21+1
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget, så jeg bare skyter det ut:
Jeg er en av de som ikke trives med å være gravid
Eller, det er noe koselig med det, men selv om jeg har et relativt enkelt svangerskap så sliter jeg skikkelig med å ikke strekke til over alt.
Jeg klarer ikke gi 100% på jobb, for jeg har bekkenløsning og må ta flere pauser enn normalt, jeg klarer ikke gi 100% hjemme, jeg klarer ikke gi hundene mine like mye som før. Jeg strekker rett og slett ikke til! Og det er svært liten forståelse å få for det både på jobb og på hjemmebane føler jeg. For hvis jeg klarer å jobbe fullt, så må jeg da klare å fungere som normalt hjemme også, eller?
Det er nå sånn det føles hvertfall. Forventninger over alt, langt over hva jeg kan oppnå nå.
Og så har jeg litt som motto at «den som gir seg er en dritt», og jeg stiller kanskje litt store krav til meg selv noen ganger. Så jeg pusher meg videre, hele tiden, hele døgnet... helt til jeg ikke makter å stå oppreist lenger... og i dag er en sånn dag. Kroppen gjør så vondt. Det svir og verker i knær, hofter, rygg og skuldre. Jeg klarer knapt å stå oppreist, jeg er helt nummen i beina. I dag føler jeg at jeg har tatt det rolig, men likevel har jeg presset beina mine over 14.000 skritt så langt i dag. Normalt sett ville det ikke vært noe problem, så det er veldig uvant for meg å bli så sliten i kroppen.
Legg lite søvn og masse hormoner oppå det hele, så har du meg akkurat nå.
Som sagt så er det noe koselig ved det å gå gravid også. Jeg kjenner nå helt tydelig bevegelse fra lillegull, og det er nok ikke lenge igjen før mannen kan kjenne det også nå. Og akkurat det å kjenne bevegelse, tegn til liv, det nyter jeg bare! Det synes jeg er så koselig.
Beklager syteinnlegg i dag, jeg vet jeg er kjempeheldig som er gravid og har sluppet unna mye i graviditeten, men akkurat i dag trengte jeg virkelig en utblåsing. Jeg gleder meg så inderlig til lillegull har kommet til verden!
