**SKRAVLETRÅD**
- Trådstarter Fru.Maja
- Opprettet
- Status
Takk
Merker at mini har begynt i bhg igjen. tar med seg mye rarte baskelusker hjem :/
Her og....3.forkjølelsen siden oppstart i august! Den jeg hadde i helga ble jeg helt slått ut av.....God bedring!
ja da kjennes det virkelig på kroppen. guttungen hadde med kvalme og oppkast. nå er han forkjøla bare noen dager etter. så dette her blir en fin høst/vinter med sykdom igjen.
God bedring til deg og
Blæh. 
Har en liten rar svart kul på huden min i siden, så skal til legen for å få sjekket den.
Og har en stor føflekk i hodebunnen som klør, så skal sjekke den med det samme.
Ligger an til to sprøyter med bedøvelse og skjære bort de begge. Usj. Kan ikke si jeg gleder meg...
2
Og så forfengelig som jeg er så gruer jeg meg litt til å klippe bort og evt barbere noe av håret slik at det er mulig å komme til føflekken.
Har en liten rar svart kul på huden min i siden, så skal til legen for å få sjekket den.Og har en stor føflekk i hodebunnen som klør, så skal sjekke den med det samme.
Ligger an til to sprøyter med bedøvelse og skjære bort de begge. Usj. Kan ikke si jeg gleder meg...
2Og så forfengelig som jeg er så gruer jeg meg litt til å klippe bort og evt barbere noe av håret slik at det er mulig å komme til føflekken.
Oi, kjedelig å skrive så mange, men spennende å evt skulle få ny jobb da!
Ja, blir spennende å se om det er noen som svarer iallefall.
Søknadskrivinga ble brutt av syk gutt som måtte hentes i bhg. Så da får jeg fortsette senere. Kjenner formen min begynner å bli verre for min egen del også. Vært kvalm og hatt vondt i hode i en uke nå. Ikke klarer jeg spise særlig. I dag er den redusert. Bah.
Søknadskrivinga ble brutt av syk gutt som måtte hentes i bhg. Så da får jeg fortsette senere. Kjenner formen min begynner å bli verre for min egen del også. Vært kvalm og hatt vondt i hode i en uke nå. Ikke klarer jeg spise særlig. I dag er den redusert. Bah.
Huff! Akkurat sånn begynte min influensa. Har vært kjempesvimmel og sliten, så brøt det løs. Har vært syk i halvannen uke nå....begynner heldigvis å hjelpe på nå, men fortsatt svimmel, tett og dårlig stemme... Gutten min var syk før meg...har vært forkjøla 3 ganger siden barnehageoppstart i august....men denne runden var verst...huff! God bedring!
Jeg fordrar virkelig, virkelig ikke å skrive jobbsøknader.
Så ekstremt lite at mannen sikkert har skrevet halvparten av mine. Dvs, jeg prøver, han kommer med forslag, jeg korrigerer, han rydder litt, jeg ser over og gjør det til noe jeg kan forholde meg til, tilslutt.
Heldigvis fikk jeg jobb uten for mange søknader nå da vi flyttet i fjor. Mannen, som heldigvis takler slikt bedre enn meg, søker enda. (Han har jobb da, men må slutte der til nyttår, så han leter etter noe nytt)
Jobbsøking er noe dritt.
Heldigvis trives jeg i jobben min. Så da trenger jeg ikke tenke på å bytte.
Så ekstremt lite at mannen sikkert har skrevet halvparten av mine. Dvs, jeg prøver, han kommer med forslag, jeg korrigerer, han rydder litt, jeg ser over og gjør det til noe jeg kan forholde meg til, tilslutt.
Heldigvis fikk jeg jobb uten for mange søknader nå da vi flyttet i fjor. Mannen, som heldigvis takler slikt bedre enn meg, søker enda. (Han har jobb da, men må slutte der til nyttår, så han leter etter noe nytt)
Jobbsøking er noe dritt.
Heldigvis trives jeg i jobben min. Så da trenger jeg ikke tenke på å bytte.
Fredagskveld.
Sånn rundt lunsj tenkte jeg meg om, litt grundig, mens jeg skrev en mail til min mann om hvorfor jeg ikke var motivert for en lang dag på jobb, fordi jeg var sliten og lei. Om hvorfor jeg var lei.
Fordi jeg atter en gang var inntatt av denne vente-rollen. Den bruker jeg krefter på å holde unna, men når den tar meg, da blir det et slit. Jeg bare innser det ikke med en gang, jeg vet ikke helt når den tok meg nå, men jeg innså det rundt lunsj. Og da tok jeg en aktiv besluting.
Om å la de neste 18 timene være "resten av arbeidsdagen, fredagskvelden med familien, og natta jeg skal hvile". I stedet for det de var i mitt hode: 18 timers ventetid til jeg skulle få tempe i morgen og se om det er reelt at jeg da er 3 dpo, eller om jeg da får bekreftet at jeg ikke har hatt EL enda.
Når jeg blir tatt igjen av ventemoduset, da lever jeg på vent.
Jeg venter på å tempe i morgen. Jeg venter på EL, Jeg venter på testetid, jeg venter på å bli gravid. Jeg venter på å komme i gang med juleforberedelsene, jeg venter på neste vår! Jeg venter på høsten, jeg venter på å gå ned i vekt (ikke at jeg reelt trenger å gå ned i vekt, men de par ekstra kiloene jeg totalt sett ikke har vondt av ligger rundt magen. Helsemessig lite gunstig for en med diabetes og hjerte-karsykdommer i familein, innen "i arvelig risikosone", og et blodsukker som fikk fastlegen til å lure på om jeg kan være en liten anelse glukoseintolerant, som ikke akkurat redusuerer risikoen for diabetes på sikt)
Jeg venter på referater fra møter i kommunens diverse organer (følger for tiden en interessant sak om barnehagedekningen, og hva de gjør for å få plass til de noen og 30 ungene som pr nå står i kø, og altså har krav på plass fra august. Og en interessant sak om fremtiden for skolen ungene våre skal begynne på, befolkningen vokser ut av både denne og naboskolen, og geografisk sett er det ikke et større område enn at det fint kan dekkes av en større skole (pr nå er det en skole som er fådelt, og en som har en klasse pr trinn, så det er ikke som om den trenger å bli enorm for å dekke begge områdene... to klasser pr trinn er mer enn nok)
Jeg venter, og jeg venter.
Det er helt logisk og greit å vente på disse tingene. Men det er ikke greit når hverdagen bare blir ventetiden frem mot neste mål. Livet er jo det som skjer NÅ!
Når hver en time bare er ventetid frem til neste delmål, ja da blir livet slitsomt.
Så ja, jeg venter fortsatt på å finne ut om jeg har hatt el, jeg venter på å bli gravid, jeg gleder meg til jul og følger spent med på oppdateringer fra kommunens møter. Men i kveld, i kveld er det fredagskveld, (når bre ungene sovner) Fredagskveld for meg og min elskede. IKKE bare ventetiden frem til i morgen, nemlig!
Sånn rundt lunsj tenkte jeg meg om, litt grundig, mens jeg skrev en mail til min mann om hvorfor jeg ikke var motivert for en lang dag på jobb, fordi jeg var sliten og lei. Om hvorfor jeg var lei.
Fordi jeg atter en gang var inntatt av denne vente-rollen. Den bruker jeg krefter på å holde unna, men når den tar meg, da blir det et slit. Jeg bare innser det ikke med en gang, jeg vet ikke helt når den tok meg nå, men jeg innså det rundt lunsj. Og da tok jeg en aktiv besluting.
Om å la de neste 18 timene være "resten av arbeidsdagen, fredagskvelden med familien, og natta jeg skal hvile". I stedet for det de var i mitt hode: 18 timers ventetid til jeg skulle få tempe i morgen og se om det er reelt at jeg da er 3 dpo, eller om jeg da får bekreftet at jeg ikke har hatt EL enda.
Når jeg blir tatt igjen av ventemoduset, da lever jeg på vent.
Jeg venter på å tempe i morgen. Jeg venter på EL, Jeg venter på testetid, jeg venter på å bli gravid. Jeg venter på å komme i gang med juleforberedelsene, jeg venter på neste vår! Jeg venter på høsten, jeg venter på å gå ned i vekt (ikke at jeg reelt trenger å gå ned i vekt, men de par ekstra kiloene jeg totalt sett ikke har vondt av ligger rundt magen. Helsemessig lite gunstig for en med diabetes og hjerte-karsykdommer i familein, innen "i arvelig risikosone", og et blodsukker som fikk fastlegen til å lure på om jeg kan være en liten anelse glukoseintolerant, som ikke akkurat redusuerer risikoen for diabetes på sikt)
Jeg venter på referater fra møter i kommunens diverse organer (følger for tiden en interessant sak om barnehagedekningen, og hva de gjør for å få plass til de noen og 30 ungene som pr nå står i kø, og altså har krav på plass fra august. Og en interessant sak om fremtiden for skolen ungene våre skal begynne på, befolkningen vokser ut av både denne og naboskolen, og geografisk sett er det ikke et større område enn at det fint kan dekkes av en større skole (pr nå er det en skole som er fådelt, og en som har en klasse pr trinn, så det er ikke som om den trenger å bli enorm for å dekke begge områdene... to klasser pr trinn er mer enn nok)
Jeg venter, og jeg venter.
Det er helt logisk og greit å vente på disse tingene. Men det er ikke greit når hverdagen bare blir ventetiden frem mot neste mål. Livet er jo det som skjer NÅ!
Når hver en time bare er ventetid frem til neste delmål, ja da blir livet slitsomt.
Så ja, jeg venter fortsatt på å finne ut om jeg har hatt el, jeg venter på å bli gravid, jeg gleder meg til jul og følger spent med på oppdateringer fra kommunens møter. Men i kveld, i kveld er det fredagskveld, (når bre ungene sovner) Fredagskveld for meg og min elskede. IKKE bare ventetiden frem til i morgen, nemlig!
Sol1980
Blir kjent med forumet
Hei, er ny her, men finner meg ikke helt til rette 
Har netopp slutta med pillen, akuratt ferdig med mens, så er nå inne i PP1.
Desverre har jeg vært prøver før, uten hell, så er veldig negativ nå, og har lite tro på at det skal eller kan lykkes.
Har nå ny samboer, så det er jo anderledes, men de negative tankene forblir...
Noen som har hatt det samme?
Har netopp slutta med pillen, akuratt ferdig med mens, så er nå inne i PP1.
Desverre har jeg vært prøver før, uten hell, så er veldig negativ nå, og har lite tro på at det skal eller kan lykkes.
Har nå ny samboer, så det er jo anderledes, men de negative tankene forblir...
Noen som har hatt det samme?
Hei, er ny her, men finner meg ikke helt til rette
Har netopp slutta med pillen, akuratt ferdig med mens, så er nå inne i PP1.
Desverre har jeg vært prøver før, uten hell, så er veldig negativ nå, og har lite tro på at det skal eller kan lykkes.
Har nå ny samboer, så det er jo anderledes, men de negative tankene forblir...
Noen som har hatt det samme?
Håper det klaffer denne gangen! Prøvde du lenge forrige gang? Alle gode ønsker for dere
Sol1980
Blir kjent med forumet
Slutta med pilla i Mars 2004, måtte i følge legen ha prøvd ett år før vi fikk hjelp.
Da måtte jeg begynne å ta tempen hver dag og skrive opp den i tre måneder, før vi fikk videre hjelp.
Etter det var det han som fikk sjekket sæd, alt ok.
Så var det min tur for å sjekke eggledere, alt ok.
Teste for mye forskjellig, tok blodprøver og husker ikke alt, men begge to friske som fisker.
Tror vi begynnte med kunstig inseminasjon i slutten av 2006, fikk 6 prøvinger, og ingen lykktes.
Våren 2007 ble det slutt, og vi skulle tenke over IVF over sommeren, men det ble aldri til det.
Så vi drev vel på i 3 år ca.
Husker med gru alle sprøyteme med pergotime (tror jeg de het) og den digre sprøyta jeg måtte ta for å få EL, de var vonde.
Mye hormoner, mye håp, var veldig sårt.
Så er redd for å ha det samme skje igjen.
Har jo ikke blitt noe yngre med åra heller
Da måtte jeg begynne å ta tempen hver dag og skrive opp den i tre måneder, før vi fikk videre hjelp.
Etter det var det han som fikk sjekket sæd, alt ok.
Så var det min tur for å sjekke eggledere, alt ok.
Teste for mye forskjellig, tok blodprøver og husker ikke alt, men begge to friske som fisker.
Tror vi begynnte med kunstig inseminasjon i slutten av 2006, fikk 6 prøvinger, og ingen lykktes.
Våren 2007 ble det slutt, og vi skulle tenke over IVF over sommeren, men det ble aldri til det.
Så vi drev vel på i 3 år ca.
Husker med gru alle sprøyteme med pergotime (tror jeg de het) og den digre sprøyta jeg måtte ta for å få EL, de var vonde.
Mye hormoner, mye håp, var veldig sårt.
Så er redd for å ha det samme skje igjen.
Har jo ikke blitt noe yngre med åra heller
- Status