Åh du.. Så trist å høre om din mor. Er det noe vi trenger i denne prosessen så er det noen nære å snakke med! Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å forstå det! Blir du lei deg eller klarer du å se forbi det?
Etter jeg hadde operasjon og blei deprimert og absolutt ingen spurte meg hvordan jeg hadde det - som om ingenting hadde skjedd. Da snakket jeg med min mor og fortalte hvor ille jeg hadde det og at jeg syntes hun kunne brydd seg mer. Hun la seg flat og innrømte at hun ikke hadde brydd seg nok om å snakke med meg. Samme skjedde igjen nå nettopp. Ingen spørsmål om hvordan uttaket og innsettet hadde gått. Og jeg sa til henne i fortvilelsen at jeg var skuffet over det. Nå ringer hu hver dag nesten, men nå er det jo ikke noe nytt. Og det er jo ingen god følelse at hu ringer fordi jeg har sagt det. Så jeg kunne ønske jeg kunne slå av mine følelser omkring dette og bare ikke bry meg om at dem ikke bryr seg.
Det går ganske mye innpå meg! Var veldig lei meg på fredagskvelden etter uttaket, siden hun ikke engang hadde svart på meldingen min hvor jeg skrev hvordan det hadde gått! Vi sender iMessage, så jeg så jo at hun hadde lest den! Konfronterte hu, og da fikk jeg en km med bortforklaringer for hvorfor hun ikke hadde hatt «tid», og ha beklaget veldig! Men nå har jeg gitt opp! Hun vet vi har innsett imorra, og jeg gidder ikke skrive til henne når vi er ferdige! Så ser jeg om jeg hører noe! Hu er veldig egosentrisk! Når vi snakker kan hun spørre raskt om hvordan det går, og når jeg svarer så følger hun ikke opp! Våre samtaler handler 98% om henne og hennes problemer! Og jeg orker ikke det mer! Har nok med meg selv!