholde meg til den smerten og urettferdigheten det innebar. Han er en skjønn gutt (som viser seg at ikke vil ha en lett start på de første årene av livet), men mangelen på empati hos foreldrene og alt rundt gjør at det føles jævlig urettferdig for å være ærlig. Jeg gikk derfor fra november 2015 til han ble født juni i en slags besettelse om å bli gravid. Da vi fikk to streker april, rett før juni, pustet jeg lettet ut. Men som dere vet gikk jo det dårlig dagen etter. Når han skulle bli født valgte vi reise bort. Det var godt. Jeg hadde også lite med henne å gjøre når magen begynte vokse. Men jeg kjenner fortsatt på hva det barnet symboliserer for oss. Om svigerinnen min hadde vært et ordentlig menneske med sympati for andre mennesker hadde det så klart vært en annen type sorg at det ikke var oss.

Så kommer vi til i år. Måneden hvor 3 relativt nære, flotte damer skal ha barn på nytt. De har alle barn fra før av og hatt en kort prøveperiode (men med en SA på veien for to av de). Jeg unner de av hele hjertet disse barna, men det er vondt å ikke få være med på ferden. Vondt at jeg ikke er gravid innen de hadde termin, som var målet både i fjor som i år. Jeg kjenner det i hele kroppen på urettferdigheten.

Imorgen skulle jeg ha vært 18 uker og telt ned siste dagene til OUL. Slik ble det ikke, og det ble heller ingen ny graviditet helt på tampen av denne måneden. Og det er vondt.

Begynner å lure. Vil vi egentlig bli foreldre?
Klikk for å utvide …

For å svare på det siste spørsmålet ditt helt først, klart dere skal bli foreldre. Og vet du hvordan jeg kan være så sikker på det? Jo det er fordi dere aldri gir opp og fordi dere står i dette selv om det er pyton.
Det er ikke den letteste veien dere har lagt bak dere, og det er heller ikke sikkert at veien som kommer blir så enkel heller (ingen garantier her), men det som er sikkert er at dersom dere følger veien, uansett hvor lang og kronglete den måtte være, så vil dere komme i mål til slutt.

Det kan være tøft å høre det for en som vil ha barn her og nå, og helst i går, men dere har mange fordeler med dere i tiden fremover. Alderen er på deres side og etterhvert som du blir eldre vil din skyhøye AMH synke. Dette vil gjøre det enklere for deg både å bli gravid med IVF, men også med enklere stimuli og kanskje til og med naturlig.
Jeg er bombesikker på at fremtiden vil bringe graviditet for deg, og jeg håper bare det kommer raskere enn du tror <3
 
Avocado skrev:
For å svare på det siste spørsmålet ditt helt først, klart dere skal bli foreldre. Og vet du hvordan jeg kan være så sikker på det? Jo det er fordi dere aldri gir opp og fordi dere står i dette selv om det er pyton.
Det er ikke den letteste veien dere har lagt bak dere, og det er heller ikke sikkert at veien som kommer blir så enkel heller (ingen garantier her), men det som er sikkert er at dersom dere følger veien, uansett hvor lang og kronglete den måtte være, så vil dere komme i mål til slutt.

Det kan være tøft å høre det for en som vil ha barn her og nå, og helst i går, men dere har mange fordeler med dere i tiden fremover. Alderen er på deres side og etterhvert som du blir eldre vil din skyhøye AMH synke. Dette vil gjøre det enklere for deg både å bli gravid med IVF, men også med enklere stimuli og kanskje til og med naturlig.
Jeg er bombesikker på at fremtiden vil bringe graviditet for deg, og jeg håper bare det kommer raskere enn du tror <3
Klikk for å utvide …

Takk Avocado ❤️ Det er bare tungt når det står på. Spesielt når "alle" andre får oppleve det som står høyest på ønskelisten min.
 
VictoriaH skrev:
Må bare få ut litt frustrasjon og tanker

Så er vi igjen kommet til juni, måneden jeg nå for tredje året på rad har hatet at jeg ikke har blitt gravid. Første året vi prøvde fordi jeg allerede da innså i pp 1 (som varte vel over 2 måneder) at ting ville ta tid, mens de to siste fordi nære har fått eller skal få barn.

I fjor var det ekstra vondt da svigerinnen min fikk baby etter å ikke ha prøvd engang, samtidig som hun tråkket så ufattelig hardt på oss og er/var direkte stygg i forhold til vår prøving og hva vi sliter med. At ungen der snart er ett år symboliserer bare ett år for meg hvor jeg har vært nødt til å forholde meg til den smerten og urettferdigheten det innebar. Han er en skjønn gutt (som viser seg at ikke vil ha en lett start på de første årene av livet), men mangelen på empati hos foreldrene og alt rundt gjør at det føles jævlig urettferdig for å være ærlig. Jeg gikk derfor fra november 2015 til han ble født juni i en slags besettelse om å bli gravid. Da vi fikk to streker april, rett før juni, pustet jeg lettet ut. Men som dere vet gikk jo det dårlig dagen etter. Når han skulle bli født valgte vi reise bort. Det var godt. Jeg hadde også lite med henne å gjøre når magen begynte vokse. Men jeg kjenner fortsatt på hva det barnet symboliserer for oss. Om svigerinnen min hadde vært et ordentlig menneske med sympati for andre mennesker hadde det så klart vært en annen type sorg at det ikke var oss.

Så kommer vi til i år. Måneden hvor 3 relativt nære, flotte damer skal ha barn på nytt. De har alle barn fra før av og hatt en kort prøveperiode (men med en SA på veien for to av de). Jeg unner de av hele hjertet disse barna, men det er vondt å ikke få være med på ferden. Vondt at jeg ikke er gravid innen de hadde termin, som var målet både i fjor som i år. Jeg kjenner det i hele kroppen på urettferdigheten.

Imorgen skulle jeg ha vært 18 uker og telt ned siste dagene til OUL. Slik ble det ikke, og det ble heller ingen ny graviditet helt på tampen av denne måneden. Og det er vondt.

Begynner å lure. Vil vi egentlig bli foreldre?
Klikk for å utvide …
Huff, dette høres vondt ut.. Livet er urettferdig. Sender en klem og masse lykke til fremover [emoji173]
 
Kjenner meg veldig igjen i tankene dine! Det er så urettferdig [emoji29] men en dag blir det din tur! Du er knalltøff som står i det, og det er flott at du klarer å sette ord på følelsene dine. Det kan jo ofte hjelpe [emoji5]

Trøsta er at når vi er langt nede, så går det bare en vei - nemlig oppover. Og en dag skal du sitte med en liten i armene og være verdens lykkeligste! Det er jeg helt sikker på! [emoji8]

Håper du får en fin sommer, på tross av alt, og at spiren sitter veldig snart! Heier på deg [emoji173]️
 
Og da var CD 1 faktum. Egentlig glad tanta kom nå når testene først var negative. Neste EL rundt månedsskifte så får vi se om det blir siste egget vi trenger på ferden :)

Innvendig gråter jeg av sorg for hva vi igjen ikke fikk oppleve, men dette er gamet er tøft. Man må bare sparke seg i ræva og kjempe videre. I helgen blir det lakriskjøp når vi er i Sverige (min forbudte matvare i svangerskapet), og det skal nytes til det fulle! Håper sommeren pleier kroppen godt og gir oss en hyggelig overraskelse på slutten, eventuelt legger godt til rette for forsøket i august.
 
Avocado sa det så bra.

Jeg kjenner igjen følelsene dine så veldig godt, Victoria. Har ingen gode ord å komme med annet enn at du ikke er alene.
Håper inderlig at sommeren kan være god mot deg og at juni neste år kan bli en bra måned.
 
Så kjedelig :( Men bra hun kom når testene uansett var negative som du sier! Måtte dette bli siste pp ❤️
 
Kjedelig med tr. Igjen :(
Men sånn sett like greit når hun først måtte komme.
Håper også på at du er nå i siste pp [emoji173]️
Du får ha en fin sommer uansett
..! Og måtte tiden gå fort til forsøket i august. Krysser fingrene for at du ikke trenger noe forsøk til sensommeren [emoji173]️
 
CD 2

Da starter jeg med letrozol for denne runden. Dobbel kur som vanlig. Antar EL vil komme mellom dag 17-19 og det blir da helgen 30.6-2.7 mens vi er på hotell og i bryllup. IKM slutten av uke 28.
 
Så kjedelig at TR kom men bra også at hun ikke drøyde når testene var negative og tempen på vei ned.

Måtte det bli deres tur denne gangen, det fortjener dere så inderlig! ❤️
 
Det skal skje for deg og, Victoria. Ønsker deg styrke for å holde ut i mellomtiden. [emoji173]️
 
Back
Topp