26. Juli
Torsdag. Vekt 2574g. Opp 29g siste døgn. Spiste 100ml fra flaske gjennom natten. Ingen bæsj.
Det er ca 8 sekunders forsinkelse på alarmen som fyrer av når metningen ramler under 86%. Det er ingen forsinkelse i at alarmen slår seg av når metningen går over 86%. Resultatet er at når Rolf faller i metning til 70%, og bruker mindre enn 7,9 sekunder på å puste seg opp til 86%, blir værende der 0,1 sekund for så å falle til 70% igjen, så går det ingen alarmer uansett hvor mange ganger han repeterer den syklusen, og metningen egentlig over lang tid blir liggende langt under plingegrensen. De som er på rommet, passer 3-4 barn, av og til også de 3-5 barna på naborommet. Det sier seg selv at de ikke får med seg det scenariet. De reagerer utelukkende på pling.
(Hvor stor er Rolf? Såååå stor er Rolf)
Rolf har blitt et tall. Han har blitt uke 38. Så i dag ble elektrodene fjernet. Nå kan vi ikke lenger skille hvilke metningsfall som skyldes primære pulsfall og hvilke som skyldes pustestopp. De primære pulsfallene var årsaken til at elektrodene ikke kunne fjernes i uke 34. Jeg spurte hvorfor elektrodene kunne fjernes nå, ettersom Rolf stadig har pulsfall. «Fordi han har alderen til det». Ikke imponert over begrunnelsen.
Highflowen er også fjernet - igjen. «Fordi jeg har bestemt det, og fordi han har alderen til det» er begrunnelsen. Fortsatt ikke imponert.
Og når det gjelder at ammingen plutselig ikke fungerer, så er det ikke så viktig, for han spiser på flaske. Hilsen mor-barn-ammevennlige NFI. Dessuten er det en ren tilfeldighet at Rolf ikke lenger spiser av puppen. Eventuelt har han dårlig sugeteknikk. At han ikke har hatt problemer med sugeteknikken fra før - irrelevant.
Nå er det 3 barn som bor fast på samme rom som Rolf. I tillegg kommer 2-3 barn fra familierom med ujevne mellomrom, mens foreldrene spiser. Det er rimelig mye uro og støy til enhver tid. I tillegg til problemstillingen som jeg skrev om lenger oppe her, med at sykepleieren ofte sitter i gangen og passer to rom samtidig, og dermed i praksis har fint lite kontroll. Jeg kjenner meg igjen umyndiggjort som forelder, og at min mening og min observasjon av Rolf ikke betyr en dritt, for Rolf er et tall og skal ha behandling etter skjema... Avdelingen er helt fantastisk flink til å behandle de sykeste intensivbarna. Men de siste 5-6 ukene, og særlig de tre siste, har ikke vært bra, virkelig ikke bra. Med alt som har skjedd de to siste dagene, kjenner jeg at min strikk er tøyet relativt langt nå. Jeg har i kveld gitt beskjed om at jeg ikke lenger har tillit til behandlingen som gis i avdelingen, og at jeg ønsker å ta med Rolf hjem i morgen.
Når det er sagt, så er fordelen med en utslitt sovebaby, og en sliten mamma, at man får mange kosetimer mellom måltidene. Dessuten setter man stor pris på de øyeblikkene lille er våken. [emoji7] Og drømmer om de gode dagene som snart må komme...
Vondt å lese.
sender en stor klem og håper dagen idag blir mye bedre og ikke minst uten det hespetreet...
