Ja jeg forstår altså ikke all denne uflaksen. Det begynner å bli helt latterlig faktisk. Bare for å summere opp noe av galskapen så kræsja vi faktisk bilen vår på vei til det første innsettet. Vi var helt uskadd, men bilen ble totalvrak.
Så da jeg endelig ble gravid på forsøket etter, så var småen målt til å være for liten på første ultralyden. Fikk da ny runde for å sjekke vekst. Kom da på sykehuset og gynekolog der kunne omtrent ikke gitt mer blanke i oss.. det er seriøst den verste ultralyd undersøkelsen jeg har opplevd. Pratet i telefonen og drev og snakket med en annen kollega i døra og vimset inn og ut av rommet. Totalt uinteressert i å prøve å få ordentlige mål eller å høre på hva jeg hadde å si. "Ja nei denne er *x* mm lang, ser fin ut. Hadebra." Jeg visste at hvis de tallene stemte så hadde den omtrent ikke vokst i det hele tatt siden forrige undersøkelsen. Fikk jo omtrent panikk og fikk masa meg til å prøve utvendig ultralyd. Da fikk vi plutselig helt andre mål som stemte bedre. Fortsatt for smått i forhold til alder, men fin vekst fra forrige gang.
Det viste seg på ultralyd da vi var 12 uker på vei, ja da var det tvillinger og de delte morkake og fostersekk. En livsfarlig og ekstremt sjelden tilstand. Vi mistet dem i uke 17. Noe som er så sjeldent og så lav prosent sjanse for at det skulle skje, ja det skjedde med oss.
2 kjemiske og 2 blighted ovum senere så sitter vi her og får beskjed om at det blir ikke akkurat som vi hadde planlagt med eggdonasjon heller. Nå ler jeg høyt her jeg sitter. Ler av hvor ufattelig gjennomført uflaks vi har. Nå må det da vel for F## være nok vel?