Ja går på Progynova nu.. Lurte bare på om d ska være el før de setter inn.. Men d e bra at man slepper sprøyter den her gangen
Trur d sto i brevet til uke 12..Da regner jeg med du har fer i styrt syklus så da sjekker de bare slimhinne og blir du gravid må du ta progynova og progesteron fram til uke 7 eller 8
Orker ikke lese gjennom hele tråden (beklager hvis mine spørsmål er stilt tidligere, men aner ikke hvor jeg skal henvende meg)..
Min mann og meg har prøvd å bli gravide siden september2015. Vi er nå inne i pp15. Min opprinnelige fastlege kjenner meg godt, og jeg snakket tidlig med ham om mine bekymringer og frykter. Dermed ble det mer eller mindre avtalt at vi tidlig skulle ta grep (i februar/mars) dersom jeg ikke hadde blitt gravid iløpet av tiden mellom sept og feb/mars. Det jeg ikke visste i desember ifjor når denne muntlige avtalen ble inngått, var at i mars skulle min fastlege ta pause fra legesenteret for å jobbe et år på St.Olav (spesialisering innen hudsykdommer), og at han med dette kom til å være borte i et år. Vikaren som er satt inn for ham skuffer veldig, for å si det mildt. Og jeg føler meg hverken sett eller hørt på legekontoret. Jeg har nevnt prøvingen flere ganger, men vikarlegen er ung og virker veldig ny, og temaet virker som om det ikke passer ham, så han blir smålig rar og keitete.
I september i år, så tok jeg på nytt opp temaet. Og nok en gang følte jeg meg gjennomsiktig. Han orker ikke stille spørsmål, eller svare ordentlig på mine spm, kommer ikke med tips eller forslag, og gjør ingenting for å hjelpe meg som pasient. Eller jo; han ba meg ta kontakt med privat klinikk selv. To mnd senere når jeg på nytt var til legen pga noe annet, så var det så vidt han ville sende henvisning til gyn for celleprøver etc (jeg er 25 år gammel, og har aldri vært til gyn.. men pga at min mor har hatt kreft i eggstokker/livmor/eggledere så har jeg etter langt om lenge endelig tatt til mot og bedt om undersøkelse).
Her er mye jeg ikke har klart å få med om min frustrasjon og mine tanker, men dette hjelper jo på å danne et bilde for noen her inne vil jeg tro. Jeg er nå på cd 3 i pp15. Har eggløsning og mensen regelmessig, og min mann og meg hopper også i høyet regelmessig både før, under og etter el.. Likevel har de eneste positive testene jeg har lest av vært el-tester. Ingen graviditetstester..
Er ganske lei meg og opprørt nå, når jeg i tillegg på st.olav sine nettsider kunne lese at fastlege kan henvise til hjelp med ass.befruktning.. Hva mener dere jeg skal gjøre? Er "bare" 3-4mnd igjen til opprinnelig lege kommer tilbake. Men samtidig, 3-4mnd å leve i uvisshet og irritasjon er lenge når man har vært prøvere så lenge som vi har..
Håper noen skjønner hva jeg vil frem til nå.. ble litt tankeoppkast her.. Tårene triller fordi jeg er så lei meg og opprørt over å føle meg oversett og ikke ivaretatt av vikarlegen
Masse lykke til!
Hei! Jeg opplevde det samme med min gamle fastlege. Byttet lege og bestilte time til fertilitetssenteret i Oslo. Derfra gikk det slag i slag. Hvis du bor i Trondheim har jeg hørt at Medicus er anbefalt av mange. Du kan kreve av legen din å få en henvisning. Ikke spør, bare si jeg skal ha. Hadde jeg hørt på rådet til min fastlege som var "ta folat og lykke til" hadde vi ikke kommet noen vei. Jeg fikk påvist endometriose, operert eggledere og ruger nå på første egg etter andre uttak. Ble gravid på egenhånd før operasjonene, men lillebebis lå i den ene egglederen. Stå på ditt og stol på magefølelsen, det er dessverre mange allmennleger som ikke duger på dette området
Kanskje du kan be om å få komme til en annen lege? Trur legan mener man skal prøve minst 2 år såfremst d ikke e på visst noe feil som gjør at man ikke kan bli gravid på egenhånd. Dessverre i d her gamet tar ting tid. Ikke bare henvisning som tar tid men så venter man på samtale. Etter d venter man starten. Og ikke alle blir gravid ved første forsøk så venter man på neste forsøk. Så man må ha tålmodighet. Men så klart skjønner æ at man e utålmodig etter så lang tid. Vi prøvde ca et år før vi ble henvist, men så måtte mannen min gå på medisiner i et halvt år før vi kunne starte. Så tok d halvt år før æ ble gravid. Inni mellom venta vi i køen. Så fra vi starta å prøve til æ ble gravid gikk d ca 3 år..Orker ikke lese gjennom hele tråden (beklager hvis mine spørsmål er stilt tidligere, men aner ikke hvor jeg skal henvende meg)..
Min mann og meg har prøvd å bli gravide siden september2015. Vi er nå inne i pp15. Min opprinnelige fastlege kjenner meg godt, og jeg snakket tidlig med ham om mine bekymringer og frykter. Dermed ble det mer eller mindre avtalt at vi tidlig skulle ta grep (i februar/mars) dersom jeg ikke hadde blitt gravid iløpet av tiden mellom sept og feb/mars. Det jeg ikke visste i desember ifjor når denne muntlige avtalen ble inngått, var at i mars skulle min fastlege ta pause fra legesenteret for å jobbe et år på St.Olav (spesialisering innen hudsykdommer), og at han med dette kom til å være borte i et år. Vikaren som er satt inn for ham skuffer veldig, for å si det mildt. Og jeg føler meg hverken sett eller hørt på legekontoret. Jeg har nevnt prøvingen flere ganger, men vikarlegen er ung og virker veldig ny, og temaet virker som om det ikke passer ham, så han blir smålig rar og keitete.
I september i år, så tok jeg på nytt opp temaet. Og nok en gang følte jeg meg gjennomsiktig. Han orker ikke stille spørsmål, eller svare ordentlig på mine spm, kommer ikke med tips eller forslag, og gjør ingenting for å hjelpe meg som pasient. Eller jo; han ba meg ta kontakt med privat klinikk selv. To mnd senere når jeg på nytt var til legen pga noe annet, så var det så vidt han ville sende henvisning til gyn for celleprøver etc (jeg er 25 år gammel, og har aldri vært til gyn.. men pga at min mor har hatt kreft i eggstokker/livmor/eggledere så har jeg etter langt om lenge endelig tatt til mot og bedt om undersøkelse).
Her er mye jeg ikke har klart å få med om min frustrasjon og mine tanker, men dette hjelper jo på å danne et bilde for noen her inne vil jeg tro. Jeg er nå på cd 3 i pp15. Har eggløsning og mensen regelmessig, og min mann og meg hopper også i høyet regelmessig både før, under og etter el.. Likevel har de eneste positive testene jeg har lest av vært el-tester. Ingen graviditetstester..
Er ganske lei meg og opprørt nå, når jeg i tillegg på st.olav sine nettsider kunne lese at fastlege kan henvise til hjelp med ass.befruktning.. Hva mener dere jeg skal gjøre? Er "bare" 3-4mnd igjen til opprinnelig lege kommer tilbake. Men samtidig, 3-4mnd å leve i uvisshet og irritasjon er lenge når man har vært prøvere så lenge som vi har..
Håper noen skjønner hva jeg vil frem til nå.. ble litt tankeoppkast her.. Tårene triller fordi jeg er så lei meg og opprørt over å føle meg oversett og ikke ivaretatt av vikarlegen
Nesten.. innsett sannsynligvis neste uke..Da er jeg på rugedag 5,noen her som er i samme båt?
Nu holder vi på med søskenforsøkSkal prøve å be om å få komme til en annen lege neste gang jeg skal dit..
være prøvere i to år?! Det som blir sagt fra legene er jo et år?
Uff, tålmodighet ja.. den er vel egentlig ganske intet-eksisterende for tiden, må jeg innrømme
3 år?! Hjelpes, det må ha vært tungt for dere!:/ Hvor langt er du på vei nå?
Han fikk det til på meg
uten et eneste problem! (I motsetning til sist gang, da de var tre forskjellige som prøvde). Og egget sitter enda! Lykke til! <3 krysser fingrene med deg!
Æ synes å huske at d var han når æ ble gravid med min første så derfor æ har stor tru på hanHan fikk det til på meg
Kommer jo an på hva problemet er, alle er inviduelle. For de fleste vil jo assistert befruktning bety enten inseminering, ivf eller icsi. De kan starte med inseminering, men på en måte er ivf/icsi hopping over noen steg. Der blir egget befruktet og så lagt tilbake der den ska til. Men som sagt så er alt inviduelt. Dem skal uansett ha deg til samtale først, da får du vite veien som er best for deg og du blir grundig undersøkt.Heisann! Ny her og har noen spm
Etter å ha vært prøvere siden 2012-2013, noen mnd. pauser innimellom da dette tar veldig på emosjonelt og mentalt!
Har hatt 4 SA, siste nå i helgen. Gyn. sier jeg skal ta kontakt med St.Olavs for videre utredning. Jeg har tidligere fått tilbud om å komme dit, men da takket jeg nei siden jeg var så "sliten" av situasjonen.
Men jeg vet svært lite om dette, hva skjer når man kommer dit? Er det dømt til at man MÅ gjennom IVF beh.? Eller undersøker de grunnene godt til hvorfor kroppen ikke klarer å beholde fostret?
Hva er de andre mulighetene enn IVF?
.