Barsel
Vi ble veldig godt tatt imot på barsel, hadde jo hørt det ikke var så bra der, men vi lurer på om vi fikk liitt spesialbehandling pga. forholdene. Jeg besøkte baby så ofte og mye jeg kunne. De to første gangene jeg våknet rant tårene og jeg måtte ha babyen min, så dro i snora og fikk bestilt portør som kjørte meg til henne så fort de kunne. Det gikk bedre, men var ganske vondt, og jeg klarte samtidig å tenke logisk og at jeg må også ta vare på meg selv. Må si at jeg er veldig heldig da, for jeg hadde så lite smerter at jeg skippet mesteparten av dosene med smertestillende (hadde egentlig bare sånne luftsmerter, men fikk prompet dem ut og magen ned innen 2 dager
), var oppe og gikk ganske kjapt, og fikk ut kateteret. Tissing og avføring var litt skummelt etterpå, men bortsett fra bittelitt blod gikk det bra. Apropos blod, jeg har ikke blødd mye heller. Syntes det minste bindet de hadde var mer enn nok. Men jeg mistet visst 600ml under operasjonen. Jeg ble håndmelket og lærte etterhvert å gjøre det selv (med hjelp fra mannen som samlet det i en sprøyte), fikk en del som vi tok med til baby. Da hun var 2 dager fikk jeg lov til å legge henne til brystet
Senere den dagen fikk jeg beskjed om å begynne å pumpe hver 3. time, og jeg fikk veldig god produksjon med én gang, det bare doblet seg og innen få dager kunne jeg pumpe så mye som 275 ml!
Så lille nurket mitt trengte jo ikke MME
Ja så hun lå jo på nyfødtintensiven. Hun hadde noe krampeanfall, så hun fikk UL og MR av hjernen, men de var normale, og anfallene ga seg. De ga henne antibiotika for en mulig infeksjon, ble matet med sonde en stund, også var hun koblet til måling av hjertet og oksygenmetningen i blodet, som ofte falt ned under grensen da hun skrek, for hun ble så stressa av å bli dullet med av så mange fremmede mennesker. Én etter én ble hun koblet av alt hun hadde fått, hun gjorde store fremskritt hver dag og ble mer en "normal" baby, om man kan si det. Det var litt kappløp mellom oss om hvem som ble skrevet ut først
Familierom på nyfødtintensiven
Dag 3: De bestemte seg at vi fikk familierom på barneklinikken, istedenfor at hun kom på barsel til oss. Da kunne hun også bli observert litt mer, bare for å være helt sikker på denne oksygenmetningen hennes. Jeg var så utålmodig med å bli skrevet ut fra barsel! Det var så deilig å endelig få være en familie
Mannen min er så fantastisk og hands-on, føler han nesten gjør mer enn meg! Jeg var liksom den som hadde forberedt meg masse, han hadde ikke lest en eneste bok
Men han stresset også veldig med å følge med på den monitoren hennes, så måtte få han til å slappe av litt. Den første natten var vanskelig, men etter det gikk det bedre. Baby ble mye roligere etterhvert som hun fikk tilbringe mer tid med oss, spesielt meg så klart
Hun sov veldig mye, og sovnet på puppen, så jeg slet litt med å få henne til å spise (vi måltidsveide litt), men hun styrtet melken min på flaske. På dag 6 etter vurdering fra barnelege så de seg egentlig ganske fornøyd, det var bare den spisingen hennes, men han tenkte at det kunne gå seg til hvis vi var hjemme og slappet av, så vi fikk velge selv om vi ville dra hjem i helga og komme tilbake på kontroll på mandag, eller bare bli til mandag. Etter litt betenkningstid og diskusjon kom vi frem til det første. Jeg følte meg selvsikker nok med baby nå, hadde jo fått så mye hjelp, støtte og opplæring fra alle på avdelingen, mannen var litt nervøs, men han stolte på at vi skulle klare dette
Hjemme
Etter et stopp på Mccen kom vi hjem, og jeg hadde vært borte så lenge at det luktet og så helt annerledes ut
Siden baby fortsatt sov så fikk vi spist og ordnet og styrt med å sette opp alt hjemme. Det var så rart å ha hatt så mange ting "på lager" i månedsvis og endelig skulle vi bruke det! Føltes skikkelig deilig ut når vi hadde det vi trengte. Dagen etter, når baby var en uke gammel, kom mine foreldre og søster på besøk og fikk møte henne. Foreldrene mine hadde jo mast om å få besøke (selv om vi har sagt gjennom graviditeten at vi ikke ville ha) på sykehuset, så vi sa jo ikke engang fra til dem at vi var hjemme før det var såpass sent at vi var trygge på at de ikke kom løpende på døren med en gang
Vi hadde bedt om at de tok og handlet matvarer for oss, også skulle de lage frokost. Måtte pushe dem i gang med det, for jeg begynte å bli sykt sulten, og alle stod fortsatt bare og glodde på baby etter de hadde fått hver deres tur med å holde. De tok også og hjalp med å rydde og vaske leiligheten, så besøket var ikke så ille som jeg fryktet. Måtte fortsatt pushe dem til å rydde av "frokost" bordet (det var lunsjtid), også kaste dem ut etterpå når vi ville sove (de ville passe babyen mens vi sov, men foreldrene mine passet ikke engang på da babyen lå på bordet i babynest, mamma satt på mobilen i sofaen som nå var langt unna siden ting ble flyttet på da de skulle holde henne tidligere). De får ikke passe henne ennå
Har innsett at jeg har født en gremlin
Hun er ganske drømmebaby fra morgen til kveld, er så rolig og sover så mye at vi må vekke henne for å spise. Men når kvelden og natten kommer.. da kan hun være veldig urolig og må bli holdt hele tiden, får ikke lagt henne ned. Var en gang jeg fikk voldsomt med barseltårer og måtte vekke mannen for å få hjelp, for jeg fikk ikke gjort noen ting. Er også forresten sykt i ammetåka, husker ingenting, mannen må huske på alt av informasjon, timeavtaler, rekkefølge ting skal skje, osv. Vi fikk en notatbok på NICU der vi kunne skrive logg over mating, bleier, temperatur osv., så den har vi brukt veldig flittig. Tenkte jo egentlig vi skulle bruke en app til sånt, men syns dette funker bra.
Skal vi se, dag 8 drar vi tilbake på sykehuset for kontroll, og jeg fikk møtt legen som tok imot baby da hun kom ut. Fantastisk dame! Hun var veldig fornøyd, og tenker at ammingen kommer til å gå seg til. Etterpå gikk vi på butikken, kjørte barnevognunderstellet med bilstolen på
Dag 9 får vi besøk av helsesykepleier, hadde da skrevet ned en god del av dette som jeg kunne fortelle. Hun også var fornøyd med baby, hadde igjen lagt på seg litt, så hun får nok mat (vi mater med melken min på flaske når hun ikke vil ta pupp). Men hun er fortsatt mindre enn vi ble fortalt på 5 UL, så vi måtte ut og kjøpe klær! Tok med tantene hennes til en bruktbutikk som vi ribba for str. 50, også tok den første ordentlige trilleturen bort til et kjøpesenter. Fant oss et kjempefint stelle- og ammerom! Bortsett fra bleieskiftet var hun helt rolig og sov hele tiden.
Dag 10 kom svigermor på besøk! Vi tok en tur på nærmeste kjøpesenter, fikk testet ut en veldig fin baby lounge der, samt spist på Egon i fred!
Og da var vi her, på dag 11. Tok en stund å få ned alt dette, som dere sikkert forstår
Det var ganske traumatisk, for meg var det verste hele den ringingen og å måtte kjempe for å komme inn på sjekk. Selve fødsels-, barsels- og nyfødtintensivopplevelsen var egentlig veldig fin, vi ble så godt ivaretatt (og alle vi møtte ønsker sterkt at vi sender en skriftlig klage på de som tok tlf, var noen som virket som de ville kicke assen deres), og både jeg og baby gjorde så store fremskritt hver eneste dag. Livet som nybakte foreldre er travel, men vi er overrasket over at det ikke er vanskeligere! Våkennetter er jo ikke gøy, men fra morgen til kveld er hun så rolig, og vi får faktisk gjort ting rundt omkring i huset!
Tusen takk hvis du leste gjennom alt dette!
Håper dere som ventet er fornøyde
Nå skal vi straks ut igjen med svigermor, snakkes senere
Paracet og varme hjalp egentlig ikke, så fikk komme inn for en sjekk. Alt de kunne måle var fint, det er mulig jeg kan ha UVI, så de skulle sjekke det. Legen som undersøkte meg tror at fordi jeg er liten og baby er stor, kan være grunn til smertene, for magen er veldig spent og baby er godt oppi ribbeina mine. Hodet er veldig godt nede, mormunnen er avflatet og hun fikk inn en finger, så jeg er veldig nære!
Jeg hadde også noen sammentrekninger på målingen, så hun sa jeg godt mulig føder innen ei uke. Det er seff best at det skjer naturlig, men hun sa at vi burde jo også vurdere situasjonen min mtp. størrelse og smerter om jeg skal settes i gang. Bare å høre det er jo fantastisk
Så jeg tenker egentlig jeg vil ringe senere i dag og stå litt mer på mitt, jeg orker ikke ligge helt stille og holde ut i hvem vet hvor mye lenger. Baby har det fint og er stor nok, så tenker jeg har lov å prioritere meg selv nå
Selv om fødsel og etterpå sikkert er enda vondere, og det er skummelt å få en baby, føler meg ikke klar!
Nå er jeg bare 33+6, men kjenner jeg også begynner å føle meg ferdig med å være gravid. Så gruer meg til han skal vokse enda mer de neste ukene haha. Får håpe fødsel starter av seg selv hos deg veldig snart 
å håper fødselen starter av seg selv snart. Høres ut som om kroppen din trenger å føde snart 
Siden alt var fint dagen før så hun ikke at det var akutt, bare en plage, og ville at jeg skulle vente helt til vekstkontrollen 4 dager senere! Igjen får jeg høre "ring igjen hvis det blir verre" og jeg sa at da ringer jeg definitivt igjen i morgen, hvis ikke før det. Da sa hun bare "da gjør du det" 
Også da jeg sa BMIen min var 16 før jeg ble gravid sa hun "Oi det er det ikke mange idag som har" (hva faen) 
og når jeg sier høyden min kjenner hun meg igjen, hun tok meg imot på sjekk på fredag. (Husker da jeg ventet alene på gangen på lege i 1t+ kom hun tilbake på runde etterpå og var overrasket over at jeg fortsatt var der, og sa sånn "Jaja, sånn er det, det blir litt å vente når du kommer her så sent uten time" 
) Jeg blir bedt om å ta en 30min sparketest mens jeg holder en barbermaskin inntil magen. Får 2, kanskje 2 til, men usikker. Igjen blir jeg avfeid siden alt var fint fredag kveld, og behandlet som om jeg forlanger igangsettelse. Hun sa jeg måtte ringe på dagtid og få time, noe jeg gjorde, og i ett øyeblikk sa hun at hun skulle sette meg opp, men i neste ville hun heller at jeg skulle ringe når poliklinikken åpnet kl 9. Da forlangte jeg garanti for at jeg fikk time, jeg orket faen ikke mer av dette tullet. Så det fikk jeg da.
Mentalt innser jeg at jeg har en baby, men jeg innser det ikke fysisk før jeg får forlate oppvåkning og blir kjørt til nyfødtintensiven som er i et annet bygg, så må bestille en portør som kjører meg gjennom tunnellene under sykehuset hver gang jeg skal frem og tilbake på besøk. Jeg får først ta på henne i hånden, også på magen, da gråter hun jo, men jeg var sikkert kald på hendene. Etterhvert gir de meg henne på brystet, og det er da jeg endelig bare "sånn har det alltid vært, sånn skal det alltid være". Ikke en lykkerus akkurat, bare helt naturlig. Hun roer seg helt, endelig fikk hun møte mammaen sin 
nyte tiden, plutselig har dere en liten ramp som løøøper avgårde å ikke stopper 
Har vært her inne og snoket litt og tenkt det kanskje var noe på gang ettersom du ikke har postet din vanlige lørdagsinnlegg på ei stund.
