Mirakel nr 2 ønskes - Med IVF hjelp<3

Hope90 skrev:
Det er ikke sikkert jeg klarer å holde helt til da selv heller haha xD mer ønske tenking nå.

Tusen takk søte deg ♡ det håper virkelig jeg også altså og det samme for det :)
Klikk for å utvide …

Takk for det, men har SÅ lyst å se at dere får til dette her! Syns det er så urettferdig at noen bare ikke får det til!

Er jo samtidig redd at vi også skal havne i samme drittsituasjon. Man tenker jo når det ikke klaffer med én gang!
 
Terne skrev:
Takk for det, men har SÅ lyst å se at dere får til dette her! Syns det er så urettferdig at noen bare ikke får det til!

Er jo samtidig redd at vi også skal havne i samme drittsituasjon. Man tenker jo når det ikke klaffer med én gang!
Klikk for å utvide …
Skjønner jeg godt du er redd for, men det skal dere så absolutt ikke ♡ Hadde vært veldig fint å fått det til nå altså :) gjenstår å se :D
 
CD 18, 5 dpo

Så var jeg så langt da. Jeg ser ikke veldig mye frem til IKM denne gangen annet enn gleden I å kunne prøve en runde meg pergotime igjen. Har null forventninger og ikke noe håp. Det må vel være første gang tror jeg. Har virkelig blitt dratt litt ned I kjelleren av dette og det hadde jeg ikke trudd altså. Jeg kjenner mer og mer på hvor sliten jeg er og bruker mer og mer av hverdagen til å fokusere på helt andre ting.

Bare den 4 km løpeturen jeg hadde I dag gjorde utrolig godt for sjela altså. Den trengte jeg sammen med all den andre treninga jeg holder på med. Det er jo ingen hemmelighet at jeg bruker trening til å komme meg igjennom nedturer I livet.

Om knappe 10 dager har IKM og jeg kommer nok ikke til å legge merke til den engang. Deilig å ha fokus på litt annet kjenner jeg. Tror hodet trenger det.
 
CD 20, 7 dpo

Jaja de klassiske dpo symptomene er igang igjen da. Det er jo ikke vits I verden å tolke dem engang. Det er det samme som hver eneste pp, stikking, trøtt, små ømme bryster osv. Helt håpløst!! Samtidig kjenner jeg er uro som vokser I kroppen om dagen etterfulgt av tanker jeg ikke skjønner bæret av. Jeg ønsker å bli gravid mer enn alt I verden, tanken på en voksende mage sprer sommerfugler I hele meg, men samtidig er jeg livredd for å bli gravid plutselig av den redselen for å gå gjennom et nytt abort helvete!! Kan jeg ikke bare sovne og våkne i 2 trimester og vite at alt har gått bra?
 
Hvis du finner en slik medisin som gjør at vi sovner og våkner i 2.semester, og vi får vite at alt har gått bra, si ifra til meg også!

Det er grusomt å være fanget i det helvete hvor man ønsker å være gravid, se den positive testen, kjenne sommerfuglene og den intense gleden, men samtidig så ber man om at testen skal være negativ slik at man slipper å oppleve abort igjen. Jeg føler virkelig med deg. Virkelig ❤
 
Frk.Lund skrev:
Hvis du finner en slik medisin som gjør at vi sovner og våkner i 2.semester, og vi får vite at alt har gått bra, si ifra til meg også!

Det er grusomt å være fanget i det helvete hvor man ønsker å være gravid, se den positive testen, kjenne sommerfuglene og den intense gleden, men samtidig så ber man om at testen skal være negativ slik at man slipper å oppleve abort igjen. Jeg føler virkelig med deg. Virkelig ❤
Klikk for å utvide …
Du blir den første som jeg sier ifra til snupp ♡

Det er helt forferdelig og enda værre at man kan falle så jævlig I kjelleren av det. Her går dagene fort, men er smertefulle for tiden. Å ha så store motstander mot et og samme tema er ikke godt nei. Men det er en fattig trøst at jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik ♡ Vi skal vel klare oss til slutt på et vis ♡
 
Hope90 skrev:
Du blir den første som jeg sier ifra til snupp ♡

Det er helt forferdelig og enda værre at man kan falle så jævlig I kjelleren av det. Her går dagene fort, men er smertefulle for tiden. Å ha så store motstander mot et og samme tema er ikke godt nei. Men det er en fattig trøst at jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik ♡ Vi skal vel klare oss til slutt på et vis ♡
Klikk for å utvide …
Det er som å gå med hjertesorg. Og det ER vår hjertesorg! Når man har prøvd så lenge og fortsatt ikke fått det til så blir det en byrde på en måte. Vi vet vi kan bli gravide, og det er jo bra, men vi vet også det at siden vi har mistet så mange ganger, så er sjansen for en ny abort er altfor stor.
Det er en fattig trøst å vite at man ikke er alene. Godt å kjenne på den at man ikke er, tja, kall det unormal, for å ikke kunne bære frem noe som skal være så naturlig.
Vi kommer til å komme i mål, men akkurat nå er det ok å føle på de følelsene man har ❤ Man trenger ikke smile gjennom hele prosessen for den er hard, brutal og utmattende for veldig, veldig mange!
 
Frk.Lund skrev:
Det er som å gå med hjertesorg. Og det ER vår hjertesorg! Når man har prøvd så lenge og fortsatt ikke fått det til så blir det en byrde på en måte. Vi vet vi kan bli gravide, og det er jo bra, men vi vet også det at siden vi har mistet så mange ganger, så er sjansen for en ny abort er altfor stor.
Det er en fattig trøst å vite at man ikke er alene. Godt å kjenne på den at man ikke er, tja, kall det unormal, for å ikke kunne bære frem noe som skal være så naturlig.
Vi kommer til å komme i mål, men akkurat nå er det ok å føle på de følelsene man har ❤ Man trenger ikke smile gjennom hele prosessen for den er hard, brutal og utmattende for veldig, veldig mange!
Klikk for å utvide …
Det er helt sant. Alt dette er virkelig en byrde, men alt strevet vil ikke bli sett på som verdt det før man virkelig har kommet i mål og det håper jeg kommer snart <3
 
CD 24, 11 dpo

Jeg er full av de vanlige dpo symptomene kvalme, ømme bryster, trøtt, humør svingninger og en vekt som bare ikke vil gå ned til tross for min kamp for å bli kvitt noen kg. Kjenner snart jeg tar en pause fra det å kjempe om noen ekstra mindre kilo frem til baby nr 2 er kommet til verden:P

Skal jo også innrømme at jeg var ekstremt fristet til å teste i dag tidlig da brystene var mye ,er ekstremt ømme i går enn det de ellers har vært, men jeg holder meg til deg jeg ha sagt om å vente til tidligst neste fredag om ikke TR har dukket opp.
 
Hope90 skrev:
CD 24, 11 dpo

Jeg er full av de vanlige dpo symptomene kvalme, ømme bryster, trøtt, humør svingninger og en vekt som bare ikke vil gå ned til tross for min kamp for å bli kvitt noen kg. Kjenner snart jeg tar en pause fra det å kjempe om noen ekstra mindre kilo frem til baby nr 2 er kommet til verden:P

Skal jo også innrømme at jeg var ekstremt fristet til å teste i dag tidlig da brystene var mye ,er ekstremt ømme i går enn det de ellers har vært, men jeg holder meg til deg jeg ha sagt om å vente til tidligst neste fredag om ikke TR har dukket opp.
Klikk for å utvide …
Er det ikke nok å vente til ikm? :p
 
CD 27, 14 dpo

I dag tidlig hadde jeg skikkelig mensmurringer og jeg var bombesikker på at TR var ankommet så jeg løp på toalettet, men der var det ingenting og tappe er høyt og lukket. Det er til og med fremdeles litt utflo som jeg syns er litt rart da det bruker å vært ganske "tørt" på denne tiden. Så vi får se på ikm I morgen om TR kommer eller om det blir testing I slutten av uka.
 
Hope90 skrev:
CD 27, 14 dpo

I dag tidlig hadde jeg skikkelig mensmurringer og jeg var bombesikker på at TR var ankommet så jeg løp på toalettet, men der var det ingenting og tappe er høyt og lukket. Det er til og med fremdeles litt utflo som jeg syns er litt rart da det bruker å vært ganske "tørt" på denne tiden. Så vi får se på ikm I morgen om TR kommer eller om det blir testing I slutten av uka.
Klikk for å utvide …
Så spennende! Det høres jo veldig lovende ut :) blir det test i morgen da? :)
 
CD 1

Da kom TR da akkurat på ikm dag og jeg er klar for å begynne opp med pergotime denne pp'en så får vi se om det bærer noen frukter :)

Har vært godt å ikke fokusere så veldig på testing denne gangen og kommer til å holde meg til det samme i denne pp'en også :)
 
CD 3

I morgen starter jeg opp med pergotime igjen og nå er jeg spent på om det kan skje et mirakel denne pp'en :)

Foreløpige IKM er den 24/5 :)
 
CD 4

I dag er første pille med pergotime tatt og jeg er egentlig fylt med en god del ulike følelser der frykt og redsel er av de største. Det er ikke slik det var i fjor på denne tiden da jeg var full av forhåning og glede over endelig å få noe som kunne hjelpe. Etter fjorårets kurer vet jeg jo at dette funger og at vi kan forvente oss å sitte med en positiv test igjen om ikke så alt for lenge, kanskje allerede rett over 17 Mai om vi er super heldige!

Men så er det denne "skrekken" i meg som har dukket opp da, noe som jeg kan forstå og ikke forstå på samme tid som bare gjør meg ennå mer forvirret. Jeg kan jo bare si det rett ut at jeg er livredd for å bli gravid igjen, ikke fordi jeg ikke vil bli gravid det er jo mitt største ønske, men jeg er livredd for å oppleve den samme smerten igjen om jeg skulle miste. Det har vært så mange nå. Veien har vært så utrolig lang og når vi endelig trodde vi så slutten på det så fikk vi beskjed om å fortsette, det slo den siste lufta ut av meg og jeg går kun på min datters og manns ønske om en baby. Jeg ønsker meg jo selvsagt en baby selv, men antar at redselen for at det skal gå galt igjen og at jeg da må igjennom det emosjonelle helvete gjør meg blind på gleden og lykken ved det å bli gravid igjen, for lykken har vært så kort varig. Den har endt brått!

Også er jo dette en situasjon som ikke akkurat er lett å bare åpne seg opp og snakke om med hvem som helst heller. Det er jo noe smertefullt svært få opplever (heldigvis) og de som opplever den, ja de går igjennom den så og si alene. Med kanskje et lite få tall mennesker som vet kampen de kjemper. Kampen jeg kjemper. Og jeg er fremdeles sliten og jeg kjenner ekstra godt på det i kveld etter å ha tenkt på det non stop i flere dager helt siden TR dukket opp igjen. Det har blitt felt noen tårer og det er vel egentlig bare helt dust. Jeg burde jo være optimistisk og tenke at nå skal det gå bra, men jeg klarer det ikke om dagen. Jeg prøver å klistre på et smil for mannen og si at nå skjer det kanskje noe snart og denne gangen så må det være vår tur osv, men egentlig så burde jeg vel kanskje si at jeg er livredd. Livredd for å miste igjen. Men stakkars, hvordan skal han oppfatte det da? Det er jo ikke å lett for han og forstå akkurat hva jeg tenker og hvorfor jeg føler det slik. Ikke er det lett å skulle forklare det helle når jeg ikke skjønner stort av det selv.

Jeg vet ikke hvor jeg vil hen med dette i kveld, jeg antar jeg bare måtte få ut litt tanker. Hender jo det letter litt på trykket når tanker går fra å være tanker til skrift på en skjerm eller et stykke papir.

Jeg håper jo så klart jeg blir gravid raskt og at det skal gå bra nå, men hva jeg tror er et kapittel for seg selv. Det er vel noe som bare må møtes med strak rygg når tiden er der.
 
Back
Topp