Dere også! Og gleder meg til å høre nyheter om uttak!Så koselig å høreEt langt skritt på veien det.
Ø
Ønskerliten
Guest
Hei! Ny her, har drevet å tittet innpå denne tråden lenge Vi er et relativt ungt par (begge under 25 for å si det sånt, går ikke inn på nøyaktigheter om noen skulle finne ut hvem vi er hheh) Vi venter på ED fra Medicus å har ventet i 2 mnd nå.. Jeg vet det ikke er lenge å alt sånn, men hvor lenge ventet dere? Vi har mange runder IVF bak oss (har fått ut litt i overkant av 50 egg totalt hvor alle hver gang sluttet å utvikle seg på dag 2/3. Vi har så inderlig lyst på en liten en ila neste år, men det ser veldig dårlig ut:// Alle svar tas imot med stort takk<3
K
Kia7
Guest
Til oss tok det 4 mnd hos Medicus. Men da sendte vi inn papirer rett før fellesferien. Så må nok trekke fra ca 3 uker. Så ca 3 mnd og 1 uke. Jeg snakket med koordinator i Oslo og hun sier det dessverre er litt lengre ventetid nå om dagen pga litt færre som vil være egg donor, at mange ønsker en eggdonor og at mange går for 4 embryo (som gjør at en donor normalt ikke kan deles på to par). Var visst sånn i oktober i alle fall. Men dette kan sikkert gå litt opp og ned. Men virker veldig individuelt. For meg haster det fordi jeg er akkurat fylt 45. Så vi ble nok litt prioritert (men ikke mye) over de som er yngre. Håper det ikke tar for lang tid før det er deres tur også
K
Kia7
Guest
TakkDere også! Og gleder meg til å høre nyheter om uttak!
Krysser fingrene for at de rekker det før jul. Spørs visst på om donor er i rute med syklus som antatt og at de skal rekke alt før juleferie. Håpe håpe
Håper veldig for deg!Takk
Kjære alle dere her inne! Ville bare takke for laget <3. Har født et friskt og velskapt barn nå, takket være eggdonasjon. Vi har hatt litt av en reise i alle disse år, først prøvd uten hjelp, deretter prøvd ivf med egne egg og til sist med eggdonasjon som heller ikke lyktes på første forsøk. Nå er det etterlengtede barnet endelig kommet. Jeg er takknemlig men føler samtidig på nedstemthet som jeg håper går over. Vet at tankene mine hadde provosert meg noe så inderlig om noen kom med noe sånt til meg, hadde følt de var utakknemlige som ikke bare følte takknemlighet og lykke med et levende friskt barn. Men, det er litt vanskelig. Vi valgte eggdonasjon i utlandet og jeg synes barnet ikke likner på noen av oss. Føler det er vanskelig å være misfornøyd med noe sånt, blir skuffet over meg selv med å ha de tankene. Barnet likner kanskje far litt men likner ikke meg noe som helst. Føler meg veldig skuffet siden vi valgte et land som er strenge på å matche utseendet og jeg har selv aldri lest noen skrive dette jeg selv gjør nå. Føler meg overfladig som tenker slik. Mannen synes barnet er verdens fineste, men jeg sliter virkelig. Barnet er jo bare et spedbarn og kan jo fortsatt forandre seg masse, men barnet har jo samtidig også de trekkene han har. Sitter nå å tenker at vi burde valgt åpen donor der vi kunne sett bilder. Samtidig har man ingen garanti, da gener er finurlige og plutselig hopper over et ledd. Det kan jo være at barnet er prikklik f.eks faren til donor, som kanskje donor selv ikke likner sånn. Vet også at dette kan være en generell nedstemthet etter fødsel, og håper selvsagt at det skal gå over.
Har tenkt mye på hvordan forventningene til baby har vært alle disse årene. De fleste babyer vi ser i annonser o.l er jo søte babyer som ikke likner gamle skrukkete menn eller damer, så slik sett gikk det også opp for meg at vi i dagens samfunn er så opptatt av skjønnhetsideal at selv egne babyer oppleves kanskje ikke til forhåpningene. Håper at nedstemtheten går over snart, at jeg kan godta de følelsene jeg fikk og at jeg kan få en fin barsel.
Måtte bare lufte meg litt. Takk for alle heiarop og støtte. Nå skal jeg konsentrere meg om at vi skal få det bra og ser frem til å omfavne barnet følelsesmessig akkurat slik han fortjener <3
Har tenkt mye på hvordan forventningene til baby har vært alle disse årene. De fleste babyer vi ser i annonser o.l er jo søte babyer som ikke likner gamle skrukkete menn eller damer, så slik sett gikk det også opp for meg at vi i dagens samfunn er så opptatt av skjønnhetsideal at selv egne babyer oppleves kanskje ikke til forhåpningene. Håper at nedstemtheten går over snart, at jeg kan godta de følelsene jeg fikk og at jeg kan få en fin barsel.
Måtte bare lufte meg litt. Takk for alle heiarop og støtte. Nå skal jeg konsentrere meg om at vi skal få det bra og ser frem til å omfavne barnet følelsesmessig akkurat slik han fortjener <3
Jeg følte på «lignende» følelser da jeg fikk min eldste datter. Hun er jo min biologiske datter. Men hadde liksom en forventning om at alt skulle føles «rett» når hun kom og at jeg skulle tenke «selvfølgelig er det deg som kommer». Istedet var det en baby som jeg ikke kjente igjen (utseendemessig) som ble lagt på brystet mitt. Hun lignet veldig på pappan og ingenting på meg. Hadde også tanker om at jeg ikke syntes hun var spesielt søt. Jeg skammet meg litt og skammer meg fortsatt over disse tankene/følelsene, men de var der og det var vanskelig.
Ble også deprimert, dels pga tøff fødsel hvor jeg mistet masse blod. Men ikke sikkert det var eneste årsak til depresjonen. Man har jo større risiko for barselsdepresjon når det er ivf blant annet.
Angrer veldig i dag på at jeg ikke oppsøkte hjelp raskt med disse følelsene. Det var rett og vanskelig å føle meg så distansert fra mitt eget barn, det gjorde at alt føltes mye mer slitsomt enn det burde vært. Hadde jeg fått hjelp til å håndtere tankene og følelsene tenker jeg at dette ville blitt mye mindre enn det faktisk ble.
Mine (ufaglærte) tanker om dette er at det er avanserte biologiske prosesser med hormoner etc.som gjør at mødre føler en umiddelbar tilknytning til sitt barn og ofte tenker barnet er verdens vakreste helt fra starten. Men noen ganger blir de prosessene forstyrret, kanskje pga hormonell ubalanse og andre ting. Da tar det litt lenger tid å føle den tilknytningen.
Ikke sikkert at du føler dette er sammenligbart og beklager isåfall hvis jeg sammenligner noe som blir feil. Men jeg tenker at dette er noe som antakelig ikke er så uvanlig, men likefullt vondt for den som opplever det. Håper det raskt blir bra
Uansett gratulerer med babyen
Tusen takk for at du delte dette med meg! Setter utrolig stor pris på det. Følte denne gruppen var eneste riktige nå å dele disse tankene med selvom jeg tvilte veldig på om jeg skulle da jeg vet så utmerket godt i hvilken situasjon dere andre i denne gruppa er i <3 etter at jeg skrev innlegget begynte jeg å reflektere litt mer. Fødselen ble dramatisk på slutten og endte opp i narkose på meg og keisersnitt. Jeg fikk ikke de første timene med baby da jeg var på intensivavdelingen, babyen var med far de første timene. Dagene etter var det far som skiftet på og stelte med babyen, og la til og fra mitt bryst til amming, da jeg pga operasjon ble sengeliggende. Tenkte nå i kveld at ved mitt første barn lå han mye hud mot hud og at jeg egentlig har hatt lite kroppskontakt med babyen nå. Så etter etter at jeg skrev innlegget bestemte jeg meg for å gå inn for mer nærhet. Så har latt han ligge på brystet etter amming og har koset med han i hele kveld. Det utrolige er at jeg fikk noen gode følelser jeg ikke har hatt tidligere. Takker for tips om å søke hjelp, jeg begynte å bli bekymret for fødselsdepresjon og tenkte jeg skal være åpen med min jordmor om nedstemtheten. Så også på bilder fra det andre barnet mitt som baby, og tenker jeg også har en del irrasjonelle tanker nå. Babyen endrer seg jo masse. Jeg ser noen likhetstrekk til far og fars slekt, og tenker det er også en stor mulighet for at jeg nå krisemaksimerer alt. Men igjen, å få det ut hjalp masse. Kanskje dette mest er hormoner. Jeg skal iallefall ta det alvorlig og prøve å knytte meg aktivt til babyen nå som den fysiske helsen begynner å gjøre det mulig igjen. Lurer på om det finnes noen forum for foreldre med ED-barn? Gi beskjed om noen vet <3 Eller om noen har tips til fine fagfolk i feltet å snakke med.Jeg følte på «lignende» følelser da jeg fikk min eldste datter. Hun er jo min biologiske datter. Men hadde liksom en forventning om at alt skulle føles «rett» når hun kom og at jeg skulle tenke «selvfølgelig er det deg som kommer». Istedet var det en baby som jeg ikke kjente igjen (utseendemessig) som ble lagt på brystet mitt. Hun lignet veldig på pappan og ingenting på meg. Hadde også tanker om at jeg ikke syntes hun var spesielt søt. Jeg skammet meg litt og skammer meg fortsatt over disse tankene/følelsene, men de var der og det var vanskelig.
Ble også deprimert, dels pga tøff fødsel hvor jeg mistet masse blod. Men ikke sikkert det var eneste årsak til depresjonen. Man har jo større risiko for barselsdepresjon når det er ivf blant annet.
Angrer veldig i dag på at jeg ikke oppsøkte hjelp raskt med disse følelsene. Det var rett og vanskelig å føle meg så distansert fra mitt eget barn, det gjorde at alt føltes mye mer slitsomt enn det burde vært. Hadde jeg fått hjelp til å håndtere tankene og følelsene tenker jeg at dette ville blitt mye mindre enn det faktisk ble.
Mine (ufaglærte) tanker om dette er at det er avanserte biologiske prosesser med hormoner etc.som gjør at mødre føler en umiddelbar tilknytning til sitt barn og ofte tenker barnet er verdens vakreste helt fra starten. Men noen ganger blir de prosessene forstyrret, kanskje pga hormonell ubalanse og andre ting. Da tar det litt lenger tid å føle den tilknytningen.
Ikke sikkert at du føler dette er sammenligbart og beklager isåfall hvis jeg sammenligner noe som blir feil. Men jeg tenker at dette er noe som antakelig ikke er så uvanlig, men likefullt vondt for den som opplever det. Håper det raskt blir bra
Takk for gratulasjoner forresten<3
Kan jeg ennå spørre hvordan og etter hvor lang tid dette gikk seg til?Jeg følte på «lignende» følelser da jeg fikk min eldste datter. Hun er jo min biologiske datter. Men hadde liksom en forventning om at alt skulle føles «rett» når hun kom og at jeg skulle tenke «selvfølgelig er det deg som kommer». Istedet var det en baby som jeg ikke kjente igjen (utseendemessig) som ble lagt på brystet mitt. Hun lignet veldig på pappan og ingenting på meg. Hadde også tanker om at jeg ikke syntes hun var spesielt søt. Jeg skammet meg litt og skammer meg fortsatt over disse tankene/følelsene, men de var der og det var vanskelig.
Ble også deprimert, dels pga tøff fødsel hvor jeg mistet masse blod. Men ikke sikkert det var eneste årsak til depresjonen. Man har jo større risiko for barselsdepresjon når det er ivf blant annet.
Angrer veldig i dag på at jeg ikke oppsøkte hjelp raskt med disse følelsene. Det var rett og vanskelig å føle meg så distansert fra mitt eget barn, det gjorde at alt føltes mye mer slitsomt enn det burde vært. Hadde jeg fått hjelp til å håndtere tankene og følelsene tenker jeg at dette ville blitt mye mindre enn det faktisk ble.
Mine (ufaglærte) tanker om dette er at det er avanserte biologiske prosesser med hormoner etc.som gjør at mødre føler en umiddelbar tilknytning til sitt barn og ofte tenker barnet er verdens vakreste helt fra starten. Men noen ganger blir de prosessene forstyrret, kanskje pga hormonell ubalanse og andre ting. Da tar det litt lenger tid å føle den tilknytningen.
Ikke sikkert at du føler dette er sammenligbart og beklager isåfall hvis jeg sammenligner noe som blir feil. Men jeg tenker at dette er noe som antakelig ikke er så uvanlig, men likefullt vondt for den som opplever det. Håper det raskt blir bra
Vi fikk beskjed om at vi ikke trengte ta nipt testen siden det ikke var mine eggAlt så bra ut på TUL i dag 12+2
Det du beskriver her er typisk trigger for fødselsdepresjon. En litt røff start og forstyrret kontakt de første timene etter fødsel. Jeg husker jeg tenkte at siden far flaskematet og greide å stelle babyen helt uten meg, så trengte vel ikke babyen meg i det hele tatt da. Jeg slet lenge med tilknytning til babyen min og det var ingen som forsto hva som skjedde sånn at jeg fikk ikke den hjelp og støtte jeg egentlig trengte. Det kom seg etterhvert som barnet ble større og nå har vi et ordentlig trygt og godt forhold og jeg ser at de tankene jeg hadde kom av hele situasjonen rundt.
Du er ikke noe dårlig menneske fordi om du tenker og føler som du gjør. Jeg er så glad for at du valgte å skrive om det. Du har vært gjennom en tøff prosess og du har all rett til å bearbeide og være hormonell. Det blir bedre etterhvert.
Du er kanskje ferdig med prosessen med å få til baby. Men du hører fortsatt til oss her inne om du ønsker å være her. Vi skulle nok etterhvert prøvd å få en egen del av forumet til det å være forelder etter donor behandling. Det blir jo bare mer og mer vanlig. Jeg håper jeg en dag også er her med liten baby.
Høres ut som du hadde en sammenlignbar fødselsopplevelse som meg og at kanskje den første tiden etter fødsel hvor du ikke var sammen med baby + den fysiske og psykiske belastningen med en tøff fødsel har forstyrret noe i tilknytningen. Vil gjerne svare litt mer utfyllende, er på jobb nå men skriver mer i kveld
Gratulerer så mye
jeg fødte selv i mai ,1 mnd for tidlig og fått alvorlig fødselsdepresjon jeg ble lagt inn 3 uker før han kom i uke 36 ble lagt inn i uke 32. Alvorlig svangerskapsforgiftning. Dem ville egentlig vente med keisersnitt til etter pinse for det var mer praktisk for dem .men da blodtrykket mitt økte drastisk søndag 12 mai så ble det mandag 13 mai bestemt keisersnitt 15 mai. Overlegen sa dagen etter da jeg lå på barsel at hadde dem ventet en uke til så hadde vi ikke overlevd .vår lille car bare 1950 gram ,var estimert uken før til og være 2400 så vi fikk litt sjokk. Jeg sliter mye med tilknytning og med meg selv etter akt vi har vært gjennom .jeg har heldigvis ei flink dame jeg går til men det tar tid
K
Kia7
Guest
Gratulerer så mye til dere
Så koselig å høre at babyen har kommet. Jeg håper også det går seg til etter hvert når du får landet litt. Det er jo tøft både med fødsel og barsel i seg selv. I tillegg har dere vært på en tøff og lang reise for å få ønskebarnet. Så det er kanskje ikke så rart du føler som du gjør nå. Men jeg har jo en sønn som er meg opp av dage. Men synes ikke han lignet så mye det første halvåret. Så kan gå seg til sånn sett. Men kan jo være det aldri vil føles som han ligner mannne din, i alle fall. Men håper likevel du får en ro rundt det når det går noe tid. Ikke døm deg selv i alle fall og håper du får det fint framover med den lille.
Stor gratulasjonsklem
Jeg ble jo deprimert og det varte dessverre veldig lenge, og følelsen av frustrasjon over baby varte da også veldig lenge. 2-3 år faktisk. Har vært så bitter på at jeg ikke fikk noen oppfølging. Jeg var også på intensiven det første døgnet, pga mistet nesten 5 liter blod. Mannen min fikk derfor overnatte på barsel sammen med baby. Da jeg kom ned på barsel neste dag var jeg veldig innstilt på å strekke meg så langt jeg klarte for å være mor. Full av adrenalin og morsinstinkt og pliktfølelse. Klarte antakelig å fortrenge hvor medtatt jeg egentlig var. Har sett bilder av meg selv de første ukene etter fødsel, jeg var jo blodfattig og så skikkelig syk ut. Har vært veldig bitter på at ingen fortalte meg at jeg burde ta det med ro eller at jeg måtte få hjelp til ting den første tiden. Ble bare skrevet ut og overlatt til meg selv liksom.
Jeg skulle ønske at det var ordentlig plass for at jeg kunne kjenne etter hvordan jeg hadde det. At noen beroliget meg med at mine behov ikke skulle bli et «problem», at noen skulle avlaste meg så mye jeg trengte og at jeg fikk plass til både å hvile og å jobbe med meg selv så lenge jeg trengte det.
Så dersom jeg opplever det samme igjen vet jeg at jeg må være tydelig og at det vil straffe seg dyrt å være flink pike. Være helt tydelig med mannen min på hva jeg trenger, og hvis jeg trenger å bli sykmeldt fra permisjonen en periode så han kan overta noen uker eller måned skal jeg ikke ha noen skrupler med det. Og samtidig være åpen til en psykolog el. om de vanskelige tankene.
K
Kia7
Guest
Takk
Håper forresten virkelig det blir bra igjen for deg snart! Og som @HappyMom86 skriver så hører du fortsatt med i denne gruppa
Jeg vil veldig gjerne høre hvordan det går med deg videre. Vi er jo alle i samme båt her på en måte, noen av oss har kommet lengre i prosessen enn andre. Men forhåpentligvis sitter vi alle med hvert vår donasjonsbarn om ikke så alt for lenge!
K
Kia7
Guest
EnigHåper forresten virkelig det blir bra igjen for deg snart! Og som @HappyMom86 skriver så hører du fortsatt med i denne gruppa
Vi er for deg ED 2024