B2 - PP3 - CD23 - 9 DPO
Da er jeg kommet til den spennende delen av syklusen

Jeg har kjent små "blipp på radaren" (som en pulsering her og der) i livmor, det gjorde jeg jo som gravid, men syns jeg kjente lignende i PP1, så det er ikke sikkert det betyr noe. I natt våknet jeg og måtte tisse,
det er egentlig gravidtegn for meg, men er nok ikke en garanti det heller

Har kjent meg litt småsyk siste døgnet, det bikket akkurat over til feber rett før jeg la meg, men som vanlig har kroppen min reparert seg selv mens jeg sov. Frøs og svettet litt husker jeg, og våknet uten feber eller muskelsmerter i ryggen
De to siste dagene har jeg sett den nye serien
Barnesykehuset på NRK. Jeg var først usikker på om jeg ville se på, siden jeg sannsynligvis kom til å få flashbacks til fødselen, for jeg antok jo de kom til å vise nyfødtintensiven. Gikk inn for å se hva episodene handlet om, og der vettu, ser jeg nyfødtlegen som løp for å redde livet til datteren min, da gråt jeg med én gang (får tårer i øynene nå også). Da tenkte jeg at jeg likegjerne kunne se på, tårene var jo allerede begynt

Jeg gråt hver eneste gang jeg så hun legen jeg. Hun er en fantastisk person, og så søt når hun snakker til de bittesmå babyene

Gråt masse ellers også, var noen fine fødsler der, og selvfølgelig en del barn som hadde det vondt. Hvis du føler for å gråte, anbefales serien på det varmeste!
Jeg gikk faktisk inn på HelseNorge for å lese i journalen til datteren min, jeg ville se hva hun nyfødtlegen hadde skrevet. Ikke noen hyggelig lesning, det var noen detaljer jeg ikke visste. Hun ble jo født med en APGAR på 2. Hun ble intubert 3 ganger, og pustet ikke regelmessig før 16 min etter fødsel. Hun kom ut med en puls på 69. Å lese disse dokumentene fikk meg virkelig til å tenke at det var et under at hun overlevde, og jeg er så glad for at jeg lå i narkose, og at mannen ikke fikk være med inn, for tenk den torturen hvis vi hadde vært der for å se / høre at det gikk lang tid før det gikk bra med henne. Selv etter 25 min var APGAR scoren fortsatt ikke høyere enn 8, men virker som etter ca. 1 t og 15 min var hun fin.
Så jeg har jo innsett at jeg fortsatt ikke er kommet over traumene rundt fødselen (kommer jeg noen gang til å bli det?). Ser for meg at hvis jeg ser nyfødtlegen bare på gangen på sykehuset kommer jeg til å gråte

Såå når jeg blir gravid, kontakter jeg jordmor så vi kan begynne å prate om det her, og legge en plan for fødselen. Jeg ser for meg at jeg ikke blir særlig redd for SA, men heller slutten, for jeg vet at det plutselig kan stå om liv. Redd for å bli nektet å komme inn på sykehuset (selv om jeg fikk garanti for at det ikke skal skje igjen), at en akuttsituasjon oppstår, og i verste fall at vi ikke får med baby hjem. Jeg
vet jo at det er en utrolig liten sjanse for at dette skulle skje igjen, men når man har vært gjennom alt det, setter det dype spor.