Liilje
Glad i forumet
Må rette opp litt, sannheten er at jeg dro til Volvat fordi jeg ikke orket ventingen mer
Fikk nettopp svar fra legen også.. da ser målingene slik ut:
15dpo: 158
17dpo: 267
18dpo: 376
Doblingstiden er på ca 56 timer, og alt mellom 48-72 skal være normalt. Nå skal jeg virkelig prøve å legge fra meg bekymringene for helgen..
Fikk nettopp svar fra legen også.. da ser målingene slik ut:15dpo: 158
17dpo: 267
18dpo: 376
Doblingstiden er på ca 56 timer, og alt mellom 48-72 skal være normalt. Nå skal jeg virkelig prøve å legge fra meg bekymringene for helgen..
Må rette opp litt, sannheten er at jeg dro til Volvat fordi jeg ikke orket ventingen mer
15dpo: 158
17dpo: 267
18dpo: 376
Doblingstiden er på ca 56 timer, og alt mellom 48-72 skal være normalt. Nå skal jeg virkelig prøve å legge fra meg bekymringene for helgen..
Så fine tall!
Selv kom jeg meg aldri over 60!
Glad på dine vegne, dette fortjener du nå! 
Nyt helgen og HCG-økningen!
Liilje
Glad i forumet
Så fine tall!
Tusen takk TP
Ble det innsett på deg i dag??
Tusen takk TP
Ja, det ble det!
Nå ruger jeg på Lille Frø 2.0! Har testdato 8/12, og tør ikke teste før det, men tror det kommer til å gå fort!
Liilje
Glad i forumet
Ja, det ble det!
Masse masse lykke til!!!!
Liilje
Glad i forumet
Fargen har blitt et hakk mørkere!
Har lest litt på hcg nivåer og innser at mine er egentlig veldig lave - med mindre jeg er kortere på vei enn jeg tror(noe som er veldig mulig). Jeg har lest på norske, engelske og amerikanske sider og de aller fleste med vellykkede graviditeter ligger på 700+ fra 18dpo. Men som nevnt.. dersom jeg egentlig bare er 16-17dpo så er det jo muligheter for at jeg henter meg inn.
Heldigvis tok mannen litt tak i meg i stad, og sa at dersom det ikke går nå.. så prøver vi selvfølgelig igjen! Jeg vet jo dette, men det var godt å høre han si det Etter noe som føles som veldig lang tid med prøving har jeg nok hatt en følelse av at dette er "now or never" - men det stemmer jo ikke
Har lest litt på hcg nivåer og innser at mine er egentlig veldig lave - med mindre jeg er kortere på vei enn jeg tror(noe som er veldig mulig). Jeg har lest på norske, engelske og amerikanske sider og de aller fleste med vellykkede graviditeter ligger på 700+ fra 18dpo. Men som nevnt.. dersom jeg egentlig bare er 16-17dpo så er det jo muligheter for at jeg henter meg inn.
Heldigvis tok mannen litt tak i meg i stad, og sa at dersom det ikke går nå.. så prøver vi selvfølgelig igjen! Jeg vet jo dette, men det var godt å høre han si det
Etter noe som føles som veldig lang tid med prøving har jeg nok hatt en følelse av at dette er "now or never" - men det stemmer jo ikkeVedlegg
Last edited:
Liilje
Glad i forumet
Liilje
Glad i forumet
Liilje
Glad i forumet
20dpo, eller er det på tide å bare si 4+6?
Jeg er veldig glad for at denne uken er ferdig nå! En uke fylt med sjokk, nerver og frykt. Endeløs stirring på strimmel-tester, blodprøver, venting på svar, googling til langt på natt, dårlig søvn og rastløse dager. Jeg hadde aldri sett for meg at en positiv test skulle bringe med seg så mye usikkerhet og frykt.
Lørdag forrige uke gikk jeg inn på badet uten å si noe til samboer, tisset i en kopp i all stillhet, dyppet testen og la den fra meg. Jeg orket ikke å se på væsken og fargestoffet trekke seg oppover, så jeg la den fra meg i skapet og lukket døren. Satte meg på doen og ventet. "Selvfølgelig er den negativ, hvorfor skal denne måneden være noe annerledes enn alle de andre?". Jeg jobbet iherdig med å dempe forhåpningene for realiteten er at man alltid har et snev av håp..
Jeg gikk bort til skapet, holdt hånden på håndtaket og pustet ut. Pustet dypt inn, og dypt ut. Jeg åpner skapet forsiktig og titter på testen uten å plukke den opp. Jeg har lagt den litt høyt så jeg ser ikke helt klart. "To streker.. det er to streker?!" Jeg plukker den opp: to streker!! Jeg legger den fra meg igjen, det kan ikke være sant. Plukker den opp igjen for å dobbeltsjekke, det er to streker! 1 - 2, 1 - 2... to streker!!
Hjertet begynner å slå, jeg har aldri kjent hjertet slå så hardt noen gang. Digital test! Denne streken er så sterk at den må gi utslag. Hendene skjelver, jeg blir varm, pulsen slår hardere enn noen gang. Jeg har egentlig pakket bort alt av tester i tro om at vi måtte ha IVF. Jeg graver bakerst i det nederste skapet og får tak i boksen. Jeg klarer nesten ikke å åpne posen som testen er pakket i, hendene er svette og skjelver for mye. Jeg dypper den i koppen og legger den fra meg. Plukker den opp og legger den fra meg utallige ganger, den jobber og jobber og jobber. "Gravid 1-2" står det plutselig. Jeg er helt fullstendig i sjokk. Først en bølge av lykkerus, etterfulgt av en enorm bølge av frykt og "hva hvis.."
Helt klart et av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv hittil, men det har også fått frem nevrotikeren i meg. Jeg kjenner at det hjelper å nå 5+0 imorgen, da er jeg på en måte "ordentlig gravid" og jeg slipper å kalle det en kjemisk dersom det ikke skulle gå. Jeg synes det er noe veldig kjipt og kaldt med ordet "kjemisk", som om det aldri var noe "ekte".
5+0 føles stort, og litt tryggere. En milepæl i riktig retning
Jeg har bestilt TUL 12.12 og 22.12 (skulle gjerne hatt de litt mer spredt, men ønsker å se hjertet i slutten av uke 6 og å se at alt er greit rett før jul, så da får det bare bli sånn). Håper så inderlig at vi kommer oss så langt, hold deg fast lille venn!
Jeg er veldig glad for at denne uken er ferdig nå! En uke fylt med sjokk, nerver og frykt. Endeløs stirring på strimmel-tester, blodprøver, venting på svar, googling til langt på natt, dårlig søvn og rastløse dager. Jeg hadde aldri sett for meg at en positiv test skulle bringe med seg så mye usikkerhet og frykt.
Lørdag forrige uke gikk jeg inn på badet uten å si noe til samboer, tisset i en kopp i all stillhet, dyppet testen og la den fra meg. Jeg orket ikke å se på væsken og fargestoffet trekke seg oppover, så jeg la den fra meg i skapet og lukket døren. Satte meg på doen og ventet. "Selvfølgelig er den negativ, hvorfor skal denne måneden være noe annerledes enn alle de andre?". Jeg jobbet iherdig med å dempe forhåpningene for realiteten er at man alltid har et snev av håp..
Jeg gikk bort til skapet, holdt hånden på håndtaket og pustet ut. Pustet dypt inn, og dypt ut. Jeg åpner skapet forsiktig og titter på testen uten å plukke den opp. Jeg har lagt den litt høyt så jeg ser ikke helt klart. "To streker.. det er to streker?!" Jeg plukker den opp: to streker!! Jeg legger den fra meg igjen, det kan ikke være sant. Plukker den opp igjen for å dobbeltsjekke, det er to streker! 1 - 2, 1 - 2... to streker!!
Hjertet begynner å slå, jeg har aldri kjent hjertet slå så hardt noen gang. Digital test! Denne streken er så sterk at den må gi utslag. Hendene skjelver, jeg blir varm, pulsen slår hardere enn noen gang. Jeg har egentlig pakket bort alt av tester i tro om at vi måtte ha IVF. Jeg graver bakerst i det nederste skapet og får tak i boksen. Jeg klarer nesten ikke å åpne posen som testen er pakket i, hendene er svette og skjelver for mye. Jeg dypper den i koppen og legger den fra meg. Plukker den opp og legger den fra meg utallige ganger, den jobber og jobber og jobber. "Gravid 1-2" står det plutselig. Jeg er helt fullstendig i sjokk. Først en bølge av lykkerus, etterfulgt av en enorm bølge av frykt og "hva hvis.."
Helt klart et av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv hittil, men det har også fått frem nevrotikeren i meg. Jeg kjenner at det hjelper å nå 5+0 imorgen, da er jeg på en måte "ordentlig gravid" og jeg slipper å kalle det en kjemisk dersom det ikke skulle gå. Jeg synes det er noe veldig kjipt og kaldt med ordet "kjemisk", som om det aldri var noe "ekte".
5+0 føles stort, og litt tryggere. En milepæl i riktig retning
Jeg har bestilt TUL 12.12 og 22.12 (skulle gjerne hatt de litt mer spredt, men ønsker å se hjertet i slutten av uke 6 og å se at alt er greit rett før jul, så da får det bare bli sånn). Håper så inderlig at vi kommer oss så langt, hold deg fast lille venn!
Gratulerer så mye!20dpo, eller er det på tide å bare si 4+6?
Jeg er veldig glad for at denne uken er ferdig nå! En uke fylt med sjokk, nerver og frykt. Endeløs stirring på strimmel-tester, blodprøver, venting på svar, googling til langt på natt, dårlig søvn og rastløse dager. Jeg hadde aldri sett for meg at en positiv test skulle bringe med seg så mye usikkerhet og frykt.
Lørdag forrige uke gikk jeg inn på badet uten å si noe til samboer, tisset i en kopp i all stillhet, dyppet testen og la den fra meg. Jeg orket ikke å se på væsken og fargestoffet trekke seg oppover, så jeg la den fra meg i skapet og lukket døren. Satte meg på doen og ventet. "Selvfølgelig er den negativ, hvorfor skal denne måneden være noe annerledes enn alle de andre?". Jeg jobbet iherdig med å dempe forhåpningene for realiteten er at man alltid har et snev av håp..
Jeg gikk bort til skapet, holdt hånden på håndtaket og pustet ut. Pustet dypt inn, og dypt ut. Jeg åpner skapet forsiktig og titter på testen uten å plukke den opp. Jeg har lagt den litt høyt så jeg ser ikke helt klart. "To streker.. det er to streker?!" Jeg plukker den opp: to streker!! Jeg legger den fra meg igjen, det kan ikke være sant. Plukker den opp igjen for å dobbeltsjekke, det er to streker! 1 - 2, 1 - 2... to streker!!
Hjertet begynner å slå, jeg har aldri kjent hjertet slå så hardt noen gang. Digital test! Denne streken er så sterk at den må gi utslag. Hendene skjelver, jeg blir varm, pulsen slår hardere enn noen gang. Jeg har egentlig pakket bort alt av tester i tro om at vi måtte ha IVF. Jeg graver bakerst i det nederste skapet og får tak i boksen. Jeg klarer nesten ikke å åpne posen som testen er pakket i, hendene er svette og skjelver for mye. Jeg dypper den i koppen og legger den fra meg. Plukker den opp og legger den fra meg utallige ganger, den jobber og jobber og jobber. "Gravid 1-2" står det plutselig. Jeg er helt fullstendig i sjokk. Først en bølge av lykkerus, etterfulgt av en enorm bølge av frykt og "hva hvis.."
Helt klart et av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv hittil, men det har også fått frem nevrotikeren i meg. Jeg kjenner at det hjelper å nå 5+0 imorgen, da er jeg på en måte "ordentlig gravid" og jeg slipper å kalle det en kjemisk dersom det ikke skulle gå. Jeg synes det er noe veldig kjipt og kaldt med ordet "kjemisk", som om det aldri var noe "ekte".
5+0 føles stort, og litt tryggere. En milepæl i riktig retning
Jeg har bestilt TUL 12.12 og 22.12 (skulle gjerne hatt de litt mer spredt, men ønsker å se hjertet i slutten av uke 6 og å se at alt er greit rett før jul, så da får det bare bli sånn). Håper så inderlig at vi kommer oss så langt, hold deg fast lille venn!
Sender masse positive tanker din vei 
Liilje
Glad i forumet
Liilje
Glad i forumet
5+1
Jeg kjenner at det hjelper på nervene å bikke 5 uker! Første mål nådd
Jeg målte hcg igjen i dag - for siste gang! Håper på en fin stigning fra sist
Ellers merker jeg faktisk mer og mer symptomer, noe jeg over hodet ikke hadde trodd så tidlig!
- Ømme pupper! Det har jeg aldri hatt før.. tidligere har jeg kun hatt ømme brystvorter.
- Sure oppstøt/halsbrann! Dette ante jeg ikke at man kunne få så tidlig.. men i dag kjente jeg det såpass at jeg måtte undersøke om det kunne være pga graviditeten - og det kan det! Det er visst pga progesteronet.
- Stiv/øm korsrygg..
- Jeg blir sulten men har ikke matlyst.
Jeg kjenner at det hjelper på nervene å bikke 5 uker! Første mål nådd
Jeg målte hcg igjen i dag - for siste gang! Håper på en fin stigning fra sist
Ellers merker jeg faktisk mer og mer symptomer, noe jeg over hodet ikke hadde trodd så tidlig!
- Ømme pupper! Det har jeg aldri hatt før.. tidligere har jeg kun hatt ømme brystvorter.
- Sure oppstøt/halsbrann! Dette ante jeg ikke at man kunne få så tidlig.. men i dag kjente jeg det såpass at jeg måtte undersøke om det kunne være pga graviditeten - og det kan det! Det er visst pga progesteronet.
- Stiv/øm korsrygg..
- Jeg blir sulten men har ikke matlyst.
Last edited:
5+1
Jeg kjenner at det hjelper på nervene å bikke 5 uker! Første mål nådd
Jeg målte hcg igjen i dag - for siste gang! Håper på en fin stigning fra sist
Ellers merker jeg faktisk mer og mer symptomer, noe jeg over hodet ikke hadde trodd så tidlig!
- Ømme pupper! Det har jeg aldri hatt før.. tidligere har jeg kun hatt ømme brystvorter.
- Sure oppstøt/halsbrann! Dette ante jeg ikke at man kunne få så tidlig.. men i dag kjente jeg det såpass at jeg måtte undersøke om det kunne være pga graviditeten - og det kan det! Det er visst pga progesteronet.
- Stiv/øm korsrygg..
- Jeg blir sulten man har ikke matlyst.
Gratulerer med første milepæl.
Jeg sliter også med "sulten men ikke matlyst", lurer på om det kan være pga progesteronstøtten.. Nå husker jeg ikke helt, men har du bestilt time til TUL?
Liilje
Glad i forumet
Gratulerer med første milepæl.
Nå husker jeg ikke helt, men har du bestilt time til TUL?
Takk
Ja, eller kanskje du er gravid
Har bestilt til 12.12! Da er jeg 6+5 og man burde kunne se hjertet
Gleder meg til du skal teste
Husk at det viktigste er ikke tallet, men doblingen og den har jo gått akkurat som den skalFargen har blitt et hakk mørkere!
Har lest litt på hcg nivåer og innser at mine er egentlig veldig lave - med mindre jeg er kortere på vei enn jeg tror(noe som er veldig mulig). Jeg har lest på norske, engelske og amerikanske sider og de aller fleste med vellykkede graviditeter ligger på 700+ fra 18dpo. Men som nevnt.. dersom jeg egentlig bare er 16-17dpo så er det jo muligheter for at jeg henter meg inn.
Heldigvis tok mannen litt tak i meg i stad, og sa at dersom det ikke går nå.. så prøver vi selvfølgelig igjen! Jeg vet jo dette, men det var godt å høre han si det