Blir bare mer og mer stressa for hver gang jordmor kommer inn. De klarer liksom ikke skjule bekymringene sine, så da blir jo jeg enda mer stresset. De fleste prater om det som om det kommer til å bli fødsel. Høres nesten ut som det skal mye til for å unngå det. Smertene er vel stort sett det samme, kan gjerne innbille meg at de er mindre nå enn tidligere, men det er så vanskelig å sammenligne. Ikke hatt noen kraftige kynnere/riere siden kl 2 idag i hvertfall! Mer litt sånn stikkende smerter som har begynt å stråle nedover i underlivet.
Mensensmerter i rygg og mage gjorde at jordmor ville sjekke om jeg hadde åpning. Ikke stor åpning i hvertfall, men hun kan ikke undersøke langt nok inn til å kjenne om livmorhalsen har begynt å åpne seg noen cm, så vi vet ikke om den er lukket eller ikke. Skremmende at vi er komt dit at de gjør slike undersøkelser
Har hatt to barneleger her, og de har mobilisert hele nyfødtintensivteamet med to overleger og spesialsykepleiere til å stå parat om noe plutselig skulle skje. De er optimistiske til prognosen om det skjer en fødsel, og glade for at det er ei jente for de er visst mye sterkere! Er bare så innmari bekymret over mulige skader og senskader om hun skal komme nå. Pleaase hold deg inne i noen dager til mini, alt hjelper
Kjenner litt på sorgen over at det ikke blir som forventet og, og at jeg kanskje mister mye av det jeg har sett frem til. Ikke får jeg henne på brystet, ikke får vi familiebesøk mens vi bor på barselhotellet, kan ikke kle henne opp i de søte små plaggene og vise henne frem, vi får ikke selv ta oss av bleieskift, søvntider og amming, og vi får ikke den babykosen døgnet rundt. Det er ikke opp til meg lenger at hun har det bra og er fornøyd, da er det noen andre som har kontrollen over livet hennes
Klamrer meg til det lille håpet i at jeg ikke har hatt noe blod eller slim, og det forhåpentligvis er lukket og tett og roer seg ned iløpet av natten.