Det viste seg at ikke bare ble det få oppdateringer siden forrige, det ble INGEN. Lillemor bestemte seg for å komme 10 dager før termin, 39+0, den 10.10.
Hun var 3945g, 52 cm lang og 36cm rundt hodet og helt perfekt. Vi er begge to frisk og rask og her kommer fødselshistorien som jeg omsider har fått summet meg til å skrive.
FØDSEL AV LILLEMOR:
Hadde hatt brunt cm i ca. en uke som nevnt i forrige innlegg, og etter en sengerunde med mannen fredag kveld kom det godt med friskt blod med slim. Oppstart med sammentrekninger den natten, våknet av dem i 24-01 tiden. Var så ukomfortable at jeg ikke fikk sove, men pustet rolig gjennom og hvilte i sengen hele natten. Ble aldri tettere enn 10 min. i mellom og varte rundt 40 sek. hver. Dabbet av på morgenen. Hadde tidvise sammentrekninger gjennom hele dagen, men ikke noe voldsomme greier.
I 21 tiden på kvelden tok de seg opp igjen og de ble raskt så ukomfortable at jeg ikke turte å sove mellom, da jeg gjerne våknet midt i en rie og det ble for voldsomt. Stod da opp og gynget på yogaballen, vandret litt frem og tilbake og tok tiden på riene. Helt håndterbart smertenivå, kanskje 2/10. 3:15 gikk vannet spontant under en rie. Kjentes ut som noen klemte på en ballong, så man får det strekket i plastikken, før det sa popp og vannet kom. Stod da på kne på yogamatten mens jeg hang over yogaballen og tenkte, «Hva vi all verden gjør jeg nå?» Hadde ikke på meg annet enn et lite truseinnlegg, så var ikke annet å gjøre enn å stable seg på beina og vagle bort til badet og inn i dusjen, hvor jeg fikk tørket av meg og fått på meg en voksenbleie. Ære være disse bleiene, for fra dette tidspunktet av så kom det støtt og stadig fostervann under riene, og det var aldri noen lekkasje. Snakket kort med fødeavdelingen da riene på dette tidspunktet var på 6 min. mellomrom og varte i 1 min. Fikk da beskjed om at det var ønskelig at de skulle komme med under 5 min. mellomrom siden vi ikke har så lang reisevei.
Synes det var litt skummelt når vannet gikk med tanke på babyen, lurte veldig på om hun håndterte det bra, men kjente heldigvis godt med bevegelse kort tid senere. Når klokken var blitt 5:30 hadde jeg hatt rier under 5 min i én og en halv time, og de var nå mellom 3-4 min. fra hverandre. Fortsatt helt fint håndterbare, 3/10 i smerte. Fikk da grønt lys for å komme til føden og jeg vekket min mann som hadde sovet frem til dette. Vi fikk summet oss med siste pakkingen og litt over 6 tiden var vi på klinikken. Ble møtt av en hyggelig jordmor som tok oss imot. Snakket litt om hvordan riene mine dabbet litt av når det skjedde noe, som det å skulle dra på klinikken og når vannet gikk. Hun indikerte da litt forsiktig at det kunne bety at det enda var nokså tidlig i fødselsforløpet. Hadde begynt å beskymre meg litt for det samme, for hadde knapt kjent noe til riene etter vi kom. Hun tok oss nå imot like fullt og tok etterhvert litt vitalia. Blodtrykket mitt var da heldigvis akkurat innenfor for å kunne være på avdelingen jeg ønsket og jeg takket og bukket til alt av høyere makter for det! Jordmor tilbydde oss litt mat og lurte på jeg var interessert i at hun skulle sjekke meg eller om jeg ville vente på dagvakten. Valgte da å vente på dagvakten siden det bare var knappe 30 min til de skulle på vakt og jeg gjerne ville ha litt tid til å få oxytocinet til å suse litt bedre i kroppen igjen.
Dagvakten som møtte oss var en veldig hyggelig og flink jordmor, som jeg følte jeg så veldig øye til øye med. Hun var helt med på hva jeg ville og var rolig og komfortabel. Hun ville gjerne sjekke meg da, spesielt med tanke på leie til baby, da det har skjedd at unger snur seg helt i siste sekund. Var innstilt på å bli sjekket, siden jeg lurte veldig på om de riene jeg hadde hatt så langt hadde hatt noe effekt eller ikke. Der var det 4 cm åpning og helt avflatet, og jordmor roste meg opp i skyene for hvordan jeg håndterte riene så langt, for her skjedde det jo noe. Hun nevnte at det gjennomsnittlig tok ca. 1 time for hver cm når man først var kommet i aktiv fase, men at det selvsagt kunne variere litt. Så da var det bare til å få tiden til å gå. Var litt kvalm på dette tidspunktet, men ble lokket i litt toast med smør og bringebærsyltetøy og spiste en nøttebar. Satt en del på yogaballen og roterte hoftene. Forsøkte å variere posisjon ca. hvert 30 min for å holde progresjonen oppe. Var også en stund i badekaret, noe som var veldig deilig, men jeg følte det tok litt av nedpresset jeg hadde følt på, så når jeg hadde fått hvilt meg litt oppi der, så var det opp igjen for å få baby til trykke mer nedover. Min mann motiverte meg til å spise og drikke underveis og var generelt en veldig god støtte under hele fødselen.
Stod en liten halvtime ved preikestolen og varierte å ha en fot oppe på stativet for å motivere baby enda lenger ned i bekkenet. Her ble riene mer og mer vonde, jeg slet med å puste meg gjennom dem og på et par så kjentes det ut som om jeg begynte å få trykketrang. Når klokken ble litt over 13 ringte vi på jordmor som hadde tatt seg en liten tur ut, for å få henne til å sjekke meg. Hadde forsøkt å ligge litt i sengen, var så sliten etter to netter uten søvn, men riene ble da overveldende vonde og jeg begynte å bli seriøst ferdig. Jeg trengte at det nå skulle være tid for å trykke og at vi begynte å telle antall minutter og rier, ikke timer. Fikk da den beskjeden om at jeg var 7-8 cm og at det var kjempebra og grunnen til at jeg hadde så vondt nå. Men for meg var det en ekstremt nedslående beskjed. Det betydde 2-3 timer til med rier før jeg kunne begynne å trykke og det var allerede begynt å gjøre for vondt.
Ble motivert til å forsøke å sitte i badekaret igjen og takket ja til det. Satt på knær en stund og kjente en veldig trykketrang på toppen av riene. Begynte å lage lyder på dette tidspunktet, for visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Fra dette tidspunktet og helt til hun var ute opplevdes det overveldende vondt. Fikk gode pauser i mellom, men begynte å seriøst grue meg til hver rie. Skjønte ikke hvordan dette skulle fortsette. Begynte å fantasere om både epidural og keisersnitt, men skjønte jo at det ikke gikk. Måtte stå i disse riene, det var intet valg. Det var ærlig talt en smule klaustrofobisk. Jordmor anbefalte meg å kjenne opp i skjeden hvis jeg ville for å kjenne om jeg kjente hodet. Kjente da litt av toppen av hodet, og det ga meg litt håp om at enden kanskje var i sikte.
Alt av motiverende tanker og hensiktsmessig pusting var ellers borte, og det var alt jeg kunne gjøre å snu meg over på ryggen og vugge hoftene fra side til side i vannet under riene mens jeg stønnet og brølte om hverandre. Sinnsykt krevende med den trykketrangen, det gjorde det mye mer overveldende og umulig å puste seg gjennom som tidligere. Begynte etterhvert også å kjenne at baby var på vei ned og det var seriøst vondt. Det strakk så det brant øverst i fødselskanalen og det tok all min styrke å forsøke å ikke trykke for mye på riene. Kjentes også ut som om rektum holdt på å si takk for seg og farvel.
Midt oppi dette var det vaktskifte. Fikk en erfaren, flink jordmor, men hun var hakket mer business og streng enn hun andre. Ikke problematisk mye, men nok til at det var merkbart. Hun forklarte at hun hadde lest at jeg ønsket å trykke intuitivt, men at det var mulig at hun ville veilede meg helt i slutten for å forebygge rifter. Det var helt greit. Hun ville til sist sjekke meg da hun følte at lydene mine var begynt å endre seg, og fikk da beskjed om at det var full åpning og at jeg ikke trengte å holde igjen på riene. Det hadde jeg ikke gjort på lenge. Holdt nok litt igjen, men ikke med vilje. Jeg var redd smerten som kom på slutten av rien når hodet presset som verst. Pustet og hoffet dermed voldsomt på slutten av riene for å forsøke å la være å presse for hardt ned mot vevet. Dette var også første gang ordet "au" kom ut av munnen min, overraskende nok. Riene var ikke vonde på samme måte, men dette var smerte som indikerte at noe risikerte å bli skadet.
Etter et par rier så kjente jordmor på hodet til baby og ba meg dytte vekk fingeren hennes ved neste ri. Jeg gjorde bare det samme som jeg hadde gjort, men fingeren til jordmoren skjøt i alle fall ut og jordmoren fikk litt fart på seg for å gjøre klar for trykkefasen da hun kjente hvor langt ned i fødselskanalen babys hode kom når jeg trykket. Hun ordnet til med lys og doppler. Jordmor kommenterte på at hun så håret til baby og det var motiverende å høre. Hun foreslo at jeg skulle gå opp på knær igjen for å trykke. Forsøkte dette litt og det opplevdes mye mer effektivt, om noe mer vondt på grunn av det.
Dessverre og heldigvis kom ikke jordmor godt nok til med doppler til at jeg kunne beholde den posisjonen og jeg fikk valgene mellom å snu meg og å gå opp av badekaret, ettersom jordmor nå måtte lytte på hjertelyden mellom hver rie for å se at baby tolererte det bra. Valgte da å komme opp fra badekaret da jeg ikke ville føde mens jeg satt og vannet var blitt ganske ekkelt på dette punktet. Fullt av blod og annet som fløt rundt. Kom meg opp av badekaret og min mann og ene jordmoren hjalp å tørke meg. Det var nå kommet inn enda en jordmor som skulle assistere ved fødselen, som er rutine.
Rakk delvis å tørke av meg mens jordmor trakk frem yogamatten slik at jeg kunne henge over sengekanten mens jeg stod på knær på gulvet. Kjente en ri komme og ville absolutt ikke ta den stående, så kastet meg ned på yogamatten og brølte ned i sengemadrassen. Trykket på vevet i fødselskanalen begynte nå å bli såpass voldsomt under riene at jeg greide ikke å trykke på samme måte som tidligere. Begynte intuitivt å trykke i små, hyppige trykk på toppen av rien i stedet for. Jordmor skrøt av meg og sa at jeg gjorde det helt rett og at jeg skulle fortsette slik. Hodet sklei fortsatt opp igjen mellom hver rie, men var godt synlig under riene. Tredje siste rie sa jordmor "Nå skal hodet bare stå her... Nei, der sklei det inn igjen" Synes i ettertid det var litt komisk. Så kom det enda en rie og hodet ble denne gangen stående i åpningen. Peste som en hund, det var et helt utrolig press å ha hodet der og jeg grudde meg enormt til å skulle måtte trykke noe mer. Men så kom neste ri og hodet skulle ut.
Ut måtte det, jeg innså det, men denne biten var ikke gøy. Hadde lyst til å skyte alle som har indikert at trykkefasen er noe form for lettelse, for det kjente jeg meg overhode ikke igjen i. Det brant veldig godt når hodet ble født, men akkurat den delen var jeg ganske mentalt forberedt på siden alle snakker så mye om det, så gikk sånn sett fint. Hodet ble akkurat født, så stoppet rien min. Jordmor ble øyeblikkelig hakket mer stresset i stemmen bak meg og ba meg forsøke stimulere nipplene mens jeg forsøkte å trykke ut ungen. Det var helt umulig uten rie. Ble dermed kommandert opp på sengen og min mann ble bedt om å ringe på alarmen. Skjønte jo at noe var feil, men forstod ikke hva det var. Er jo selvsagt ikke optimalt at hode og kropp ikke er født på samme rie, men er stort sett ikke et veldig problem heller. Kom meg opp på sengen og ble snudd over på rygg, hvor jeg ble bedt om å trykke igjen og da kom hun endelig. Hun ble plassert rett på magen min, en slimete, våt og varm liten kropp. Hun var da passe blå og det tok et par sekunder før hun fikk summet seg nok til å skrike, men kom seg veldig fort. Klokken var da 16:24, søndag ettermiddag. En jordmor rakk så vidt å respondere på alarmen og kom inn døren, men fikk bare beskjed om å gå igjen siden det hadde ordnet seg så fint.
Jordmoren min forklarte at ved nest siste rien så hadde hjertelyden begynt å falle og når hodet kom ut, så hadde en bit av navlesnoren kommet ut sammen med hodet hennes og hadde dermed blitt avklemt. Jeg hadde mot slutten av trykkefasen begynt å få svært korte rier og det var lengre tid mellom dem. Det var derfor ikke tid til å vente på en ny rie når navlesnoren lå avklemt. Tror personlig det kom av at jeg stod naken og kald på knær på gulvet i et fullt belyst rom (det var ikke tid til å skru det ned og ordne med lampe når vi kom fra badet), med jordmor som ga meg motpress med en varm duk rett mot anus. Jeg følte meg eksponert, og jeg kjente at det gjorde at jeg trakk meg litt. Vanskelig å produsere oxytocin i slike settinger. Jeg var også redd for å trykke da det var såpass vondt og jeg hadde brukt flere timer på det punktet på å kjempe imot trykketrangen.
Så ja, de siste pressriene var litt stressende, men det opplevdes alt i alt som en veldig fin fødsel hvor jeg hadde fått alt jeg hadde drømt om og ønsket meg, og jeg er veldig stolt over at jeg fikk det til, selv om det ikke var så elegant hele veien. Fikk en grad 1 rift ned mot rektum som selvsagt ikke var en del av planen, men det opplevdes ikke som de voldsomme greiene. Fikk også en sprøyte i låret da jeg blødde litt rikelig mens vi ventet på morkaken. Den kom så uten store problematikken og jeg fikk litt bedøvende gele og spray før de sydde meg sammen igjen.
Lillemor tok brystet kjempefint og lå der i to timer. Helt magisk. Vi fikk også familierom slik at min mann ikke måtte dra og vi ble på klinikken til kvelden etterpå før vi dro hjem med den dyrebare skatten vår. Her hjemme har det gått i amming, lykketårer og deilige nyfødtlyder og -lukter. Vi er i syvende himmel.
Vis vedlegget 368738
Så fantastisk, gratulerer så mye!!
Kos deg med din lille skatt, og som nybakt mamma 
På den positive siden elsker hun bilkjøring, vognkjøring og å være i bæresjalet, så har mange alternativer å jobbe med.
Så smører henne godt inn med olje så det skal være mykt og fint, og har klippet neglene mine helt ned slik at jeg ikke får tak om fristelsen for å pille på det blir for stor. Hadde vært skikkelig kjipt om hun fikk sår eller arr pga. meg 
Har legetime neste uke, så da får vi se om det er noe som bør behandles eller om det bare får gli over av seg selv.
Hun har også begynt å oppdage verden og bruker mye av dagen på å kikke på det rundt seg. Liker å ligge i babygymmen og er begynt å slå og strekke seg etter lekene. Er fantastisk å se hvor raskt utviklingen går 
Og håper eksemen roer seg hos den lille! Har hatt melkeproteinallergi på den minste, og det er unektelig litt styr ja.
Så gøy!
Hadde vært så godt å kunne amme et år slik som jeg ønsket. Avsluttet du ammingen med nr1 når nr2 kom? Gikk det greit med tanke på sjalusi og slikt i så fall?