Rolf er 11 dager gammel. To milepæler oppnådd i dag.
1) Rolf har tatt igjen fødselsvekten sin. Dagens vekt: 831g. (810 ved fødsel).[emoji170]
2) Rolf har åpnet øynene!
Se på det bildet... i løpet av siste uken har det dukket opp øyevipper i streken som skal skille øyelokkene fra hverandre. Rolf har strukket pannen og tydelig forsøkt å åpne øynene de siste dagene, men han har ikke fått det til - før i dag! [emoji173]️ Venstre øye åpnet seg i dag tidlig, og en tydelig overrasket Rolf gikk rett i katastrofe. Se og puste samtidig er tydeligvis for mye forlangt. Det er magisk hvordan ansiktet forandrer seg når øynene åpnes. Nå skjermes Rolf for lys, så det er bare mørke øyne vi skimter. Helt uten evne til fokus og styring. Synes han ligner på 7. far i huset... [emoji23] skikkelig rynkete hud, med små, svarte glugger og spinkel stemme. Blir mer menneske med en gang.
Høyre øye åpnet seg like etter lunsj, så nå er det betydelig lettere å skille mellom når Rolf er våken og når han sover. Selv om de som er så små ikke egentlig er skikkelig våkne, og heller ikke sover dypt. De er liksom litt døsige hele tiden, i større eller mindre grad.
Vi jubler for vektoppgang. Maten er økt til 6,0 ml/t i dag, og Rolf skufler unna. Lager enorme bæsjebleier. Bæsjen har forresten fått den fine sennepsfargen som morsmelk-bæsj skal ha, så nå er all bek ute.
Ellers hadde vi besøk av helsesøster fra bydelen vår i dag. Vi er så heldig at det er egen helsesøster som følger opp premature, og hun har jobbet på nyfødt tidligere, så vi føler oss godt ivaretatt allerede.
Resten av dagens hendelser var ikke fullt så artige. Øyne og bæsj har tydeligvis vært for mye for Rolf, og han har hatt hyppige pustestopp gjennom hele dagen, hvorav flere med behov for manuell pustehjelp. Én heftig episode med metningsfall til 20% og puls på 50/min. Da gikk stansalarmen, og rommet var fullt på 1-2-3. Jeg knuste litt inni meg, og ble sittende i vinduskarmen og se alt i sakte kino. Aner ikke hvor lenge de holdt på, men jeg trengte en time for meg selv etterpå for å klare puste normalt og få pulsen under 100. Så redd tror jeg aldri jeg har vært noen gang. Som å være frosset fast uten evne til å røre annet enn øynene... Men Rolf henger stadig med [emoji1303]
Pga den ustabile situasjonen, orket jeg ikke kenguru i dag. Har i stedet stått ved kuvøsen og holdt en hånd over Rolf. I nesten en time holdt han rundt pekefingeren min med de bittesmå fingrene sine, samtidig som han suttet på fingertuppen min. En strerk tunge som krøller seg rundt fingeren og suger tak. Bittesmå nakne gommer med en tydelig kant på toppen. Små, myke lepper som omslutter mammas finger. Trenger jeg å si at det var terapi for både mor og barn? Det var vel den timen siste døgnet hvor vi begge var mest stabile... [emoji56].