De siste to dagene har jeg kjent masse romstering og spark, så denne gangen var det greit å dra på ul. Vanligvis er standardsspørsmålet mitt: "Lever de?". Det spurte jeg ikke om i dag
Vanligvis har jeg time rett etter frokost eller rett etter lunsj, så han har hatt problemer med å måle blodstrømmene i navlestrengen og milten, pga to aktive små damer. Denne gangen hadde jeg latt vente med å spise lunsj for at det skulle gjøre jobben lettere for han. Det gjorde jobben lettere for han, og den lille våkna ganske raskt også da han begynte å trykke, mens den store lå og sov. Så da vekte han like godt opp henne, så vi fikk sett at hun også var i full vigør. Han var ganske så "hardhendt" (jeg ville aldri vekket noen på en slik måte), men det var effektivt. Hun våknet også opp, og ga fra seg noen misfornøyde spark!
I dag var fostervannslommene på 4,5 cm hos den lille og 7,5 cm hos den store. Den store har mye, men den lille har ikke så lite at det er kritisk - OG når blodstrømmene er fine, da anser vi situasjonen for å være grei. Jeg må fortsette med målinger via ul 2 ganger i uken likevel, dette er fordi de ligger så tett på kritiske verdier, at om noe endres akutt, så må noe gjøres.
Det aller mest positive er at de har holdt seg 'stabile' de siste ukene, og dess flere uker som går, dess bedre er utsiktene. Skjer det noe akkurat nå, så er det veldig kritisk, men klarer vi å bikke uke 28, så kan vi senke skuldrene veldig. Ikke at de skal ut da, men da er det i allefall et av alternativene. Akkurat nå har vi få alternativer.
Jeg har også valgt å ta imot 50% sykemelding. Det kjennes faktisk ganske så greit ut, for ting begynner jo å bli tungt. Denne uka gjør møter det slik at jeg ikke er på jobb mer enn halve dagen i dag, ikke i morgen og ikke fredag, mens jeg jobber fult to dager. Neste uke, så jobber jeg halve dager - noe som blir litt greit. Har sagt fra at jeg er 100% tilgjengelig på telefon, men bare 50% tilgjengelig på kontoret.
Legen sa i dag at jeg i allefall ikke kom tilbake etter nyttår, så jeg fikk gjør meg ferdig med det jeg har å gjøre de neste par ukene.
I dag var forresten ikke min utfordring jobben, men hun som er 3 år. Hun fikk åpne luke 2 i kalenderen, og insisterte på å åpne luke 3 også. Når hun ikke fikk det, så var det starten på en laaang prosess før vi kom oss i barnehagen. Jeg har jo ikke akkurat fysiske muligheter til å kle på en 3 åring som ikke vil. Det tok oss rundt 30 minutter ekstra i dag...
I helgen ble også kommende besteforeldre informert, og de syntes det var moro med 2 til i familien. De sa at de også kom til å respektere vårt ønske om å ikke fortelle det til så veldig mange ennå. Vi har vel bestemt oss for å ikke fortelle til de som ikke trenger å vite. I barnehagen fikk de også vite det på fredag, og de kunne fortelle at de hadde lurt på det en stund om det var noe på gang
Hun ene i barnehagen hadde tvillinger og lå innlagt på sykehus fra uke 24!!! Og i mange uker! Det har ikke jeg tid til, så nå skal jeg være flink til å slappe av i min 50%!!!
) Jeg hadde svangerskapsforgiftning i mitt første svangerskap (uten sammenligning forøvrig), men vet nå viktigheten av å ta det med ro. Hadde lite fostervann med vesla, og de sa da at stress ikke hjalp til med å øke mengden. Jeg ble derfor sykemeldt mot min vilje, og var som deg standhaftig på dette. Til slutt måtte jeg innse at dette var det beste, og i neste svangerskap blir jeg automatisk sykemeldt i uke 20 for å forebygge. Man kan kalde dette galskap (syns jo det litt selv), men tenk for en liten periode det dreier seg om i forhold til et yrkesaktivt liv. Jeg syns absolutt du skal ta ut 50% sykemelding, slik at du er på den sikre sida. Jeg bar på en, du bærer på to! Jeg vet hvor fort ting kan forandre seg, og hvis du kan drøye en evt. fare for tidlig fødsel, så ta den sykemeldinga. Skriver ikke dette for å skremme altså, men bedre å forebygge. Jeg tenker at du må tenke en gang for deg og to ganger for de i magen
). Jeg husker legen min sa til meg da jeg klagde over at jeg måtte sykemeldes: "Du må ikke tro du er uerstattelig på jobb, de klarer seg uten deg!" (Hun følte seg trygg på at jeg tok beskjeden bak budskapet, og ikke fikk mindreverdighetskomplekser av den grunn 
