Jeg står på litt samme stedKan jeg bare lufte litt tanker rundt dette med bekkensmerter og jobb og sykemelding med dere? Jeg har nå såpass med smerter at jeg flere netter denne uken sliter med innsovning og selve sovingen grunnet smerter. Veldig vondt å endre stilling liggende. Jeg har jobbet 50% denne uken, og prøvde litt husarbeid i går, og nå har jeg konstante smerter i korsrygg og opp på høyre side mot ribbeina. Har lyst til å ta smertestillende, men lar være på dagtid. Måtte ta i natt. Har nok middels smerteterskel. Det jeg sliter med er tanken om jeg må sykemeldes mer? Føler 50% er lite tilstedeværelse på jobb, og enda 3 mnd til termin. Jobb er veldig viktig for selvfølelsen min og mental helse, og at jeg føler meg nyttig. MEN jeg har så vondt nå, at jeg veldig gjerne skulle fått de smertene ned også. Hva er deres erfaringer og eventuelle råd?

Har vært 40% i svangerskapspenger siden uke 13 pga psyken, etter nyttår ble det bekkenet som krevde de 40%.
Hvis jeg gjør noe mer enn å hvile på "fri" dagene mine inkludert helg, så er jeg ødelagt dagen etter. Noen ganger går det greit sånn ca halve dagen på jobb, men på slutten av dagen kan jeg ha så vondt at jeg helst hverken vil i butikken eller kjøre bilen over den humpete veien hjem

Jeg skal på møte med bedriftsjordmor på onsdag, sist vi hadde møte var det snakk om at alle gravide i barnehage og skole ble søkt 100% svangerskapspenger på fra uke 28 pga korona, noe jeg kjenner jeg egentlig håper litt på at fortsatt er tilfelle, hvis ikke må jeg nok snakke med legen om sykemelding i tillegg..
Føler jeg er lite på jobb allerede, men kjenner også at jeg "mister" meg selv på privaten.
Jeg er sliten, lei meg, har vondt og syns det å være gravid rett og slett er dritt. Og dette er til tross for at jeg innser at jeg ikke har halvparten så vondt som en del andre og har over gjennomsnittet høy smerteterskel.
Er bare så lei av at kroppen ikke funker, ikke ha energi og ork. Vi har jo litt som skulle vært ordna før lille kommer og da.
Jeg tror man må prøve å tenke at svangerskapet er en kort periode, jobb er ikke hele livet (selv om det føles sånn noen ganger) og vi skal ha energi til selve sluttspurten og

Blir jeg borte fra jobb fremover så kommer jeg allikevel til å reise opp og si hei innemellom, for jeg har ikke noe særlig sosialt nettverk utenfor jobb heller



så jo mindre jeg er der jo større mulighet har de for å finne noen andre som kan steppe inn for meg.
Og det er hvis jeg klarer å jobbe helt ut! Vi har kommet langt 

Sykehusene, barna som må ligge på madrasser eller flykter.