Utrolig trist å lese, godt dere tar dere tid tid å sørge og snakke dere igjennom det
Tusen takk
Så redd!
- Trådstarter GardsHulder
- Opprettet
Tusen takk
Så trist å lese
Mange takk
Tenkte jeg skulle oppdatere en gang til her siden denne aborten ser ut til å nerme seg slutten og jeg selv fant stor nytte av å lese tråder på forskjellige forumer.
Nå er det nesten en uke siden jeg fikk startet aborten etter å ha fått konstatert MA etter en helg med små blødninger og brun utflod. Gjennom denne uken har både jeg og Husbonden vært fullstendig ødelagte, han fjernet i tillegg en visdomstann så vi har begge hatt både fysisk og psykisk vondt.
Smertene mine begynte sterkt madag 20.01.20 rundt tre timer etter at jeg fikk mifegyn hos gynekologen på SUS. Aborten statet den kvelden og jeg tok cytotec dagen etter. Smertene og blødningene var alltid lettere på morgenene, men tok seg opp utover dagen. Likevel minsket blødningene litt mot onsdag og jeg trodde det verste var over - dvs. fram til noe jeg kun kan beskrive som morkaken kom ut! Dette er det mest forstyrrende jeg har opplevd så langt i denne aborten og noe jeg ikke leste om at noen hadde opplevd. Har hørt at flere får beskjed om å ikke se ned i toalettskåla, men denne havnet i papiret og jeg kjente det var noe spesielt. Beklager hvis dette blir ekkelt for enkelte.
Etter onsdag trodde jeg det skulle blø mindre, men den gang ei. Våget meg en spaertur på 1 km til sentrum som endte i fossblødning. Stod og snakket med en dame og kjente blodet strømme ut i bindet. Var bare å komme seg på toalette mens jeg bad om at bindet skulle holde. Det holdt nesten, godt nok til at jeg kunne komme meg hjem.
Etter dette begynte bødningen endelig å avta for meg og i dag har jeg kun opplevd brun utflod. Det har vært umulig for meg å prøve å komme over MA-en når blodet har strømmet friskt nesten ti dager. Det har føltes som å være i limbo. Ingenting kan gjøres, det er bare å sitte og vente til smertene og blodet gir seg. Nå øyner jeg håp derimot. Tror det kanskje kan nerme seg slutten.
Jeg har merket at det virker som om hormonene har begynt å slippe taket. Jeg kjenner meg mer tilbake til normalen og overhodet ikke gravid. Dette er jo noe som er forferdelig trist og vondt, men samtidig føler jeg meg lettet fordi dette betyr mest sansynlig at aborten har gått bra og at vi snart kan begynne å prøve igjen.
Den kommende uka har jeg time på sykehust. Jeg fikk den tildelt og det stod ikke hva den var for, men jeg kan ikke skjønne at det kan være noe annet enn en oppfølgingstime. Skal oppdatere her om det er noe som er verdt å dele.
Tusen takk igjen til alle som har delt sine historier, tanker og støtte underveis! Jeg beklager at jeg antagelig vis ikke har fått svart alle individuelt. Jeg har prøvd mitt beste.
Nå er det nesten en uke siden jeg fikk startet aborten etter å ha fått konstatert MA etter en helg med små blødninger og brun utflod. Gjennom denne uken har både jeg og Husbonden vært fullstendig ødelagte, han fjernet i tillegg en visdomstann så vi har begge hatt både fysisk og psykisk vondt.
Smertene mine begynte sterkt madag 20.01.20 rundt tre timer etter at jeg fikk mifegyn hos gynekologen på SUS. Aborten statet den kvelden og jeg tok cytotec dagen etter. Smertene og blødningene var alltid lettere på morgenene, men tok seg opp utover dagen. Likevel minsket blødningene litt mot onsdag og jeg trodde det verste var over - dvs. fram til noe jeg kun kan beskrive som morkaken kom ut! Dette er det mest forstyrrende jeg har opplevd så langt i denne aborten og noe jeg ikke leste om at noen hadde opplevd. Har hørt at flere får beskjed om å ikke se ned i toalettskåla, men denne havnet i papiret og jeg kjente det var noe spesielt. Beklager hvis dette blir ekkelt for enkelte.
Etter onsdag trodde jeg det skulle blø mindre, men den gang ei. Våget meg en spaertur på 1 km til sentrum som endte i fossblødning. Stod og snakket med en dame og kjente blodet strømme ut i bindet. Var bare å komme seg på toalette mens jeg bad om at bindet skulle holde. Det holdt nesten, godt nok til at jeg kunne komme meg hjem.
Etter dette begynte bødningen endelig å avta for meg og i dag har jeg kun opplevd brun utflod. Det har vært umulig for meg å prøve å komme over MA-en når blodet har strømmet friskt nesten ti dager. Det har føltes som å være i limbo. Ingenting kan gjøres, det er bare å sitte og vente til smertene og blodet gir seg. Nå øyner jeg håp derimot. Tror det kanskje kan nerme seg slutten.
Jeg har merket at det virker som om hormonene har begynt å slippe taket. Jeg kjenner meg mer tilbake til normalen og overhodet ikke gravid. Dette er jo noe som er forferdelig trist og vondt, men samtidig føler jeg meg lettet fordi dette betyr mest sansynlig at aborten har gått bra og at vi snart kan begynne å prøve igjen.
Den kommende uka har jeg time på sykehust. Jeg fikk den tildelt og det stod ikke hva den var for, men jeg kan ikke skjønne at det kan være noe annet enn en oppfølgingstime. Skal oppdatere her om det er noe som er verdt å dele.
Tusen takk igjen til alle som har delt sine historier, tanker og støtte underveis! Jeg beklager at jeg antagelig vis ikke har fått svart alle individuelt. Jeg har prøvd mitt beste.
Last edited: