Skravletråd donasjon

[ED 2024]

Gratulerer så mye jeg fødte selv i mai ,1 mnd for tidlig og fått alvorlig fødselsdepresjon jeg ble lagt inn 3 uker før han kom i uke 36 ble lagt inn i uke 32. Alvorlig svangerskapsforgiftning. Dem ville egentlig vente med keisersnitt til etter pinse for det var mer praktisk for dem .men da blodtrykket mitt økte drastisk søndag 12 mai så ble det mandag 13 mai bestemt keisersnitt 15 mai. Overlegen sa dagen etter da jeg lå på barsel at hadde dem ventet en uke til så hadde vi ikke overlevd .vår lille car bare 1950 gram ,var estimert uken før til og være 2400 så vi fikk litt sjokk. Jeg sliter mye med tilknytning og med meg selv etter akt vi har vært gjennom .jeg har heldigvis ei flink dame jeg går til men det tar tid

Det var virkelig en røff start dere fikk, og så bra at det gikk godt rent fysisk sett men Så trist å høre med følelsene og tilknytningen, det er tungt å ha det slik på så mange måter. Er fint at du har noen å snakke med, er det en psykolog du går til?

Stor klem til deg!

 

[ED 2024]

Håper forresten virkelig det blir bra igjen for deg snart! Og som @HappyMom86 skriver så hører du fortsatt med i denne gruppa Jeg vil veldig gjerne høre hvordan det går med deg videre. Vi er jo alle i samme båt her på en måte, noen av oss har kommet lengre i prosessen enn andre. Men forhåpentligvis sitter vi alle med hvert vår donasjonsbarn om ikke så alt for lenge!

Setter så stor pris på at jeg kan dele disse følelsene her og takk for alle svar. Har vært noen dager skikkelig opp og ned og i dag falt jeg også i gråt på grunn av tristhet og frustrasjon når jeg var alene hjemme med babyen. Jeg er en person som gråter svært sjeldent.

Jeg har forsøkt å komme til bunns i hva dette egentlig er og ser at mine tanker og følelser hovedsakelig spinner ut fra babyens utseende. Han føles så fremmed og av og til tenker jeg han ser ut som en baby fra et annet sted i verden mens andre ganger igjen lurer jeg på om det bare er jeg som tenker slik, da jeg vet historikken om eggdonasjon. Jeg blir så lei meg over å føle det.

Jeg føler også et stort svik fra klinikken vi var på, for barnet har slik jeg ser det sterke markante søreuropeiske trekk. Og jeg husker de var tydelige på at de skulle finne en donor som liknet meg og jeg har ikke de trekkene. Når barnet aller mest likner eggdonor og donor da ikke likner meg så føler jeg et stort svik. Jeg har heller ikke sendt de e-post om at barnet er født, fordi jeg lurer på om jeg burde og eventuelt hva jeg burde si.

Jeg ser at barnet kanskje også likner pappaen litt, men ikke så mye. Har lyst å sjekke om barnet har mannens dna men han vet ikke at jeg sitter med de tankene jeg har.

Mannen synes babyen er verdens fineste og ser likhetstrekk til sin egen forelder på babyen. Da jeg gikk gravid var han mye bekymret på om barnet kom til å se veldig annerledes ut og kanskje karakteristisk til en annen verdensdel, og hva vi skulle gjøre om dette skjedde. Han var også mye bekymret om de kunne ha forbyttet egg, sperm og embryo. Mens jeg roet han ned på at dette ikke kom til å skje. Nå sitter jeg her og begynner å lure på om det har skjedd. Jeg ønsker derfor at mannen skal ta en dna test. Tenk om de har forbyttet noe.

Samtidig med alle disse tankene har jeg så enormt dårlig samvittighet ovenfor babyen at jeg pga hans utseende ikke klarer å komme nærmere han. Det river hjertet mitt fullstendig. Har vekslet mellom å tenke at jeg har så dårlig samvittighet for å ha fått han til verden hit og at han vil føle seg annerledes til å tenke at utseendet endrer seg mye det første året og at kanskje jeg krisemaksimerer alt.

Har også tenkt på hvorfor det er et så stort problem for meg at han ser så «utenlandsk» ut og det har mye med at vi ikke har vært åpne til noen som helst om at det er eggdonasjon. Føler derfor at om det blir veldig tydelig, så føler jeg også å ha sveket og løyet til mine nærmeste, både venner og familie.

Synes dette er veldig veldig vanskelig og vet ikke hvor jeg skal begynne i forhold til mannen. Vil ikke smitte disse tankene over til han, burde kanskje si noe om saken men vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem. Tror jeg trenger å snakke med en psykolog, føler ikke en jordmor vil ha kompetanse til å møte disse utfordringene mine. I tillegg er jeg slik at jeg blir nedstemt ved pms eller lavt progesteron, lurer derfor også på å ta kontakt med noen som er gode på hormoner etter fødsel. Mulig jeg burde kontakte en kvinneklinikk.

Samtidig som alt dette pågår i hodet mitt, prøver jeg å kose med han ekstra og å ha de små stundene hvor jeg stryker han på hodet og snakker til han. Dette gikk naturlig med første barn men nå er dette noe jeg bevisst prøver å gjøre om det skulle hjelpe.

Hadde aldri trodd jeg kom til å sitte som jeg gjør nå etter at barnet ble født. Jeg vil heller ikke ha besøk og jeg ønsker ikke at noen skal ta bilder av babyen vår. Føles vanskelig.

Føles samtidig viktig å dele dette, da jeg selv i forkant av eggdonasjon aldri leste historier som dette. Alle sier babyen likner deres partner eller dem selv. Så tenker det er viktig å få frem at dette også er noe som kan skje. Skulle ønske vi valgte Danmark eller Finland og ikke Spania. Samtidig knuser det hjertet mitt å ha disse tankene ovenfor lille uskyldige babyen. Og ironisk nok falt valget på Spania fordi de har noen av de strengeste reglene ift at donor skal matche mor. Men naiv som jeg var tenkte jeg aldri over at regler og praksis er to ulike ting. Samtidig kan de jo ha matchet meg og donor, men at barnet har fått trekk fra en mannlig forfeder.

Må også legge til at jeg ved nærmere ettertanke hadde en litt dårlig magefølelse da de fant donor nummer to, syntes det gikk så fort. Samtidig får jeg så utrolig dårlig samvittighet ovenfor dette mennesket som har donert bort egg og oppfylt vårt ønske, så sitter jeg her og er «missfornøyd» og sliter med å komme nær babyen.

Og til slutt, tenk om det egentlig ikke er så ille men at jeg krisemaksimerer pga hormoner og mulig start på svangerskapsdepresjon. Men tror samtidig det er mye som er reelt i forhold til det med utseendet men så gjenstår det jo å se hvordan han utvikler seg også.

Vet liksom ikke hvem jeg kan få til å hjelpe meg med å vurdere hva dette egentlig er.

 

[BegynteIVF2021]

Setter så stor pris på at jeg kan dele disse følelsene her og takk for alle svar. Har vært noen dager skikkelig opp og ned og i dag falt jeg også i gråt på grunn av tristhet og frustrasjon når jeg var alene hjemme med babyen. Jeg er en person som gråter svært sjeldent.

Jeg har forsøkt å komme til bunns i hva dette egentlig er og ser at mine tanker og følelser hovedsakelig spinner ut fra babyens utseende. Han føles så fremmed og av og til tenker jeg han ser ut som en baby fra et annet sted i verden mens andre ganger igjen lurer jeg på om det bare er jeg som tenker slik, da jeg vet historikken om eggdonasjon. Jeg blir så lei meg over å føle det.

Jeg føler også et stort svik fra klinikken vi var på, for barnet har slik jeg ser det sterke markante søreuropeiske trekk. Og jeg husker de var tydelige på at de skulle finne en donor som liknet meg og jeg har ikke de trekkene. Når barnet aller mest likner eggdonor og donor da ikke likner meg så føler jeg et stort svik. Jeg har heller ikke sendt de e-post om at barnet er født, fordi jeg lurer på om jeg burde og eventuelt hva jeg burde si.

Jeg ser at barnet kanskje også likner pappaen litt, men ikke så mye. Har lyst å sjekke om barnet har mannens dna men han vet ikke at jeg sitter med de tankene jeg har.

Mannen synes babyen er verdens fineste og ser likhetstrekk til sin egen forelder på babyen. Da jeg gikk gravid var han mye bekymret på om barnet kom til å se veldig annerledes ut og kanskje karakteristisk til en annen verdensdel, og hva vi skulle gjøre om dette skjedde. Han var også mye bekymret om de kunne ha forbyttet egg, sperm og embryo. Mens jeg roet han ned på at dette ikke kom til å skje. Nå sitter jeg her og begynner å lure på om det har skjedd. Jeg ønsker derfor at mannen skal ta en dna test. Tenk om de har forbyttet noe.

Samtidig med alle disse tankene har jeg så enormt dårlig samvittighet ovenfor babyen at jeg pga hans utseende ikke klarer å komme nærmere han. Det river hjertet mitt fullstendig. Har vekslet mellom å tenke at jeg har så dårlig samvittighet for å ha fått han til verden hit og at han vil føle seg annerledes til å tenke at utseendet endrer seg mye det første året og at kanskje jeg krisemaksimerer alt.

Har også tenkt på hvorfor det er et så stort problem for meg at han ser så «utenlandsk» ut og det har mye med at vi ikke har vært åpne til noen som helst om at det er eggdonasjon. Føler derfor at om det blir veldig tydelig, så føler jeg også å ha sveket og løyet til mine nærmeste, både venner og familie.

Synes dette er veldig veldig vanskelig og vet ikke hvor jeg skal begynne i forhold til mannen. Vil ikke smitte disse tankene over til han, burde kanskje si noe om saken men vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem. Tror jeg trenger å snakke med en psykolog, føler ikke en jordmor vil ha kompetanse til å møte disse utfordringene mine. I tillegg er jeg slik at jeg blir nedstemt ved pms eller lavt progesteron, lurer derfor også på å ta kontakt med noen som er gode på hormoner etter fødsel. Mulig jeg burde kontakte en kvinneklinikk.

Samtidig som alt dette pågår i hodet mitt, prøver jeg å kose med han ekstra og å ha de små stundene hvor jeg stryker han på hodet og snakker til han. Dette gikk naturlig med første barn men nå er dette noe jeg bevisst prøver å gjøre om det skulle hjelpe.

Hadde aldri trodd jeg kom til å sitte som jeg gjør nå etter at barnet ble født. Jeg vil heller ikke ha besøk og jeg ønsker ikke at noen skal ta bilder av babyen vår. Føles vanskelig.

Føles samtidig viktig å dele dette, da jeg selv i forkant av eggdonasjon aldri leste historier som dette. Alle sier babyen likner deres partner eller dem selv. Så tenker det er viktig å få frem at dette også er noe som kan skje. Skulle ønske vi valgte Danmark eller Finland og ikke Spania. Samtidig knuser det hjertet mitt å ha disse tankene ovenfor lille uskyldige babyen. Og ironisk nok falt valget på Spania fordi de har noen av de strengeste reglene ift at donor skal matche mor. Men naiv som jeg var tenkte jeg aldri over at regler og praksis er to ulike ting. Samtidig kan de jo ha matchet meg og donor, men at barnet har fått trekk fra en mannlig forfeder.

Må også legge til at jeg ved nærmere ettertanke hadde en litt dårlig magefølelse da de fant donor nummer to, syntes det gikk så fort. Samtidig får jeg så utrolig dårlig samvittighet ovenfor dette mennesket som har donert bort egg og oppfylt vårt ønske, så sitter jeg her og er «missfornøyd» og sliter med å komme nær babyen.

Og til slutt, tenk om det egentlig ikke er så ille men at jeg krisemaksimerer pga hormoner og mulig start på svangerskapsdepresjon. Men tror samtidig det er mye som er reelt i forhold til det med utseendet men så gjenstår det jo å se hvordan han utvikler seg også.

Vet liksom ikke hvem jeg kan få til å hjelpe meg med å vurdere hva dette egentlig er.

Vær så snill å oppsøk noen så fort som mulig. Jeg tror det du tenker er mer vanlig enn man tror, men dette må være et av de siste tabuene vi har. Å angre på barna man har fått har blitt mer vanlig å kunne være åpen om, men ikke donorbarn. Dette hører man ALDRI noe om. Man får bare høre at det føles helt riktig når barnet kommer og at det kommer helt naturlig. Selv Hausken sjøl sier dette i sin podcast om donasjon. Så her bryter du vei, det står det stor respekt av!

Jeg vil jo tro at mye kan henge sammen med det du sier om at dere ikke har vært åpne om at dere brukte donor og at det var svært viktig for deg at barnet lignet på deg. De to tingene henger jo litt sammen, og du sier du ikke ønsker besøk eller at folk skal ta bilder av baby. Er det fordi du kan bli avslørt? Få spørsmål du ikke vil svare på? Slike ting.

Jeg tror du må få hjelp av noen som kan dette, som har erfaring og som kan gi deg teknikker og metoder for å håndtere alt som er så vondt og vanskelig.

Nå som jeg antakeligvis er gravid med et donorbarn selv så takker jeg deg for åpenheten. Jeg aner jo ikke hvordan jeg vil reagere når barnet blir født og kanskje ikke ligner på noen av oss hvis donor har sterkest gener. Å vite at jeg ikke er alene hjelper. Noen leser innleggene dine uten å skrive svar her, at du er åpen hjelper garantert andre!

Men oppsøk hjelp, ikke la dette skure og gå lenger for deg selv.

Du kan sende inn DNA fra mannen uten at han vet det? Eller må det registreres noe sted? Du kan eventuelt spørre om dere kan levere dna-prøve fordi du er nysgjerrig, sånn i første omgang? Det er en uskyldig unnskyldning. Kanskje han vil det ettersom han var redd for det under graviditeten?

 

[Kia7]

Setter så stor pris på at jeg kan dele disse følelsene her og takk for alle svar. Har vært noen dager skikkelig opp og ned og i dag falt jeg også i gråt på grunn av tristhet og frustrasjon når jeg var alene hjemme med babyen. Jeg er en person som gråter svært sjeldent.

Jeg har forsøkt å komme til bunns i hva dette egentlig er og ser at mine tanker og følelser hovedsakelig spinner ut fra babyens utseende. Han føles så fremmed og av og til tenker jeg han ser ut som en baby fra et annet sted i verden mens andre ganger igjen lurer jeg på om det bare er jeg som tenker slik, da jeg vet historikken om eggdonasjon. Jeg blir så lei meg over å føle det.

Jeg føler også et stort svik fra klinikken vi var på, for barnet har slik jeg ser det sterke markante søreuropeiske trekk. Og jeg husker de var tydelige på at de skulle finne en donor som liknet meg og jeg har ikke de trekkene. Når barnet aller mest likner eggdonor og donor da ikke likner meg så føler jeg et stort svik. Jeg har heller ikke sendt de e-post om at barnet er født, fordi jeg lurer på om jeg burde og eventuelt hva jeg burde si.

Jeg ser at barnet kanskje også likner pappaen litt, men ikke så mye. Har lyst å sjekke om barnet har mannens dna men han vet ikke at jeg sitter med de tankene jeg har.

Mannen synes babyen er verdens fineste og ser likhetstrekk til sin egen forelder på babyen. Da jeg gikk gravid var han mye bekymret på om barnet kom til å se veldig annerledes ut og kanskje karakteristisk til en annen verdensdel, og hva vi skulle gjøre om dette skjedde. Han var også mye bekymret om de kunne ha forbyttet egg, sperm og embryo. Mens jeg roet han ned på at dette ikke kom til å skje. Nå sitter jeg her og begynner å lure på om det har skjedd. Jeg ønsker derfor at mannen skal ta en dna test. Tenk om de har forbyttet noe.

Samtidig med alle disse tankene har jeg så enormt dårlig samvittighet ovenfor babyen at jeg pga hans utseende ikke klarer å komme nærmere han. Det river hjertet mitt fullstendig. Har vekslet mellom å tenke at jeg har så dårlig samvittighet for å ha fått han til verden hit og at han vil føle seg annerledes til å tenke at utseendet endrer seg mye det første året og at kanskje jeg krisemaksimerer alt.

Har også tenkt på hvorfor det er et så stort problem for meg at han ser så «utenlandsk» ut og det har mye med at vi ikke har vært åpne til noen som helst om at det er eggdonasjon. Føler derfor at om det blir veldig tydelig, så føler jeg også å ha sveket og løyet til mine nærmeste, både venner og familie.

Synes dette er veldig veldig vanskelig og vet ikke hvor jeg skal begynne i forhold til mannen. Vil ikke smitte disse tankene over til han, burde kanskje si noe om saken men vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem. Tror jeg trenger å snakke med en psykolog, føler ikke en jordmor vil ha kompetanse til å møte disse utfordringene mine. I tillegg er jeg slik at jeg blir nedstemt ved pms eller lavt progesteron, lurer derfor også på å ta kontakt med noen som er gode på hormoner etter fødsel. Mulig jeg burde kontakte en kvinneklinikk.

Samtidig som alt dette pågår i hodet mitt, prøver jeg å kose med han ekstra og å ha de små stundene hvor jeg stryker han på hodet og snakker til han. Dette gikk naturlig med første barn men nå er dette noe jeg bevisst prøver å gjøre om det skulle hjelpe.

Hadde aldri trodd jeg kom til å sitte som jeg gjør nå etter at barnet ble født. Jeg vil heller ikke ha besøk og jeg ønsker ikke at noen skal ta bilder av babyen vår. Føles vanskelig.

Føles samtidig viktig å dele dette, da jeg selv i forkant av eggdonasjon aldri leste historier som dette. Alle sier babyen likner deres partner eller dem selv. Så tenker det er viktig å få frem at dette også er noe som kan skje. Skulle ønske vi valgte Danmark eller Finland og ikke Spania. Samtidig knuser det hjertet mitt å ha disse tankene ovenfor lille uskyldige babyen. Og ironisk nok falt valget på Spania fordi de har noen av de strengeste reglene ift at donor skal matche mor. Men naiv som jeg var tenkte jeg aldri over at regler og praksis er to ulike ting. Samtidig kan de jo ha matchet meg og donor, men at barnet har fått trekk fra en mannlig forfeder.

Må også legge til at jeg ved nærmere ettertanke hadde en litt dårlig magefølelse da de fant donor nummer to, syntes det gikk så fort. Samtidig får jeg så utrolig dårlig samvittighet ovenfor dette mennesket som har donert bort egg og oppfylt vårt ønske, så sitter jeg her og er «missfornøyd» og sliter med å komme nær babyen.

Og til slutt, tenk om det egentlig ikke er så ille men at jeg krisemaksimerer pga hormoner og mulig start på svangerskapsdepresjon. Men tror samtidig det er mye som er reelt i forhold til det med utseendet men så gjenstår det jo å se hvordan han utvikler seg også.

Vet liksom ikke hvem jeg kan få til å hjelpe meg med å vurdere hva dette egentlig er.

Ring klinikk Hausken og få time med Tone Bråten. Tror det er hun som har skrevet mye om eggdonasjon og tankene rundt dette. Så kanskje hun kan hjelpe. Si det haster. Høres ut som du også kan ha fått en fødselsdepresjon. Sender varme klemmer.

 

[Kia7]

Ring klinikk Hausken og få time med Tone Bråten. Tror det er hun som har skrevet mye om eggdonasjon og tankene rundt dette. Så kanskje hun kan hjelpe. Si det haster. Høres ut som du også kan ha fått en fødselsdepresjon. Sender varme klemmer.

Evt tror jeg hun driver egen praksis også. Se fertilitetshjelpen.no

 

[oviraptor]

Hei! Jeg er ny her inne Mistet mensen etter forrige kid, trodde det var pga amming, men det var visst tidlig overgangsalder. Sykt kjipt. Får til eggmodning (egne egg) med hormonbehandling så vi prøver naturlig, men IVF er ikke noe vits. Jeg ble faktisk gravid i sommer, men spontanaborterte dessverre. Har vært litt problemer med modningen de siste syklusene så det kan hende det ikke går lenger og jeg har vel egentlig bestemt meg for at vi skal gå for eggdonasjon om ikke veldig lenge. ED 2024: Jeg leste meldingene dine og jeg måtte bare svare deg. Det virker ikke lett det du står i nå, men det er faktisk bare tanker og følelser og det er ikke farlig og du trenger ikke å skamme deg for at de dukker opp. Det går ann å bestemme over hva man skal fokusere på (ikke det samme som å fortrenge) og bare la tankene og følelsene være der, men ikke engasjere seg i dem. Du kan tenke på det som at du er en busssjåfør og at tankene og følelsene dine er passasjerer, de er med deg, men du fortsetter å styre bussen mot neste holdeplass og fokuserer på livet ditt her og nå og hvis du øver deg på det så vil de ta mindre plass og du vil få det bedre. Grubling og bekymring skaper psykisk uhelse. Jeg vil anbefale deg metakognitiv terapi for å for å trene på dette. Det er veldig effektivt. søk på MKT Oslo og du kan bestille videokonsultasjon hjemmefra og få time raskt. Hør på denne hvis du vil vite mer: https://podcasts.apple.com/no/podcast/hverdagspsyken/id1447425293?i=1000677275630. Husk også å sove og spise godt
Er det noen som har erfaring fra Livio? Jeg er også litt nysgjerrig på Spania for jeg er fortsatt usikker på hvilke etiske valg jeg og mannen eventuelt går for rundt dette og det vil påvirke hvilket land vi velger. Så spør nok litt mer om dette senere når/hvis vi gir opp håpet på mine siste slitne egg.

 

[Engelpia]

Det var virkelig en røff start dere fikk, og så bra at det gikk godt rent fysisk sett men Så trist å høre med følelsene og tilknytningen, det er tungt å ha det slik på så mange måter. Er fint at du har noen å snakke med, er det en psykolog du går til?

Stor klem til deg!

Går til sosionom på et sted som heter sped og småbarnsteam .det er gjennom.bup

 

[BabyAlma]

Setter så stor pris på at jeg kan dele disse følelsene her og takk for alle svar. Har vært noen dager skikkelig opp og ned og i dag falt jeg også i gråt på grunn av tristhet og frustrasjon når jeg var alene hjemme med babyen. Jeg er en person som gråter svært sjeldent.

Jeg har forsøkt å komme til bunns i hva dette egentlig er og ser at mine tanker og følelser hovedsakelig spinner ut fra babyens utseende. Han føles så fremmed og av og til tenker jeg han ser ut som en baby fra et annet sted i verden mens andre ganger igjen lurer jeg på om det bare er jeg som tenker slik, da jeg vet historikken om eggdonasjon. Jeg blir så lei meg over å føle det.

Jeg føler også et stort svik fra klinikken vi var på, for barnet har slik jeg ser det sterke markante søreuropeiske trekk. Og jeg husker de var tydelige på at de skulle finne en donor som liknet meg og jeg har ikke de trekkene. Når barnet aller mest likner eggdonor og donor da ikke likner meg så føler jeg et stort svik. Jeg har heller ikke sendt de e-post om at barnet er født, fordi jeg lurer på om jeg burde og eventuelt hva jeg burde si.

Jeg ser at barnet kanskje også likner pappaen litt, men ikke så mye. Har lyst å sjekke om barnet har mannens dna men han vet ikke at jeg sitter med de tankene jeg har.

Mannen synes babyen er verdens fineste og ser likhetstrekk til sin egen forelder på babyen. Da jeg gikk gravid var han mye bekymret på om barnet kom til å se veldig annerledes ut og kanskje karakteristisk til en annen verdensdel, og hva vi skulle gjøre om dette skjedde. Han var også mye bekymret om de kunne ha forbyttet egg, sperm og embryo. Mens jeg roet han ned på at dette ikke kom til å skje. Nå sitter jeg her og begynner å lure på om det har skjedd. Jeg ønsker derfor at mannen skal ta en dna test. Tenk om de har forbyttet noe.

Samtidig med alle disse tankene har jeg så enormt dårlig samvittighet ovenfor babyen at jeg pga hans utseende ikke klarer å komme nærmere han. Det river hjertet mitt fullstendig. Har vekslet mellom å tenke at jeg har så dårlig samvittighet for å ha fått han til verden hit og at han vil føle seg annerledes til å tenke at utseendet endrer seg mye det første året og at kanskje jeg krisemaksimerer alt.

Har også tenkt på hvorfor det er et så stort problem for meg at han ser så «utenlandsk» ut og det har mye med at vi ikke har vært åpne til noen som helst om at det er eggdonasjon. Føler derfor at om det blir veldig tydelig, så føler jeg også å ha sveket og løyet til mine nærmeste, både venner og familie.

Synes dette er veldig veldig vanskelig og vet ikke hvor jeg skal begynne i forhold til mannen. Vil ikke smitte disse tankene over til han, burde kanskje si noe om saken men vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem. Tror jeg trenger å snakke med en psykolog, føler ikke en jordmor vil ha kompetanse til å møte disse utfordringene mine. I tillegg er jeg slik at jeg blir nedstemt ved pms eller lavt progesteron, lurer derfor også på å ta kontakt med noen som er gode på hormoner etter fødsel. Mulig jeg burde kontakte en kvinneklinikk.

Samtidig som alt dette pågår i hodet mitt, prøver jeg å kose med han ekstra og å ha de små stundene hvor jeg stryker han på hodet og snakker til han. Dette gikk naturlig med første barn men nå er dette noe jeg bevisst prøver å gjøre om det skulle hjelpe.

Hadde aldri trodd jeg kom til å sitte som jeg gjør nå etter at barnet ble født. Jeg vil heller ikke ha besøk og jeg ønsker ikke at noen skal ta bilder av babyen vår. Føles vanskelig.

Føles samtidig viktig å dele dette, da jeg selv i forkant av eggdonasjon aldri leste historier som dette. Alle sier babyen likner deres partner eller dem selv. Så tenker det er viktig å få frem at dette også er noe som kan skje. Skulle ønske vi valgte Danmark eller Finland og ikke Spania. Samtidig knuser det hjertet mitt å ha disse tankene ovenfor lille uskyldige babyen. Og ironisk nok falt valget på Spania fordi de har noen av de strengeste reglene ift at donor skal matche mor. Men naiv som jeg var tenkte jeg aldri over at regler og praksis er to ulike ting. Samtidig kan de jo ha matchet meg og donor, men at barnet har fått trekk fra en mannlig forfeder.

Må også legge til at jeg ved nærmere ettertanke hadde en litt dårlig magefølelse da de fant donor nummer to, syntes det gikk så fort. Samtidig får jeg så utrolig dårlig samvittighet ovenfor dette mennesket som har donert bort egg og oppfylt vårt ønske, så sitter jeg her og er «missfornøyd» og sliter med å komme nær babyen.

Og til slutt, tenk om det egentlig ikke er så ille men at jeg krisemaksimerer pga hormoner og mulig start på svangerskapsdepresjon. Men tror samtidig det er mye som er reelt i forhold til det med utseendet men så gjenstår det jo å se hvordan han utvikler seg også.

Vet liksom ikke hvem jeg kan få til å hjelpe meg med å vurdere hva dette egentlig er.

Dette høres veldig vondt ut. Tenker at det beste vil være å snakke med en terapeut med erfaring fra ivf/barnløshet. Enig med hun over her at Tone Bråten antakelig er en god kanditat, men det viktigste er antakelig at det er en psykolog/terapeut du får kjemi med og som du opplever tillit til, og som ikke bagatelliserer opplevelsene dine. Tone Bråten har podcasten «fertilitetsrådet» sammen med Jon Hausken, den ligger på Spotify, om du vil høre en episode og gjøre deg opp en mening før du evt tar kontakt. Noen av de andre fertilitetssentrene har sikkert en tilsvarende terapeut.

Jeg synes dette høres veldig ut som en depresjon du har. Du har blant annet veldig skyldfølelse overfor venner og familie som du beskriver at du har «sveket/lurt» ved ikke å fortelle om donasjonen. Tenker det er veldig viktig å dykke litt ned i hvorfor du tenker at du har sveket/lurt dem. Mener du at de har krav på å vite alt om deg? Med hvilket grunnlag har de krav på dette? Har ikke du krav på et privatliv? At dere har valgt å holde dette privat er ikke noe som skader noen andre, dere er i deres fulle rett til å bestemme hvem som skal vite hva. På samme måte som dere har full rett til å holde sex-livet deres privat.

Tenker også at det er viktig å kjenne på hva som gjør at du synes det er vanskelig at babyen ikke ligner på deg. Og om det er dette som gjør at du ikke klarer å knytte deg til han eller om det er motsatt - at du ikke opplever en tilknytning og da blir det også lettere å «henge seg opp i» utseende etc:

Og:
- Er dette med utseende en bekymring som henger sammen med den skyldfølelsen som du nevnte vedr. at du føler du har sveket venner/familie, og at du er redd for at de skal finne det ut?

- Eller er det uttrykk for en sorg over at du ikke kunne bli gravid med eget egg/videreføre ditt dna? Tenker at behovet for å reprodusere oss er et «basic instinct» nesten på linje med trygghet, søvn, mat etc. Det er ikke noe rart om du sørger over det som ikke ble.

Jeg har jo også følt litt på bekymringer om at baby ikke skal ligne på meg, og at klinikken ikke har vært opptatt av å finne en donor som ligner. Vet heller ikke hvordan jeg kommer til å oppleve det. Alkurat nå er jeg inne i en «god fase» hvor jeg ikke tenker så mye på det, men ser ikke bort fra at det er noe jeg kommer til å tenke mer på igjen.

 

[BabyAlma]

Setter så stor pris på at jeg kan dele disse følelsene her og takk for alle svar. Har vært noen dager skikkelig opp og ned og i dag falt jeg også i gråt på grunn av tristhet og frustrasjon når jeg var alene hjemme med babyen. Jeg er en person som gråter svært sjeldent.

Jeg har forsøkt å komme til bunns i hva dette egentlig er og ser at mine tanker og følelser hovedsakelig spinner ut fra babyens utseende. Han føles så fremmed og av og til tenker jeg han ser ut som en baby fra et annet sted i verden mens andre ganger igjen lurer jeg på om det bare er jeg som tenker slik, da jeg vet historikken om eggdonasjon. Jeg blir så lei meg over å føle det.

Jeg føler også et stort svik fra klinikken vi var på, for barnet har slik jeg ser det sterke markante søreuropeiske trekk. Og jeg husker de var tydelige på at de skulle finne en donor som liknet meg og jeg har ikke de trekkene. Når barnet aller mest likner eggdonor og donor da ikke likner meg så føler jeg et stort svik. Jeg har heller ikke sendt de e-post om at barnet er født, fordi jeg lurer på om jeg burde og eventuelt hva jeg burde si.

Jeg ser at barnet kanskje også likner pappaen litt, men ikke så mye. Har lyst å sjekke om barnet har mannens dna men han vet ikke at jeg sitter med de tankene jeg har.

Mannen synes babyen er verdens fineste og ser likhetstrekk til sin egen forelder på babyen. Da jeg gikk gravid var han mye bekymret på om barnet kom til å se veldig annerledes ut og kanskje karakteristisk til en annen verdensdel, og hva vi skulle gjøre om dette skjedde. Han var også mye bekymret om de kunne ha forbyttet egg, sperm og embryo. Mens jeg roet han ned på at dette ikke kom til å skje. Nå sitter jeg her og begynner å lure på om det har skjedd. Jeg ønsker derfor at mannen skal ta en dna test. Tenk om de har forbyttet noe.

Samtidig med alle disse tankene har jeg så enormt dårlig samvittighet ovenfor babyen at jeg pga hans utseende ikke klarer å komme nærmere han. Det river hjertet mitt fullstendig. Har vekslet mellom å tenke at jeg har så dårlig samvittighet for å ha fått han til verden hit og at han vil føle seg annerledes til å tenke at utseendet endrer seg mye det første året og at kanskje jeg krisemaksimerer alt.

Har også tenkt på hvorfor det er et så stort problem for meg at han ser så «utenlandsk» ut og det har mye med at vi ikke har vært åpne til noen som helst om at det er eggdonasjon. Føler derfor at om det blir veldig tydelig, så føler jeg også å ha sveket og løyet til mine nærmeste, både venner og familie.

Synes dette er veldig veldig vanskelig og vet ikke hvor jeg skal begynne i forhold til mannen. Vil ikke smitte disse tankene over til han, burde kanskje si noe om saken men vet virkelig ikke hvordan jeg skal gå frem. Tror jeg trenger å snakke med en psykolog, føler ikke en jordmor vil ha kompetanse til å møte disse utfordringene mine. I tillegg er jeg slik at jeg blir nedstemt ved pms eller lavt progesteron, lurer derfor også på å ta kontakt med noen som er gode på hormoner etter fødsel. Mulig jeg burde kontakte en kvinneklinikk.

Samtidig som alt dette pågår i hodet mitt, prøver jeg å kose med han ekstra og å ha de små stundene hvor jeg stryker han på hodet og snakker til han. Dette gikk naturlig med første barn men nå er dette noe jeg bevisst prøver å gjøre om det skulle hjelpe.

Hadde aldri trodd jeg kom til å sitte som jeg gjør nå etter at barnet ble født. Jeg vil heller ikke ha besøk og jeg ønsker ikke at noen skal ta bilder av babyen vår. Føles vanskelig.

Føles samtidig viktig å dele dette, da jeg selv i forkant av eggdonasjon aldri leste historier som dette. Alle sier babyen likner deres partner eller dem selv. Så tenker det er viktig å få frem at dette også er noe som kan skje. Skulle ønske vi valgte Danmark eller Finland og ikke Spania. Samtidig knuser det hjertet mitt å ha disse tankene ovenfor lille uskyldige babyen. Og ironisk nok falt valget på Spania fordi de har noen av de strengeste reglene ift at donor skal matche mor. Men naiv som jeg var tenkte jeg aldri over at regler og praksis er to ulike ting. Samtidig kan de jo ha matchet meg og donor, men at barnet har fått trekk fra en mannlig forfeder.

Må også legge til at jeg ved nærmere ettertanke hadde en litt dårlig magefølelse da de fant donor nummer to, syntes det gikk så fort. Samtidig får jeg så utrolig dårlig samvittighet ovenfor dette mennesket som har donert bort egg og oppfylt vårt ønske, så sitter jeg her og er «missfornøyd» og sliter med å komme nær babyen.

Og til slutt, tenk om det egentlig ikke er så ille men at jeg krisemaksimerer pga hormoner og mulig start på svangerskapsdepresjon. Men tror samtidig det er mye som er reelt i forhold til det med utseendet men så gjenstår det jo å se hvordan han utvikler seg også.

Vet liksom ikke hvem jeg kan få til å hjelpe meg med å vurdere hva dette egentlig er.

Vil også føye til at når man er deprimert så oppleves følelsene som naturlige og adekvate reaksjoner på situasjonen og omgivelsene. At du nå vurderer at du føler som du gjør _på grunn av_ babyens utseende, betyr ikke at det er utseendet som er den grunnleggende årsaken.

Når man er deprimert vil det også være mye tankespinn som kjører seg helt fast. Feks dette med utseendet, som føles helt uoverkommelig. For en som ikke er deprimert vil ikke denne grublingen være noe som dominerer dagen

 

[Prøver fra 2021]

Hei dere!
Jeg er ny her. Jeg har hatt 5 egguttak med totalt 46 egg (8 + 9 + 12 + 9). Jeg har satt inn tredagersembryo to ganger som ikke har festet seg/stoppet å utvikle seg i livmoren, og har aldri hatt gode 5 dagers som har blitt satt tilbake. Jeg er 37 år, har AMH på 10, men få astrale folikler. Sædprøven er bra, og lav DNA-fragmentering i sæd. Normal karyotyping. Ingen fysiske hinder for naturlig graviditet (åpne tuber osv). De tror det er dårlig eggkvalitet som er årsaken til at det ikke lykkes.

Jeg er sliten av prosessen. Mellom forsøk 3 og 4 hadde vi en pause på 5 mnd for å gifte oss. Da følte jeg jeg ble ganske "normal" igjen. Men nå mellom forsøk 4 og 5 (selvom jeg ba om 2 måneder) var jeg fremdeles supersensitiv og sårbar, nedstemt og plaget av tankespinn og dårlig konsentrasjon mellom forsøkene. Jeg lurer på om tiden er inne for neste steg, dvs eggdonasjon.

Jeg vil gjerne høre om deres tanker og vurderinger om når "nok er nok"? Hvordan tok dere valget? Jeg er redd for å strekke strikken for langt (jeg klarer vel bare ett til, ett til, ett til..). Samtidig er jeg redd for å ikke føle at jeg har prøvd nok i etterkant.

Jeg vil også gjerne høre om deres tanker og vurderinger og forløp når dere valgte Norge vs utlandet, og hvilken klinikk. (Russland og Kypros er ikke aktuelt for meg av personlige årsaker.)

Til sist vil jeg si takk for dere og at dette forumet finnes. Det fikk meg til å ikke føle meg så alene, og det gjorde veldig godt. <3

 

[BegynteIVF2021]

Hei dere!
Jeg er ny her. Jeg har hatt 5 egguttak med totalt 46 egg (8 + 9 + 12 + 9). Jeg har satt inn tredagersembryo to ganger som ikke har festet seg/stoppet å utvikle seg i livmoren, og har aldri hatt gode 5 dagers som har blitt satt tilbake. Jeg er 37 år, har AMH på 10, men få astrale folikler. Sædprøven er bra, og lav DNA-fragmentering i sæd. Normal karyotyping. Ingen fysiske hinder for naturlig graviditet (åpne tuber osv). De tror det er dårlig eggkvalitet som er årsaken til at det ikke lykkes.

Jeg er sliten av prosessen. Mellom forsøk 3 og 4 hadde vi en pause på 5 mnd for å gifte oss. Da følte jeg jeg ble ganske "normal" igjen. Men nå mellom forsøk 4 og 5 (selvom jeg ba om 2 måneder) var jeg fremdeles supersensitiv og sårbar, nedstemt og plaget av tankespinn og dårlig konsentrasjon mellom forsøkene. Jeg lurer på om tiden er inne for neste steg, dvs eggdonasjon.

Jeg vil gjerne høre om deres tanker og vurderinger om når "nok er nok"? Hvordan tok dere valget? Jeg er redd for å strekke strikken for langt (jeg klarer vel bare ett til, ett til, ett til..). Samtidig er jeg redd for å ikke føle at jeg har prøvd nok i etterkant.

Jeg vil også gjerne høre om deres tanker og vurderinger og forløp når dere valgte Norge vs utlandet, og hvilken klinikk. (Russland og Kypros er ikke aktuelt for meg av personlige årsaker.)

Til sist vil jeg si takk for dere og at dette forumet finnes. Det fikk meg til å ikke føle meg så alene, og det gjorde veldig godt. <3

Hei og velkommen. Kult nick! Hva er din alder om jeg kan spørre? <3

Nå gikk vi for sæddonor pga påvist store skader ved DNA-test, men vi bestemte oss rett og slett bare for at det var nok på et vis. Jeg hadde orket å holde på hvis jeg måtte, som du skriver tar man ett forsøk av gangen. Men det var også fordi lommeboka ikke tillater å betale 200k i året i veldig mange flere år. Vi ble etter dna-fragmentasjonstesten gitt en 10% sjanse til å lykkes med mannens sæd, kanskje enda lavere. Får vår del handlet det også mye om alder, jeg er 37 og mannen 7år eldre. For at vi ikke skulle havne i situasjonen at eggene er råtne i tillegg til at spermen er dårlig så måtte vi ta et valg. Dobbeltdonasjon hadde ikke vært noe for oss (tror jeg, vi har enda ikke fått barn, så skal aldri si aldri). Jeg har fått bedre FSH og AMH med årene vi har holdt på, men jeg blir bare eldre og AMH/FSH viser ikke nødvendigvis hvordan det står til selv om det er en god indikasjon.
Så det ble rett og slett for mange gode grunner til å prøve donasjon.
Jo! Jeg kom på. Vi var på en klinikk for å få en second opinion og legen der spurte oss rett ut etter å ha sett på alle forsøkene våre og tatt en ny sædtest om vi hadde vurdert sæddonor. I tillegg var det slik at vi ikke kunne kjøpe 3-pakk hos dem hvis vi valgte å gå videre med mannens sæd, men vi fikk kjøpe 3-pakk hvis vi valgte sæddonor.
Altså lyttet vi til helsepersonellet som både direkte og indirekte sa at vi burde gå for donor.

Sæd og eggdonor er ikke helt sammenlignbart, det vet jeg, men likevel tenkte jeg at jeg kunne svare. Noen kan sikkert mene at vi gav opp for tidlig, mens andre mener vi sikkert burde gått for donor tidligere. Men det vi har gjort har vært riktig for oss. Så føl på det selv. Spør helsepersonell. Mitt inntrykk er at de ikke foreslår donor før de virkelig mener at det er nødvendig. Klinikken vi får behandling ved var veldig strenge på å bruke donor, det er ikke noe de tar lett på.

Å få eggdonor er en helt annen prosess enn for oss som bare kjøpte litt sperm, dessverre. Men alle må ta lette og vanskelige valg i prosessen. Den er ikke enkel for noen tror jeg.

 

[Kia7]

Hei Prøver fra 2021 - Hos oss er det alder (45 år og nå eller aldri). Samt at jeg har mistet 2 graviditeter i uke 5 og 6 de siste 3 årene. Er nok for gammel nå til bra eggkvalitet. Men fikk et barn på naturlig vis som 41 åring. Etter 4 egguttak med IVF og 3 innsett, som aldri ble noe av. Så vi var plutselig heldige første gang og lyktes naturlig. Men nå orker vi ikke prøve mer selv. Så håper vi kan lykkes med eggdonasjon. Vi skal ha donor fra Finland fordi vi da kan gjøre alt av insett ol. hos Medicus i Oslo. Så slipper å reise. Masse lykke til med deres valg

 

[BabyAlma]

Hei dere!
Jeg er ny her. Jeg har hatt 5 egguttak med totalt 46 egg (8 + 9 + 12 + 9). Jeg har satt inn tredagersembryo to ganger som ikke har festet seg/stoppet å utvikle seg i livmoren, og har aldri hatt gode 5 dagers som har blitt satt tilbake. Jeg er 37 år, har AMH på 10, men få astrale folikler. Sædprøven er bra, og lav DNA-fragmentering i sæd. Normal karyotyping. Ingen fysiske hinder for naturlig graviditet (åpne tuber osv). De tror det er dårlig eggkvalitet som er årsaken til at det ikke lykkes.

Jeg er sliten av prosessen. Mellom forsøk 3 og 4 hadde vi en pause på 5 mnd for å gifte oss. Da følte jeg jeg ble ganske "normal" igjen. Men nå mellom forsøk 4 og 5 (selvom jeg ba om 2 måneder) var jeg fremdeles supersensitiv og sårbar, nedstemt og plaget av tankespinn og dårlig konsentrasjon mellom forsøkene. Jeg lurer på om tiden er inne for neste steg, dvs eggdonasjon.

Jeg vil gjerne høre om deres tanker og vurderinger om når "nok er nok"? Hvordan tok dere valget? Jeg er redd for å strekke strikken for langt (jeg klarer vel bare ett til, ett til, ett til..). Samtidig er jeg redd for å ikke føle at jeg har prøvd nok i etterkant.

Jeg vil også gjerne høre om deres tanker og vurderinger og forløp når dere valgte Norge vs utlandet, og hvilken klinikk. (Russland og Kypros er ikke aktuelt for meg av personlige årsaker.)

Til sist vil jeg si takk for dere og at dette forumet finnes. Det fikk meg til å ikke føle meg så alene, og det gjorde veldig godt. <3

Skjønner veldig godt følelsen av å være redd for å føle at dere ikke prøvde nok.
Jeg har to (biologiske) barn fra før men vi ville prøve nr. 3. Hadde 7 innsett med egne egg som kun ble til én MA og resten blanke tester. Var da fylt 44 år og følte at dersom det skulle være aktuelt å prøve mer så måtte det bli donasjon.

Første donasjonsegget resulterte også i blank test, tok endometrietest i sommer som viste både NK celler og endometritt. Kjente mye på sorg og sinne etter det, over at vi antakelig hadde satt inn mange bra egg i en livmor som ikke var mottakelig. Men at jeg nå mest sannsynlig var for gammel til å bruke egne egg.

Ble gravid på andre donoregget (altså første innsett etter behandling med antibiotika og prednisolon) og er nå 13 1/2 uke på vei. Kjenner ikke noe særlig på sinnet og sorgen lenger Men er selvfølgelig spent på hvordan det vil føles når baby er her, om det vil føles likt som med mine to biologiske etc. Håper jo at jeg kommer til å være like glad i han som i jentene mine. Det var hvertfall like stas å være på ultralyd denne gangen som de andre gangene.

Vi har brukt Medicus Oslo med eggbanken Ovumia i Finland. Valgte dem pga fikk et godt inntrykk da jeg var der på konsultasjon og det var praktisk pga rett ved min jobb. Vi var kjempeheldige og de fant en donor 1 1/2 måned etter vi sendte papirene. Har skjønt på de andre damene her inne at det går tregere nå.

Etter resultatet fra endometrietesten har jeg tenkt en del på om vi burde prøvd en gang til med egne egg. Ville isåfall dratt til Danmark eller et annet land hvor de PGT-tester embryoene før innsett. Men har vel falt til ro med at det var lave sjanser ved så høy alder uansett og at jeg er fornøyd med å ha blitt gravid.

Har også tenkt en del på om vi burde valgt en annen klinikk/eggbank hvor de er nøyere på at donor skal matche utseendet til mor, evt at man også får vite mer om donor, sammenligner med bilder etc. Jeg fylte bare ut et skjema om høyde, vekt, øyenfarge, hudfarge, hårfarge og etnisitet, og «ønsker» for hvilke av disse kvalitetene donor skulle ha. Vet bare at donor er lys blond, blå øyne og er over 170. Jeg er mellomblondt, grønne øyne og 179. Og aner jo ikke hva slags ansiktstrekk og kroppsbygning hun ellers har, og legene som valgte henne vet jo heller ikke hvordan jeg ser ut. Så donor kan strengt tatt se veldig annerledes ut meg. Hadde en periode jeg angret litt på at vi ikke gjorde mer undersøkelser mtp dette. Kan godt være vi da hadde valgt en dansk klinikk feks.

Men er uansett veldig glad for graviditet og alle disse tingene føles ikke så viktige som de gjorde for noen måneder siden

Håper det løser seg for dere

 

[Prøver fra 2021]

Hei og velkommen. Kult nick! Hva er din alder om jeg kan spørre? <3

Nå gikk vi for sæddonor pga påvist store skader ved DNA-test, men vi bestemte oss rett og slett bare for at det var nok på et vis. Jeg hadde orket å holde på hvis jeg måtte, som du skriver tar man ett forsøk av gangen. Men det var også fordi lommeboka ikke tillater å betale 200k i året i veldig mange flere år. Vi ble etter dna-fragmentasjonstesten gitt en 10% sjanse til å lykkes med mannens sæd, kanskje enda lavere. Får vår del handlet det også mye om alder, jeg er 37 og mannen 7år eldre. For at vi ikke skulle havne i situasjonen at eggene er råtne i tillegg til at spermen er dårlig så måtte vi ta et valg. Dobbeltdonasjon hadde ikke vært noe for oss (tror jeg, vi har enda ikke fått barn, så skal aldri si aldri). Jeg har fått bedre FSH og AMH med årene vi har holdt på, men jeg blir bare eldre og AMH/FSH viser ikke nødvendigvis hvordan det står til selv om det er en god indikasjon.
Så det ble rett og slett for mange gode grunner til å prøve donasjon.
Jo! Jeg kom på. Vi var på en klinikk for å få en second opinion og legen der spurte oss rett ut etter å ha sett på alle forsøkene våre og tatt en ny sædtest om vi hadde vurdert sæddonor. I tillegg var det slik at vi ikke kunne kjøpe 3-pakk hos dem hvis vi valgte å gå videre med mannens sæd, men vi fikk kjøpe 3-pakk hvis vi valgte sæddonor.
Altså lyttet vi til helsepersonellet som både direkte og indirekte sa at vi burde gå for donor.

Sæd og eggdonor er ikke helt sammenlignbart, det vet jeg, men likevel tenkte jeg at jeg kunne svare. Noen kan sikkert mene at vi gav opp for tidlig, mens andre mener vi sikkert burde gått for donor tidligere. Men det vi har gjort har vært riktig for oss. Så føl på det selv. Spør helsepersonell. Mitt inntrykk er at de ikke foreslår donor før de virkelig mener at det er nødvendig. Klinikken vi får behandling ved var veldig strenge på å bruke donor, det er ikke noe de tar lett på.

Å få eggdonor er en helt annen prosess enn for oss som bare kjøpte litt sperm, dessverre. Men alle må ta lette og vanskelige valg i prosessen. Den er ikke enkel for noen tror jeg.

Takk for utfyllende svar! Jeg er 37 år nå.

 

[oviraptor]

Dere som har gjennomgått eggdonasjon, hvor mye har dere betalt til sammen? Lurer på både i Norge og utlandet.

 

[BabyAlma]

Dere som har gjennomgått eggdonasjon, hvor mye har dere betalt til sammen? Lurer på både i Norge og utlandet.

Vi har betalt til sammen ca 150 000 kr. Vi betalte 130 000 kr for egguttak etc, 16 000 kr for fryseforsøk nr 2, og ca 5000 til sammen for andre ting (et avbrutt fryseforsøk etc.). Medisiner kommer i tillegg, men det er jo ikke de dyreste medisinene (ikke som når man stimulerer selv).

 

[Vilje35]

Etter en god pause etter 3 år og totalt 7 eller 8 (husker ikke lenger) mislykkede IVF-forsøk går papirene i dag til Medicus for å sette igang ED-prosessen. Overraskende lettelse å ikke styre mer med egne egg, og spent på tiden fremover

 

[Kia7]

Etter en god pause etter 3 år og totalt 7 eller 8 (husker ikke lenger) mislykkede IVF-forsøk går papirene i dag til Medicus for å sette igang ED-prosessen. Overraskende lettelse å ikke styre mer med egne egg, og spent på tiden fremover

Sender varme tanker. Vet hvordan du har det nå. Vi venter spent på donors egguttak, så litt før i løypa. Håper det går så raskt som mulig og at dere endelig lykkes etter hvert

 

[Ønskerliten]

Hei igjen! Fikk tlf i dag fra Medicus om at Ovumia hadde funnet en donor som matchet våre kriterier+ hun hadde uttak i dag å hadde fått ut rundt 11!!!! egg ut. Vi venter i spenning på hvor mange som blir embryo, klare ikke annet enn å søke meg ihjel på statistikker mtp hvor mange som oppnår graviditet og baby:/ Fikk også beskjed om at vi ikke får innsett før januar Litt kjipt syntes jeg, da syklusen min ikke er 100% on point (PCOS). Har noen av dere reist til Finland for å få innsett tidligere? Er jo pga forsendelsen som ikke blir før 16. desember om jeg skjønte riktig at vi ikke får innsett i desember… OG hvordan gjorde dere det mtp betaling blir jo i beste tilfelle 165k for 4 embryo

 

[Kia7]

Hei igjen! Fikk tlf i dag fra Medicus om at Ovumia hadde funnet en donor som matchet våre kriterier+ hun hadde uttak i dag å hadde fått ut rundt 11!!!! egg ut. Vi venter i spenning på hvor mange som blir embryo, klare ikke annet enn å søke meg ihjel på statistikker mtp hvor mange som oppnår graviditet og baby:/ Fikk også beskjed om at vi ikke får innsett før januar Litt kjipt syntes jeg, da syklusen min ikke er 100% on point (PCOS). Har noen av dere reist til Finland for å få innsett tidligere? Er jo pga forsendelsen som ikke blir før 16. desember om jeg skjønte riktig at vi ikke får innsett i desember… OG hvordan gjorde dere det mtp betaling blir jo i beste tilfelle 165k for 4 embryo

Vi venter fortsatt på uttak, som har blitt utsatt til januar dessverre. Da er vi på over 6 mnd venting, og det er i beste fall. Og inkluderer ikke innsett. Så ingen erfaring med å reise her. Vet da heller ikke på hva vi ender på av kostnader enda. Så har ingen svar til dere dessverre. Men håper dere får mange gode embryo Lykke til.