Hei damer!
Dette ble visst en novelle, håper på ternikast 6
og skjønner de som ikke er keen på å lese en hel nok nå
Jeg fylte nylig 36 år. Bor med forloveden min, vi har snart vært sammen i 10 år. Juli neste år gifter vi oss endelig
Sammen har vi verdens beste hund, som vi skaffet oss i 2015. Jeg har opprettet en blogg under navnet
veientilbabylykke.no, der jeg deler reisen vår på godt og vondt. Jeg startet bloggen i 2019 da vi mistet. Jeg følte meg så alene, og ville snakke høyt om det så andre slapp føle seg alene. Jeg er anonym i bloggen, da jeg har familie som er litt gammeldags og som mener at to av samme kjønn ikke burde få barn osv. Så jeg har ikke orket ta den kanoen og har valgt å være anonym frem til jeg er gravid og gy
Vi er som dere kanskje ha skjønt to jenter, så vi har ikke fått prøvd så mye hjemme.. Vi har øvd en del, men blir desverre ikke barn ut av det
I 2018 bestemte vi oss for å prøve på alvor. Vi hadde hørt mye positivt om stork klinisk i Danmark, og valgte derfor dem. Det var en lang reise før vi kunne sette i gang. Jeg vet ikke hvordan det er for heterofile som trenger hjelp, men jeg synes i alle fall det er ganske trist at lesbiske må gjennom så mye for å bevise at vi er foreldreegnet. Måtte ha papirer fra legen om at jeg var frisk både fysisk og psykisk, og jordmor måtte ha en lang samtale med oss for å godkjenne oss. For eksempel har jeg Adhd, og det ble et tema. Uansett, vi ble selvsagt godkjent
Men jeg måtte gjennom den vanlige ultralyd kontrollen for å sjekke at alt så fint ut. I livmorhulen fant de en polypp som de ønsket at vi fjernet før vi begynte prosessen. Den ble fjernet januar 2019 og mars samme år hadde vi vårt første forsøk i Danmark.
Jeg ble gravid på forsøk nummer 2, og gleden var stor. Desverre så mistet jeg i uke 9. Jeg trodde alt var i skjønneste orden, for jeg hadde de vanlige symptomene osv, og ingen smerter. Det viste seg at jeg hadde hatt en MA.. Jeg kommer aldri til å glemme det. Fikk med meg piller hjem som jeg skulle ta, og jeg kommer aldri til å glemme da jeg satt på do med intense smerter å presset ut det som skulle bli barnet vårt
Vi hadde tre forsøk til i Danmark, men vi fant ut at dette ble veldig dyrt. 5 forsøk privat, der vi valgte donor selv, ble nærmere 100 tusen kastet ut av vinduet (pluss reise osv). Så vi hadde vært siste forsøk i Danmark rett før corona kom.
Bestemte oss for å søke oss inn offentlig. Fikk avslag på Riksen grunnet for høy bmi. Jeg ble så demotivert. Men vil jo ha barn, så gikk ikke bare ned 8 kilo som de ønsket, jeg gikk ned 17 kilo! Vi søkte oss inn til porsgrunn i stedet, da det er fritt sykehusvalg og dette var en plass som ikke «alle» brukte. Men det vi ikke visste var at det ikke var godkjent for lesbiske enda, men at de jobbet med saken.. Snakket med en av de som jobbet der og hun mente at det ville være mer lønnsomt å bli værende i Porsgrunn selv om det ikke var godkjent enda, for når det ble godkjent ville vi fortere få nye forsøk, og ikke måte vente i veldig mange måneder som god riksen.. Så vi ble værende. Tok vel et år ca før de endelig hadde det på plass. Vi søkte oss inn august 2020, og hadde første "samtale" november 2021. Hun som hadde timen med oss fikk helt sjokk når hun innså at vi hadde ventet i over ett år på første samtale.
Vi har hatt tre uttak i Porsgrunn. Første forsøk så var ikke eggene modne. Det var helt forferdelig. Eggene satt fast, og de måtte skylle foliklene flere ganger for å få dem ut. Det var så vondt. De fikk ut fire egg, men ingen av de var modne og alle gikk til grunne. Andre forsøk så fikk de ut tre egg. Heldigvis var de modne nå. De ringte dagen etter og sa at ett lot seg befruktet og at de ønsket sette inn dagen etter. Jeg gråt av glede, men rett før vi skulle dra ringte Porsgrunn å sa at egget hadde sluttet å dele seg. Jeg tok dette så tungt. Jeg ble etter dette forsøket ganske deprimert. Følte ingen mening med livet, og alt var helt forferdelig. Kom meg ut av dem og var ærlig med venner og samboeren, og det hjelp en del
Tredje uttak var nå den 30 september. De fikk ut tre egg, og dagen etter ringte de og sa at ALLE eggene ble normalt befruktet! Jeg fikk felt sjokk! 3 av 3 egg! For første gang tør jeg ha et håp om at vi kanskje får satt inn. Det har vært så forferdelig vondt å proppe kroppen full av hormoner, og føle at jeg har gjort det for moro skyld. Jeg trenger en liten opptur, et lite håp.. Så nå håper jeg vi får satt inn etter 2 avbrutte forsøk bak oss.
Oppi all prøvingen, nederlagene og håpet så har jeg ikke hatt det så greit på privaten heller. Mamma fikk konstantert uhelbredelig hjernekreft. Det har vært fryktelig tungt å se mamma så syk. Og jeg mistet mamma litt og litt mot slutten. Hadde hun hatt kreft i nyrene så hadde jeg sluppet miste mamma mer enn en gang. Men når det er hjernen krefter herjer i, så blir det mange tap underveis. Hun mistet språket, ble lam på hele høyre side, mistet synes på høyre side, mistet forståelse. Og alt litt og litt. Vi har alltid vært flinke til å si "glad i deg" til hverandre, og jeg husker så godt den dagen hun ikke klarte si det tilbake. Hun sa bare "okey" tilbake. Det har satt sine spor. Og det å se mammas frykt, redsel og frustrasjon i øynene og vite at hun ikke får delt tankene sine med noen. Hun satt med redsel og frukt for seg selv med noen. Før hun mistet språket nevnte hun ofte at hun var redd, og at hun ikke ville dø.. Og hun var veldig opptatt av at jeg skulle ha det bra.. Mamma og jeg hadde et så vanvittig tett bånd
Så det å prøve å få barn mens jeg selv står i en livskrise tror jeg har bidratt til at det ikke var gått veien. Jeg tror stress kan ha mye å si, og det er umulig å ikke ha indre stress når man står i en slik livskrise. Kreften vant over mamma i fjor. 11 juni. Og 8 juni i år hadde jeg eggutak og ett egg overlevde. Jeg følte at det var meningen. Men dagen før det var 1 år siden mamma døde så fikk jeg beskjed om at det stoppet opp. Det var tungt. Dobbel sorg. Jeg fortalte aldri mamma at vi prøvde få barn, for jeg ville ikke bekymre hun unødig. Hun hadde nok med seg selv.. Mamma var veldig overbeskyttende ovenfor meg, og jeg ville heller gjøre hennes tid så god som mulig enn å snakke om mine ting som kunne stresse henne
Jeg krysser alt jeg eier og har at dette er gangen vi endelig får innsett. 3 forsøk, 3 egg, 3 befruktet.. This is it
