Så kom dagen jeg har drømt om så lenge. Dagen det var min tur til å teste positivt, for første gang etter 2,5 års prøving! Begynte med en veldig lovende tidligtest i morges (10dpo), som hadde økt fra en ørsvak strek i går kveld til en strek som ville bli med på bilde i dag. I ettermiddag måtte jeg ta en test ... Og en til ... Og en til ...
Det hele føles veldig uvirkelig, særlig siden jeg nesten ikke har hatt noe symptomer, og hadde en sterk følelse både i går og dagen før over at dette ikke hadde gått og at kroppen min nå hadde vendt tilbake til normalen. Skal det endelig være vår tur? Håper så inderlig at vår lille spire klamrer seg fast helt til juli!