Håper forresten virkelig det blir bra igjen for deg snart! Og som
@HappyMom86 skriver så hører du fortsatt med i denne gruppa
Jeg vil veldig gjerne høre hvordan det går med deg videre. Vi er jo alle i samme båt her på en måte, noen av oss har kommet lengre i prosessen enn andre. Men forhåpentligvis sitter vi alle med hvert vår donasjonsbarn om ikke så alt for lenge!
Setter så stor pris på at jeg kan dele disse følelsene her og takk for alle svar. Har vært noen dager skikkelig opp og ned og i dag falt jeg også i gråt på grunn av tristhet og frustrasjon når jeg var alene hjemme med babyen. Jeg er en person som gråter svært sjeldent.
Jeg har forsøkt å komme til bunns i hva dette egentlig er og ser at mine tanker og følelser hovedsakelig spinner ut fra babyens utseende. Han føles så fremmed og av og til tenker jeg han ser ut som en baby fra et annet sted i verden mens andre ganger igjen lurer jeg på om det bare er jeg som tenker slik, da jeg vet historikken om eggdonasjon. Jeg blir så lei meg over å føle det.
Jeg føler også et stort svik fra klinikken vi var på, for barnet har slik jeg ser det sterke markante søreuropeiske trekk. Og jeg husker de var tydelige på at de skulle finne en donor som liknet meg og jeg har ikke de trekkene. Når barnet aller mest likner eggdonor og donor da ikke likner meg så føler jeg et stort svik. Jeg har heller ikke sendt de e-post om at barnet er født, fordi jeg lurer på om jeg burde og eventuelt hva jeg burde si.
Jeg ser at barnet kanskje også likner pappaen litt, men ikke så mye. Har lyst å sjekke om barnet har mannens dna men han vet ikke at jeg sitter med de tankene jeg har.
Mannen synes babyen er verdens fineste og ser likhetstrekk til sin egen forelder på babyen. Da jeg gikk gravid var han mye bekymret på om barnet kom til å se veldig annerledes ut og kanskje karakteristisk til en annen verdensdel, og hva vi skulle gjøre om dette skjedde. Han var også mye bekymret om de kunne ha forbyttet egg, sperm og embryo. Mens jeg roet han ned på at dette ikke kom til å skje. Nå sitter jeg her og begynner å lure på om det har skjedd. Jeg ønsker derfor at mannen skal ta en dna test. Tenk om de har forbyttet noe.
Samtidig med alle disse tankene har jeg så enormt dårlig samvittighet ovenfor babyen at jeg pga hans utseende ikke klarer å komme nærmere han. Det river hjertet mitt fullstendig. Har vekslet mellom å tenke at jeg har så dårlig samvittighet for å ha fått han til verden hit og at han vil føle seg annerledes til å tenke at utseendet endrer seg mye det første året og at kanskje jeg krisemaksimerer alt.
Har også tenkt på hvorfor det er et så stort problem for meg at han ser så «utenlandsk» ut og det har mye med at vi ikke har vært åpne til noen som helst om at det er eggdonasjon. Føler derfor at om det blir veldig tydelig, så føler jeg også å ha sveket og løyet til mine nærmeste, både venner og familie.
Synes dette er veldig veldig vanskelig og vet ikke hvor jeg skal begynne i forhold til mannen. Vil ikke smitte disse tankene over til han, burde kanskje si noe om saken men vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem. Tror jeg trenger å snakke med en psykolog, føler ikke en jordmor vil ha kompetanse til å møte disse utfordringene mine. I tillegg er jeg slik at jeg blir nedstemt ved pms eller lavt progesteron, lurer derfor også på å ta kontakt med noen som er gode på hormoner etter fødsel. Mulig jeg burde kontakte en kvinneklinikk.
Samtidig som alt dette pågår i hodet mitt, prøver jeg å kose med han ekstra og å ha de små stundene hvor jeg stryker han på hodet og snakker til han. Dette gikk naturlig med første barn men nå er dette noe jeg bevisst prøver å gjøre om det skulle hjelpe.
Hadde aldri trodd jeg kom til å sitte som jeg gjør nå etter at barnet ble født. Jeg vil heller ikke ha besøk og jeg ønsker ikke at noen skal ta bilder av babyen vår. Føles vanskelig.
Føles samtidig viktig å dele dette, da jeg selv i forkant av eggdonasjon aldri leste historier som dette. Alle sier babyen likner deres partner eller dem selv. Så tenker det er viktig å få frem at dette også er noe som kan skje. Skulle ønske vi valgte Danmark eller Finland og ikke Spania. Samtidig knuser det hjertet mitt å ha disse tankene ovenfor lille uskyldige babyen. Og ironisk nok falt valget på Spania fordi de har noen av de strengeste reglene ift at donor skal matche mor. Men naiv som jeg var tenkte jeg aldri over at regler og praksis er to ulike ting. Samtidig kan de jo ha matchet meg og donor, men at barnet har fått trekk fra en mannlig forfeder.
Må også legge til at jeg ved nærmere ettertanke hadde en litt dårlig magefølelse da de fant donor nummer to, syntes det gikk så fort. Samtidig får jeg så utrolig dårlig samvittighet ovenfor dette mennesket som har donert bort egg og oppfylt vårt ønske, så sitter jeg her og er «missfornøyd» og sliter med å komme nær babyen.
Og til slutt, tenk om det egentlig ikke er så ille men at jeg krisemaksimerer pga hormoner og mulig start på svangerskapsdepresjon. Men tror samtidig det er mye som er reelt i forhold til det med utseendet men så gjenstår det jo å se hvordan han utvikler seg også.
Vet liksom ikke hvem jeg kan få til å hjelpe meg med å vurdere hva dette egentlig er.
jeg fødte selv i mai ,1 mnd for tidlig og fått alvorlig fødselsdepresjon
