Oul i dag viste oss en frisk liten jente
.
Jeg hadde en nokså sterk guttefølelse, men der tok jeg feil gitt!!!!
Termin i slutten av januar.
Vi er så glade! Når vi får nr 2 er det 8 år siden vi startet prøvingen.
Alle sorgene, kampene, påbegynte ikke fullendte svangerskap, avlyste flybilletter og selskaper, forsinkede studier, forsinkelse inn i arbeidslivet, sexpauser, alle tårene og fortvilelsen over alt det vanskelige som vi har følt oss så alene om skal endelig komme til sin slutt. All smerte over barnelaging skal få ende lykkelig.
Det har vært beintøft må jeg si, for vi har ofret så mye uten at folk i nære relasjoner har skjønt hva vi har gått gjennom. Samtidig har vi vunnet, kampen har ikke vært nyttesløs, men den hadde jo blitt det om vi hadde gitt opp i løpet av de første årene.
Prosessen har lært meg mye, mye om meg selv, om min mann, om oss som par.
Den har lært meg om aksept og respekt for at man som menneske, og kanskje som mann og kvinne, sørger ulikt og at det må være i orden.
Den har lært meg at sex kan utsettes for en periode med begges aksept gjennom felles samtale og forståelse for så å bli kjempebra igjen når man begge er rede for det...uten å måtte gjennom en krangel først...
Den har lært meg ydmykhet og gitt meg perspektiv på hva som er viktig å diskutere, at noen ganger har man mest å tjene på å la uenigheter ligge når det faktisk er snakk om bagateller....
Vi har lært oss å huske på å skryte av hverandre når vi ser at den andre har strukket seg.
I det hele tatt har vi kommet mye nærmere hverandre og vi har endret oss veldig mye som mennesker begge to.
På en måte har mange av disse "bivirkningene" av ufrivillig barnløshet til syvende og sist gjort oss bedre. Det har ikke gjort prøvelsene mindre vanskelige, men på en måte har vi jo ikke hatt noe valg heller....hvis vi skulle klare å stå sammen , ikke minst også i fortsettelsen. Vi ville rett og slett ha gått fra hverandre hvis vi ikke hadde gitt rom og forståelse til hverandre, kanskje selv om jeg hadde blitt gravid til slutt.
Jeg er helt sikker på at det er flere av dere andre der ute som har opplevd det slik også, i alle fall på noen av punktene.
Det som ikke knekker oss, gjør oss jo sterkere....som kjent. Det er noe annet å si de ordene når man har kjent på kroppen hva det virkelig betyr...
Så, ikke gi opp, ikke før du selv mener at det er riktig i hvert fall.
[emoji813]bigred
Enda et medlem i jenteklubben 
, og velkommen i jente-klubben 
. 
