Så redd!
- Trådstarter GardsHulder
- Opprettet
Tusen takk
Prøver å styre følelsene, men det er vanskelig. Har forsøkt å få råd på legevakten, men har bare fått beskjed om å se det an. Skal hive meg inn til legen på mandag og få framskyndet ultralyden.
Jeg har fortsatt å blø litt mørkt/brunlig blod. Smertene er der også, men helst når jeg står eller går.
Føler sånn med deg! Men godt tegn at det ikke har vært mer blod.
Krysser fingrene for at alt er bra med minien din
Håperpåbaby
Flørter med forumet
Føler sånn med deg! Men godt tegn at det ikke har vært mer blod.
Krysser fingrene for at alt er bra med minien din
Takk, det samme til deg <3
Ja jeg skjønner deg godt. Følte akkurat det samme som deg. Gråt på vei til legen og mens jeg ventet på å få komme til ultralyd. Tror det eneste som hjalp var å se hjertet banke så håper at du får framskyndet den ultralyden. Masse lykke til imorgen. Sender deg varme tanker og klemmer!
Tusen takk for tanker og klemmer!!!
Har perioder hvor jeg tenker at om det går galt nå så prøver vi igjen. Liksom som om jeg prøver å distansere meg. I neste øyeblikk strømmer tårene og jeg ber dypt og inderlig om at mini er frisk og at alt går bra.
Håper at jeg som deg får se et lite hjerte på ultralyd snart
Dette er uutholdelig både for Husbonden og meg.
Jeg opplevde det samme i uke 7 og uke 16, fikk helt panikk, og det ble UL begge gangene for å sjekke at alt stod bra til. Nå er jeg 20+2, og var på UL fredag, og det er en frisk og aktiv jente som har det utmerket 
Så det trenger ikke bety noe som helst, slimhinnene er veldig skjøre (blør fra tannkjøttet hver dag f.eks)
Krysser fingrene for deg
Så det trenger ikke bety noe som helst, slimhinnene er veldig skjøre (blør fra tannkjøttet hver dag f.eks)
Krysser fingrene for deg
Jeg opplevde det samme i uke 7 og uke 16, fikk helt panikk, og det ble UL begge gangene for å sjekke at alt stod bra til. Nå er jeg 20+2, og var på UL fredag, og det er en frisk og aktiv jente som har det utmerket
Så det trenger ikke bety noe som helst, slimhinnene er veldig skjøre (blør fra tannkjøttet hver dag f.eks)
Krysser fingrene for deg
Dette gjorde godt å lese, tusen takk! Og gratulerer med å ha kommet igjennom et helvete to ganger med ei frisk lita jente i behold
Ble du henvist til ultralyd eller bestillte du selv? Jeg tenkte å prøve å få henvisning til UL av legen ettersom det er et stykke å reise til de private. Hvis ikke reiser jeg hvor langt det skal være for å få sjelefred for oss stakkars håpefulle kommende foreldre.
Første gangen bestilte vi selv, og andre gangen fikk jeg UL på legevakten/akuttmottaket.Dette gjorde godt å lese, tusen takk! Og gratulerer med å ha kommet igjennom et helvete to ganger med ei frisk lita jente i behold
Ble du henvist til ultralyd eller bestillte du selv? Jeg tenkte å prøve å få henvisning til UL av legen ettersom det er et stykke å reise til de private. Hvis ikke reiser jeg hvor langt det skal være for å få sjelefred for oss stakkars håpefulle kommende foreldre.
For oss var det bare 1 time til privat ultralyd, men tror jeg hadde vært villig til å kjøre et stykke for å sjekke at alt stod bra til
Første gangen bestilte vi selv, og andre gangen fikk jeg UL på legevakten/akuttmottaket.
For oss var det bare 1 time til privat ultralyd, men tror jeg hadde vært villig til å kjøre et stykke for å sjekke at alt stod bra til
Er noe kortere til privat ultralyd her så ikke uoverkommelig, men har ikke bil så det går fort en time hver vei med kollektivtrafikken. Og smertene blir verre når jeg går
Men enig med deg om at jeg kommer meg et stykke om vi får ro i sjela.Skal høre med legen min i morgen.
Siste oppdatering før den nye uka begynner og jeg kan kontakte legen.
Dagen startet uten blødninger, men rundt kl 12.00 begynt både det og smertene igjen. Har vel blødd nok til å fylle et bind, ikke enormt. Smertene derimot har vært forferdelige! Så ille at jeg har blitt kvalm.
Føler svangerskapet henger i en tynn tråd. Hvordan kan noe overleve så intense smerter?
Dagen startet uten blødninger, men rundt kl 12.00 begynt både det og smertene igjen. Har vel blødd nok til å fylle et bind, ikke enormt. Smertene derimot har vært forferdelige! Så ille at jeg har blitt kvalm.
Føler svangerskapet henger i en tynn tråd. Hvordan kan noe overleve så intense smerter?
Å, stakkars deg. Håper det går bra.
Håper det går bra. 
Ikke i bruk
Forumet er livet
Høres skremmende ut.
Men her er en artikkel om blødning i svangerskapet, som kanskje kan betrygge deg litt, slik om den ikke er noen fasit
Men her er en artikkel om blødning i svangerskapet, som kanskje kan betrygge deg litt, slik om den ikke er noen fasit
Bkno5230182
Betatt av forumet
Oppdaget rosa blod og gjennomsiktig slim på toalettpapiret nå nettopp. Ingen smerter, men er så redd!
Var hos legen i går på 12 ukers kontroll hvor jeg luftet frykten for at noe skal/har gått galt. Hun beroliget meg med at jeg jo nettopp hadde fortalt henne symptomene mine som alle tydet på graviditet. Samt at jeg har gått opp 1 kg.
Klarte å slappe av med det og så skjer dette i dag
Har ikke TUL før om 10 dager.
Hei, jeg hadde også rosa blødning nesten sånn at man ser at det er utvannet blod. Ble veldig redd selv da jeg så dette. Dette varte jo i værtfall 1 uke. Da var jeg 10 uker på vei.
Nå er jeg 26uker.
Så jeg fikk høre at dette var normalt pga det er så mye som skal strekkes osv. Og da kan noen blodkar briste.
men forstålig at du er redd. Man er redd hele svangerskapet (jeg er redd enda jeg, men det er jo fordi det ikke er morro å vite at ting kan skje uten at man ønsker det. Som jormor sa, prøv å ikke tenk så mye på det. Men lett for ho å si xD. Vanskelig å faktisk å være rolig når sånne ting skjer.) 10 dager er lenge å vente hvis man er livredd. Det føles ikke noe godt å vente. Hvis du går til legen, og sier du er kjempe redd og ønsker å sjekke dette opp. Så kan det være du får en time fortere på sjukehuset. Jeg gjorde det. Bare å se at hjerte slår og se det lille nurket, hjelper mye på følelsen man sitter med når noe slikt oppstår. Selv om sjansen for at den lille har det bra er stor. Så vil man jo se dette selv. Da blir man litt mer tryggere. Og man stresser ikke så mye som man må vente lenge. Men begynner man å blø skikkelig mye, da hadde man vel kunne frika ut. Men til og med da har di sagt det kan være normalt. Men litt er jo ikke farlig sier di.
Sender deg en god klem med at den lille har det bra . Ei/en liten luring som liker å skremme mammaen sin inni der. De vet å skremme mammaen sin, og det fortsetter di med når di er født også, hehe. ❤
Tusen tusen tusen tak til dere og alle andre som har hjulpet og støttet meg i denne tråden. Det har vært så uvurderlig å vite at helt fremmede mennesker kan vise så my medfølelse og kan hjelpe til å drive stygge, stygge tanker på flukt i en veldig vanskelig tid!
Jeg er så utrolig takknemmelig
Nå har jeg nettopp kommet hjem etter en heller hektisk dag.
Den begynte kl 08.00 med meg som ringer legen og får en time kl 10.30. Hiver meg i dusjen og sitter på nåler fram til jeg kan gå.
Mens jeg venter på å komme inn til legen spiller radioen "The Rose" og jeg lar et par tårer trille. Føler på meg at dette har gått galt, men nekter å slippe taket om håpet
Vel inne hos legen kjenner hun magen min, stiller spørsmål og tar blodtrykk. Jeg sitter klar til å grine meg til ultralydhenvisning da hun sier at jeg må på gyn. poliklinikk med en gang. Hun ringer og bestiler time til meg kl 12.30 før hun smiler og ønsker meg lykke til.
Jeg ringer Husbonden med en gang jeg kommer ut fra legen og forteller ham hva som skal skje. Vi er begge helt frynsete.
Egentlig hadde jeg tenkt å ta bussen til sykehuset, men etter å ha gått to minutter etter å ha lagt på telefonen med Husbonden ringer jeg mora mi for å sjekke om hun tilfeldigvis er hjemme. Det er hun. Hun tar telefonen og lurer på hvorfor jeg ringer. Jeg begynner å hylgrine, men får til slutt fram hva som står på.
Vi kommer til sykehuset og jeg fyller ut et skjema med min og pårørendes informasjon mens vi venter. Ventetiden går med til å snakke om små strikkesokker og hva min mor har liggende på loftet av babytøy fra da jeg og brødrene mine var små. Faktisk hjalp det å snakke om babyting selv om jeg er over 50% sikker på at dette ikke ender bra.
Endelig får vi komme inn til legen som er verdens hyggeligste og forståelsesfully vesen. Hun tar seg god tid og spør om alt fra når jeg fikk mensen første gang og til hvordan gårsdagen forløp seg. Leende sier hun at uansett hva vi finner ut i dag så har vi tydelig vis ikke noe problem med å bli gravide ettersom vi klarte det på tross av prevensjon.
Endelig er tida for det jeg har lengtet etter og fryktet mest: å finne ut hvor vi står. Jeg får beskjed om å kle av meg nedentil, får et håndkle for komforten og får beskjed om å sette meg i stolen. Det står et ultralyd apparat ved siden av meg og pluttselig er alt jeg kan tenke på at jeg vil så gjerne se et lite sprellende vesen der om noen få minutter.
Gynekologen kikker og kommenterer at bortsett fra litt blodig slim er det ikke noe unormalt å se. Hun kjenner på livmora før hun finner fram ultralyden. Først sjekker hun eggstokkene.
-De er fine, sier hun.
-Alt ser ut som det skal så det er bra.
-Kjøper deg tid? Tenker jeg selvfølgelig selv om jeg vet jo at hun ikke gjør det.
Så, endelig ser hun etter Sneipen.
-Her er det noe som har gått til grunne ja, sier hun og jeg begynner å grine igjen. Visste jo at dette kunne være utfallet, men er likevel så utrolig grusomt å høre noen si det. Jeg klarer å hulke fram spørsmålet om hvor gammelt fosteret ble og får såvidt med meg at jeg kan sette meg opp igjen. De kommer med papir jeg kan tørke tårene med og spør om jeg vil se ultralydbilde. Først sier jeg nei, men ombestemmer meg og tenker at jeg skylder Sneipen å i det minste se han. Han er synlig som en bitteliten ert i et stort svart rom. Vår lille drøm.
Sneipen ble aldri mer enn 5 uker gammel og døde før han fikk begynt. Rett etter at vi fant ut at han fantes. Mesteparten av symptomene mine kom etter at han var død, så kroppen min har levd i god tro helt til 12+1.
Både Husbonden og jeg er sånn sett glad for at han ikke ble eldre hvis det nå først skulle gå galt, men dette gjør så utrolig vondt for oss begge. Å gå så mange uker uten å vite at det ikke var noe der...
Vi har bestemt oss for å sette av tid framover til å bare sørge og snakke om dette og komme oss igjennom dette så vi blir klare for å prøve igjen.
Nå sitter jeg her og har tatt en pille på kontoret til gynekologen og har fått med meg cytotec, smertestillende og kvalmestillende samt beskjed om å ringe om jeg heller vil gjøre dette på sykehuset eller er usikker på noe som helst de neste dagene. Har blitt så godt ivaretatt på SUS, har bare godt å si om dem! Fikk beskjed om at om noe slikt skjer igjen bør jeg heller ringe 113 enn legevakten for hjelp. Hos 113 ville de nok ha henvist meg til Gynekologisk Poliklinikk med en gang.
Jeg er så utrolig takknemmelig
Nå har jeg nettopp kommet hjem etter en heller hektisk dag.
Den begynte kl 08.00 med meg som ringer legen og får en time kl 10.30. Hiver meg i dusjen og sitter på nåler fram til jeg kan gå.
Mens jeg venter på å komme inn til legen spiller radioen "The Rose" og jeg lar et par tårer trille. Føler på meg at dette har gått galt, men nekter å slippe taket om håpet
Vel inne hos legen kjenner hun magen min, stiller spørsmål og tar blodtrykk. Jeg sitter klar til å grine meg til ultralydhenvisning da hun sier at jeg må på gyn. poliklinikk med en gang. Hun ringer og bestiler time til meg kl 12.30 før hun smiler og ønsker meg lykke til.
Jeg ringer Husbonden med en gang jeg kommer ut fra legen og forteller ham hva som skal skje. Vi er begge helt frynsete.
Egentlig hadde jeg tenkt å ta bussen til sykehuset, men etter å ha gått to minutter etter å ha lagt på telefonen med Husbonden ringer jeg mora mi for å sjekke om hun tilfeldigvis er hjemme. Det er hun. Hun tar telefonen og lurer på hvorfor jeg ringer. Jeg begynner å hylgrine, men får til slutt fram hva som står på.
Vi kommer til sykehuset og jeg fyller ut et skjema med min og pårørendes informasjon mens vi venter. Ventetiden går med til å snakke om små strikkesokker og hva min mor har liggende på loftet av babytøy fra da jeg og brødrene mine var små. Faktisk hjalp det å snakke om babyting selv om jeg er over 50% sikker på at dette ikke ender bra.
Endelig får vi komme inn til legen som er verdens hyggeligste og forståelsesfully vesen. Hun tar seg god tid og spør om alt fra når jeg fikk mensen første gang og til hvordan gårsdagen forløp seg. Leende sier hun at uansett hva vi finner ut i dag så har vi tydelig vis ikke noe problem med å bli gravide ettersom vi klarte det på tross av prevensjon.
Endelig er tida for det jeg har lengtet etter og fryktet mest: å finne ut hvor vi står. Jeg får beskjed om å kle av meg nedentil, får et håndkle for komforten og får beskjed om å sette meg i stolen. Det står et ultralyd apparat ved siden av meg og pluttselig er alt jeg kan tenke på at jeg vil så gjerne se et lite sprellende vesen der om noen få minutter.
Gynekologen kikker og kommenterer at bortsett fra litt blodig slim er det ikke noe unormalt å se. Hun kjenner på livmora før hun finner fram ultralyden. Først sjekker hun eggstokkene.
-De er fine, sier hun.
-Alt ser ut som det skal så det er bra.
-Kjøper deg tid? Tenker jeg selvfølgelig selv om jeg vet jo at hun ikke gjør det.
Så, endelig ser hun etter Sneipen.
-Her er det noe som har gått til grunne ja, sier hun og jeg begynner å grine igjen. Visste jo at dette kunne være utfallet, men er likevel så utrolig grusomt å høre noen si det. Jeg klarer å hulke fram spørsmålet om hvor gammelt fosteret ble og får såvidt med meg at jeg kan sette meg opp igjen. De kommer med papir jeg kan tørke tårene med og spør om jeg vil se ultralydbilde. Først sier jeg nei, men ombestemmer meg og tenker at jeg skylder Sneipen å i det minste se han. Han er synlig som en bitteliten ert i et stort svart rom. Vår lille drøm.
Sneipen ble aldri mer enn 5 uker gammel og døde før han fikk begynt. Rett etter at vi fant ut at han fantes. Mesteparten av symptomene mine kom etter at han var død, så kroppen min har levd i god tro helt til 12+1.
Både Husbonden og jeg er sånn sett glad for at han ikke ble eldre hvis det nå først skulle gå galt, men dette gjør så utrolig vondt for oss begge. Å gå så mange uker uten å vite at det ikke var noe der...
Vi har bestemt oss for å sette av tid framover til å bare sørge og snakke om dette og komme oss igjennom dette så vi blir klare for å prøve igjen.
Nå sitter jeg her og har tatt en pille på kontoret til gynekologen og har fått med meg cytotec, smertestillende og kvalmestillende samt beskjed om å ringe om jeg heller vil gjøre dette på sykehuset eller er usikker på noe som helst de neste dagene. Har blitt så godt ivaretatt på SUS, har bare godt å si om dem! Fikk beskjed om at om noe slikt skjer igjen bør jeg heller ringe 113 enn legevakten for hjelp. Hos 113 ville de nok ha henvist meg til Gynekologisk Poliklinikk med en gang.
Last edited:
Tusen tusen tusen tak til dere og alle andre som har hjulpet og støttet meg i denne tråden. Det har vært så uvurderlig å vite at helt fremmede mennesker kan vise så my medfølelse og kan hjelpe til å drive stygge, stygge tanker på flukt i en veldig vanskelig tid!
Jeg er så utrolig takknemmelig
Nå har jeg nettopp kommet hjem etter en heller hektisk dag.
Den begynte kl 08.00 med meg som ringer legen og får en time kl 10.30. Hiver meg i dusjen og sitter på nåler fram til jeg kan gå.
Mens jeg venter på å komme inn til legen spiller radioen "The Rose" og jeg lar et par tårer trille. Føler på meg at dette har gått galt, men nekter å slippe taket om håpet
Vel inne hos legen kjenner hun magen min, stiller spørsmål og tar blodtrykk. Jeg sitter klar til å grine meg til ultralydhenvisning da hun sier at jeg må på gyn. poliklinikk med en gang. Hun ringer og bestiler time til meg kl 12.30 før hun smiler og ønsker meg lykke til.
Jeg ringer Husbonden meg en gang jeg kommer ut fra legen og forteller ham hva som skal skje. Vi er begge helt frynsete.
Egentlig hadde jeg tenkt å ta bussen til sykehuset, men etter å ha gått to minutter etter å ha lagt på telefonen med Husbonden ringer jeg mora mi for å sjekke om hun tilfeldigvis er hjemme. Det er hun. Hun tar telefonen og lurer på hvorfor jeg ringer. Jeg begynner å hylgrine, men får til slutt fram hva som står på.
Vi kommer til sykehuset og jeg fyller ut et skjema med min og pårørendes informasjon mens vi venter. Ventetiden går med til å snakke om små strikkesokker og hva min mor har liggende på loftet av babytøy fra da jeg og brødrene mine var små. Faktisk hjalp det å snakke om babyting selv om jeg er over 50% sikker på at dette ikke ender bra.
Endelig får vi komme inn til legen som er verdens hyggeligste og forståelsesfully vesen. Hun tar seg god tid og spør om alt fra når jeg fikk mensen første gang og til hvordan gårsdagen forløp seg.nde sier hun at uansett hva vi finner ut i dag så har vi tydelig vis ikke noe problem med å bli gravide ettersom vi klarte det på tross av prevensjon.
Endelig er tida for det jeg har lengtet etter og fryktet mest: å finne ut hvor vi står. Jeg får beskjed om å kle av meg nedentil, får et håndkle for komforten og får beskjed om å sette meg i stolen. Det står et ultralyd apparat ved siden av meg og pluttselig er alt jeg kan tenke på at jeg vil så gjerne se et lite sprellende vesen der om noen få minutter.
Gynekologen kikker og kommenterer at bortsett fra litt blodig slim er det ikke noe unormalt å se. Hun kjenner på livmora før hun finner fram ultralyden. Først sjekker hun eggstokkene.
-De er fine, sier hun.
-Alt ser ut som det skal så det er bra.
-Kjøper deg tid? Tenker jeg selvfølgelig selv om jeg vet jo at hun ikke gjør det.
Så, endelig ser hun etter Sneipen.
-Her er det noe som har gått til grunne ja, sier hun og jeg begynner å grine igjen. Visste jo at dette kunne være utfallet, men er likevel så utrolig grusomt å høre noen si det. Jeg klarer å hulke fram spørsmålet om hvor gammelt fosteret ble og får såvidt med meg at jeg kan sette meg opp igjen. De kommer med papir jeg kan tørke tårene med og spør om jeg vil se ultralydbilde. Først sier jeg nei, men ombestemmer meg og tenker at jeg skylder Sneipen å i det minste se han. Han er synlig som en bitteliten ert i et stort svart rom. Vår lille drøm.
Sneipen ble aldri mer enn 5 uker gammel og døde før han fikk begynt. Rett etter at vi fant ut at han fantes. Mesteparten av symptomene mine kom etter at han var død, så kroppen min har levd i god tro helt til 12+1.
Både Husbonden og jeg er sånn sett glad for at han ikke ble eldre hvis det nå først skulle gå galt, men dette gjør så utrolig vondt for oss begge. Å gå så mange uker uten å vite at det ikke var noe der...
Vi har bestemt oss for å sette av tid framover til å bare sørge og snakke om dette og komme oss igjennom dette så vi blir klare for å prøve igjen.
Nå sitter jeg her og har tatt en pille på kontoret til gynekologen og har fått med meg cytotec, smertestillende og kvalmestillende samt beskjed om å ringe om jeg heller vil gjøre dette på sykehuset eller er usikker på noe som helst de neste dagene. Har blitt så godt ivaretatt på SUS, har bare godt å si om dem! Fikk beskjed om at om noe slikt skjer igjen bør jeg heller ringe 113 enn legevakten for hjelp. Hos 113 ville de nok ha henvist meg til Gynekologisk Poliklinikk med en gang.
Dette var utrolig trist å lese, jeg hadde så inderlig håpet at det skulle ordne seg for deg! Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler sånn med dere og håper dere får god støtte i hverandre og folk rundt dere <3 ønsker deg alt det beste på veien videre!
Å nei, det var ikke dette vi håpet på. Så forferdelig trist! Tusen takk for at du oppdaterte oss, det må ha vært tøft. God klem.
Så forferdelig trist! Tusen takk for at du oppdaterte oss, det må ha vært tøft. God klem.
Snorkfrøkna_90
Elsker forumet
Himmelbarn
Mailykke 2018
❤️ Augustlykke 2020 ❤️
Septemberskattene 2023
Gresskarfrøene2023
Så utrolig trist vet litt om hva du går gjennom nå. Det er et lite helvete. Føler med dere. Klem
vet litt om hva du går gjennom nå. Det er et lite helvete. Føler med dere. Klem