Tusen tusen tusen tak til dere og alle andre som har hjulpet og støttet meg i denne tråden. Det har vært så uvurderlig å vite at helt fremmede mennesker kan vise så my medfølelse og kan hjelpe til å drive stygge, stygge tanker på flukt i en veldig vanskelig tid!
Jeg er så utrolig takknemmelig
Nå har jeg nettopp kommet hjem etter en heller hektisk dag.
Den begynte kl 08.00 med meg som ringer legen og får en time kl 10.30. Hiver meg i dusjen og sitter på nåler fram til jeg kan gå.
Mens jeg venter på å komme inn til legen spiller radioen "The Rose" og jeg lar et par tårer trille. Føler på meg at dette har gått galt, men nekter å slippe taket om håpet
Vel inne hos legen kjenner hun magen min, stiller spørsmål og tar blodtrykk. Jeg sitter klar til å grine meg til ultralydhenvisning da hun sier at jeg må på gyn. poliklinikk med en gang. Hun ringer og bestiler time til meg kl 12.30 før hun smiler og ønsker meg lykke til.
Jeg ringer Husbonden meg en gang jeg kommer ut fra legen og forteller ham hva som skal skje. Vi er begge helt frynsete.
Egentlig hadde jeg tenkt å ta bussen til sykehuset, men etter å ha gått to minutter etter å ha lagt på telefonen med Husbonden ringer jeg mora mi for å sjekke om hun tilfeldigvis er hjemme. Det er hun. Hun tar telefonen og lurer på hvorfor jeg ringer. Jeg begynner å hylgrine, men får til slutt fram hva som står på.
Vi kommer til sykehuset og jeg fyller ut et skjema med min og pårørendes informasjon mens vi venter. Ventetiden går med til å snakke om små strikkesokker og hva min mor har liggende på loftet av babytøy fra da jeg og brødrene mine var små. Faktisk hjalp det å snakke om babyting selv om jeg er over 50% sikker på at dette ikke ender bra.
Endelig får vi komme inn til legen som er verdens hyggeligste og forståelsesfully vesen. Hun tar seg god tid og spør om alt fra når jeg fikk mensen første gang og til hvordan gårsdagen forløp seg.
nde sier hun at uansett hva vi finner ut i dag så har vi tydelig vis ikke noe problem med å bli gravide ettersom vi klarte det på tross av prevensjon.
Endelig er tida for det jeg har lengtet etter og fryktet mest: å finne ut hvor vi står. Jeg får beskjed om å kle av meg nedentil, får et håndkle for komforten og får beskjed om å sette meg i stolen. Det står et ultralyd apparat ved siden av meg og pluttselig er alt jeg kan tenke på at jeg vil så gjerne se et lite sprellende vesen der om noen få minutter.
Gynekologen kikker og kommenterer at bortsett fra litt blodig slim er det ikke noe unormalt å se. Hun kjenner på livmora før hun finner fram ultralyden. Først sjekker hun eggstokkene.
-De er fine, sier hun.
-Alt ser ut som det skal så det er bra.
-Kjøper deg tid? Tenker jeg selvfølgelig selv om jeg vet jo at hun ikke gjør det.
Så, endelig ser hun etter Sneipen.
-Her er det noe som har gått til grunne ja, sier hun og jeg begynner å grine igjen. Visste jo at dette kunne være utfallet, men er likevel så utrolig grusomt å høre noen si det. Jeg klarer å hulke fram spørsmålet om hvor gammelt fosteret ble og får såvidt med meg at jeg kan sette meg opp igjen. De kommer med papir jeg kan tørke tårene med og spør om jeg vil se ultralydbilde. Først sier jeg nei, men ombestemmer meg og tenker at jeg skylder Sneipen å i det minste se han. Han er synlig som en bitteliten ert i et stort svart rom. Vår lille drøm.
Sneipen ble aldri mer enn 5 uker gammel og døde før han fikk begynt. Rett etter at vi fant ut at han fantes. Mesteparten av symptomene mine kom etter at han var død, så kroppen min har levd i god tro helt til 12+1.
Både Husbonden og jeg er sånn sett glad for at han ikke ble eldre hvis det nå først skulle gå galt, men dette gjør så utrolig vondt for oss begge. Å gå så mange uker uten å vite at det ikke var noe der...
Vi har bestemt oss for å sette av tid framover til å bare sørge og snakke om dette og komme oss igjennom dette så vi blir klare for å prøve igjen.
Nå sitter jeg her og har tatt en pille på kontoret til gynekologen og har fått med meg cytotec, smertestillende og kvalmestillende samt beskjed om å ringe om jeg heller vil gjøre dette på sykehuset eller er usikker på noe som helst de neste dagene. Har blitt så godt ivaretatt på SUS, har bare godt å si om dem! Fikk beskjed om at om noe slikt skjer igjen bør jeg heller ringe 113 enn legevakten for hjelp. Hos 113 ville de nok ha henvist meg til Gynekologisk Poliklinikk med en gang.
