Rolf
- Trådstarter krølle...
- Opprettet
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Vakringen. Han er så fin
Signerer denne
~Ønskebarn17&19
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Desemberlykke2017
Julegavene 2019
Signerer denne
Dag 13
Dagen startet bra, med at pappaen og jeg fikk stelle Rolf helt alene. Skifte av bæsjebleie og munnstell. Utrolig hvor klumsete man blir av å jobbe med armene gjennom to luker. Og hvor usikker man blir ved bleieskift når man hele tiden frykter at det du gjør skal utløse pustestans. Det er jo ikke sånn at vi aldri har skiftet bleie før... Tror vi skal være glad for at dagens seanse ikke ble filmet. Men vi kom oss gjennom det, og ungen er fortsatt i live. Øvelse gjør mester!
Natten hadde forløpt med et par pustestans, men uten behov for større redningsaksjoner. Dagens blodprøver viste bare fine tall, foruten fallende Hb. 10,9 er tallet nå. Det er visst lite for en så ung herremann. Han vil sannsynligvis trenge blodtransfusjon en av de nærmeste dagene. Det vil nok gjøre han godt, for han er litt gråbleik i huden hele tiden nå.
Vekten peker stadig oppover - 846g i dag. 15g opp på to dager. Ikke akkurat imponerende, men det går da rettveien!! [emoji1303]
Rolf får koffein for å skjerpe hjernecellene. Det skal hjelpe han til å huske på pustingen. Doseringen har vært litt opp og ned alt etter hvem som går visitt, men nå har de blitt enige om å gi høydosebehandling. Tenk det, 13 dager gammel og allerede koffeinjunkie[emoji23]. Jeg nyter cola zero med god samvittighet for å si det sånn...
Siden Rolf fortsatt tar seg friheter med pustingen, blir han værende på duopap. Den driver og blåser inn ekstra luft 45 ganger per minutt, i tillegg til å holde et konstant trykk hele tiden, for å holde lungene åpne. Jeg skjønner ikke helt hvordan det gjør pustingen lettere for Rolf, for han puster jo helt i utakt med maskinen, men på magisk vis fungerer det ganske godt.
Jeg har vært kenguru i 3 + 4 timer i dag. En sånn økt får frem hele følelsesregisteret mitt. Jeg smelter helt når Rolf åpner de dypblå gluggene sine og søker etter mine øyne. Får så lyst til å løfte han opp, klemme han og si at dette kommer til å gå bra. Og så begynner jeg å gråte fordi jeg synes så synd på han, der han ligger med slanger og ledninger festet til hele seg, og bruker alle sine krefter på å puste. Jeg nyter synet av en sovende Rolf, med den fine huden som er to størrelser for stor, og dekket med tynne små lanugohår. Kjenner meg stolt over at jeg klarer å få han til å slappe av og sove godt på brystet mitt. I neste sekund, får jeg panikk fordi alarmene dinger, ser at han blir helt grå og slapp, og jeg er sikker på at han skal dø... Er helt utmattet etter å ha sittet stille i en stol et par timer [emoji12]
Jeg zoomet på bildene før jeg leste teksten og tenkte på dett med øynene, hvor evig forskjell det er fra de ligger med dem lukket hele tiden til de plutselig er mye mer menneske, et perfekt lite vesen, sånn på 1-2-3. «Bare» pga et par øyne liksom ... Men nå er han blitt en liten gutt, en våken liten plutt!
Fortsatt godt å lese at det har vært nok en god dag på det jevne. Det ser jo virkelig ut til at dere er inne i en god trall med mer to skritt frem og ett tilbake enn noe annet, og alt i alt frem!
Fortsatt godt å lese at det har vært nok en god dag på det jevne. Det ser jo virkelig ut til at dere er inne i en god trall med mer to skritt frem og ett tilbake enn noe annet, og alt i alt frem!
Menneskekroppen er ikke laget for å bli blåst storm i luftveiene i fosterlivet. Det gir en del utfordringer. Rolf får mye seigt slim i luftveiene. Han klarer ikke svelge unna eller hoste det opp. Vi merker det ved at det kommer fløytelyder fra han, det brummer i brystkassen når man legger en hånd forsiktig over, eller oftest ved at Rolf slår seg av i serier... Da kommer de flinke sykepleierne med saltvann som de spyler nesen med, og så kommer de etter med sug i nese, svelg og luftveier. Får opp skikkelig seige lange slimklyser. Rolf protesterer alt han kan, med høylydt mjauing og vill fekting med armene, til han ikke har flere krefter igjen og kollapser helt. Det er vondt å se på at han skal plages sånn, men jeg vet jo at det gjør han godt etterpå.
Det eneste fine med sånt stell, er at vi får etterlengtede glimt av hvordan Rolf egentlig ser ut i ansiktet...
Bittelille hånden, grep fatt om bittelille foten i dag. Rynkete liten fot. Massevis av hakk i hælen til minne om alle blodprøvene som er tatt. Myk hud, og utrolig tøyelig. Fotbladet legger seg fint oppover leggbeinet når han ligger på magen, og det gjør han nesten hele tiden.
Lille vennen...
Så godt å lese at det går fremover med Rolf. Kan ikke sette meg inn i hvor skummelt det må være med alle episodene hvor alarmer ringer og ting ser mørkt ut. Men jeg er evig imponert over hvordan dere takler det. Heier fremdeles alt jeg kan! [emoji171]
Jeg tenkte sporenstreks det samme som det siste du skriver her, hvor herlig der var å se hvor søt han er uten slanger og maske. I ansiktet. Et perfekt lite ansikt med en søt liten nese.
Fine, nydelige Rolf 