Jeg har jo visst at det nærmet seg, men det ble plutselig veldig virkelig. Innså at jeg tar siste p-pille i morgen, om en uke får jeg sannsynligvis mensen og da er det på tide å ringe Huddinge igjen
Nå har det blitt utsatt så lenge at det føles helt surrealistisk at det faktisk skal skje. Det er ikke lett å sjonglere alle følelsene og ny jobb, all uroen kombinert med håpet.
Hvordan klarer man dette her? Det er første innsettet og jeg er livredd. Hadde vi vært vanlig ivf pasienter så hadde nok uroen også vært stor, men jeg tenker så mye på at det er bare de to eskimoene våre, at sjansene for å få et befruktet, friskt egg ikke er så stor. Og jeg lurer på om dette kommer til å gå, eller om vi har kastet bort tid vi kunne brukt på å bli fosterforeldre...
Nå har det blitt utsatt så lenge at det føles helt surrealistisk at det faktisk skal skje. Det er ikke lett å sjonglere alle følelsene og ny jobb, all uroen kombinert med håpet.
Hvordan klarer man dette her? Det er første innsettet og jeg er livredd. Hadde vi vært vanlig ivf pasienter så hadde nok uroen også vært stor, men jeg tenker så mye på at det er bare de to eskimoene våre, at sjansene for å få et befruktet, friskt egg ikke er så stor. Og jeg lurer på om dette kommer til å gå, eller om vi har kastet bort tid vi kunne brukt på å bli fosterforeldre...