Da vi ankom nyfødtintensiven i morges, fikk vi vite at natten hadde vært lang og vanskelig for Rolf, med hyppige pustestopp. Han fikk sugd opp mye seigt slim fra svelg og øvre luftveier, og lagt ned ny matsonde til magesekken gjennom munnen. Deretter ble han lagt på duopap igjen, for å hjelpe han til å huske på pusten litt mer.
Utpå formiddagen var han igjen såpass stabil at jeg fikk være kengurumamma tre timer. Begynner å bli litt mer rutinert nå, så får løfte Rolf ut og inn av kuvøsen selv. Søte lille gutten var våken først, og lå med vidåpne glugger og tittet på sin mamma. Mørkeblå øyne, litt hovne øyelokk etter cpap/duopap behandlingen. Søkende, og skjelende øyne. Lille apeungen. Han begynner å bli sterk. Løfter hodet fra underlaget for å snu det når han merker ubehag. To ganger i dag, klarte han å snu hodet helt selv. Selvsagt etterfulgt av dingding fra alarmen, ettersom alt av ledninger forskyver seg.
For å opprettholde trykket som holder lungene åpne, trenger Rolf en tett maske over nesen. Han veksler mellom to masker - en som omslutter hele nese , og en som har to «sugerør» som går inn i nesen og en minimaske rundt sugerørene for å lage det tett, sistnevnte kalles prong. Det er viktig å bytte mellom de to typene for å unngå trykksår på den skjøre huden. Utfordringen er at Rolf hater prongen. Han vrir seg som en makk og mjauer alt han kan når prongen kommer på. I dag tok han det til nye høyder. På mystisk vis fikk han begge hendene opp til nesen samtidig, grep rundt prongen og slangene, og dyttet til, så alt ramlet ut. Han tenker ikke så mye konsekvenser, for fem sekunder senere var han så sliten av å puste uten hjelp at han slo seg selv av et par minutter... [emoji33][emoji13]
Maten er økt ytterligere til 7 ml/t, og Rolf fordøyer som en helt. Og bæsjer mange ganger om dagen. Jeg har blitt ganske dreven på skånsom bleieskift. Vi må være to stk, der den ene støtter Rolf med en hånd over mage/bryst, og hjelper med å holde armer og bein samlet. Premature liker ikke å bli strøket på, men bæsj må nødvendigvis vaskes bort med strykebevegelser. Uten støtte, går armer og bein til alle kanter, og Rolf slår seg av...
Noen tulleperioder har vi hatt i dag også. Stort sett klarer jeg å fange pustestoppene så tidlig at jeg rekker å stimulere Rolf med å gni litt i håndflaten eller under fotsålen, evt massere litt på ryggen. Da henter han inn fall i oksygenmetning uten at hjerterytmen faller i frekvens. En liten time på kvelden ble det så mye tull at vaktlegen kom og truet med koffein og respirator igjen. Rolf lot seg overtale til å oppføre seg litt bedre, og ble belønnet med to timer kenguru også på kvelden.
Håper Rolf får ei bedre natt nå, og at han stadig blir sterkere 
