Denne reisen ble lang, mye lengre en jeg hadde forestilt meg..
Det er så mye mann tar for gitt i livet, mann forventer at enkelte ting bare skal skje av seg selv..
Jeg er trossalt veldig heldig i forhold til dem som ikke har barn.. jeg har fått æren av å bære og sette to jenter til verden..
De var ikke planlagt men høyst ønsket og elsket begge to [emoji173]️
Fikk vite at jeg hadde PCOS da største var 4år, og at jeg antageligvis ville bli plaget om jeg ville ha flere. -Samlivsbrudd og ny mann...( vi var ferdige med baby begge to) da jeg ble gravid med nr 2 ble jeg litt sjokka , men veldig glad. 10 år etter første kom ei pittelita jente til verden og lykken min var komplett..
Jeg var fast bestemt på at nå var det nok og jeg var ferdig.. vi hadde tilsammen 5 barn.. mine, dine og vår lille.. livet blir ikke alltid som mann ser for seg og det som skulle bli lykkelig for alltid endte med nok ett brudd til tross for at jeg arbeidet iherdig for at ting skulle repareres er det av og til best å bare la det fare.
Møtte etter hvert min nåværende mann,
En fantastisk god mann, eldstejenta omtaler han som verdens snilleste, minste kaller han Pappa i det stille.. men bruker «navnet». han stiller opp på møter, finner på ting og er til stede.. han er pappa men ikke til egne barn enda.. Vi snakket mye om baby og at vi ønsket oss ett planlagt felles barn, forklarte at det kanskje ikke ble så enkelt.. og at pga alder ikke hadde så mye tid på oss..
Ble gravid kort tid etter.. tenkte ikke tanken på at noe kunne gå galt.. så det ble en bunnløs sorg da jeg mistet.. prøvde å trøste meg selv med at det var best sånn.. var noe galt med min lille og at vi fikk ny sjangse.. mange svake tester senere og fremdeles ikke noe baby under hjerte.. prøvde å sørge i det stille.
Men da dato for termin kom, gråt jeg mine tappre tårer ut på brystkassa hans å ba om at vi måtte søke hjelp..
Alt for meg... han var redd for at det var han det var noe galt med og jeg overbevist om at det var meg.
Vi var til utredning privat og det viste seg at bortsett fra pcosen min var alt i skjønneste orden.. ble henvist til St.Olavs og fikk prøve Letrozol i 3mnd mens vi ventet på «plass», men det ga dessverre ingen virkning..
Fikk komme inn i systemet og oppstart ganske kjappt.. Gonal-F 112,5 og Cetrotide. men dessverre er ikke kroppen min helt som andre.. og sprøytene ga ikke nok effekt.. etter andre kontroll ble det bestemt at vi skulle avbryte.. å ikke kaste bort ett forsøk på ett enslig lite egg.. ( helt knust) ventet og nytt opplegg var klart.. de ville gå mot overstimulering.. denne gangen fikk jeg Elonva 150, Menopur 75 fra dag 2 og cetrotide fra dag 5, kontroller i fleng og da Elonva var ute av kroppen fortsatte jeg med Bemfola 150 i tillegg til Menopur og cetrotiden.. siste kontroll og el.sprøyte x2 skulle settes på kveld og uttak 2dager etter.. viste at det ble frys så null forhåpning om innsett.. nå begynner det å bli smertefullt i eggstokkene.. veske i buken vanskelig å bevege seg fritt..
opplever alle ved st.olavs som omsorgsfulle, alle legene og pleierene og den fantastiske dama i skranken [emoji4]har svart på mine spørsmål underveis på en god måte og forklart hvorfor..ditt og datt.. vi har skøyet og sitter igjen med en god opplevelse.
Uttaksdag.. møter opp.. tar det som føles som 1000 piller.. å tenker jøss dette går bra.. merker ingen ting.. joooooda etter hvert begynner de å virke å jeg «sveeever» avgårde å inn til labben.. får se de håpefulle grå.. å tenker at de svermer som knott [emoji23] blir fortalt at de har telt 50 eggposer men at ikke alle skal ut..phuuu
Vi snakker litt om reise, dyrking, tar bilde åsså skal vi videre.. sykepleier har en prat med oss og stiller spm som vi svarer etter beste evne.. er litt ør i toppen.. så må jeg tømme blæra og er klar til uttak.. vi går inn og mannen får kjortel på og jeg klede..
legen setter dobbel bedøvelse med en gang for dette blir ikke behagelig.. så er vi i gang.. pust-pust puster med magen fokuserer på pusten.. venstre eggstokk er kjempestor og øm.. det gjør vondt.. finner handa til min kjære.. merker ikke hvor hardt jeg klemmer (men han sier ingen ting) han roer meg.
Legen spørr om jeg trenger pause og om jeg har det vondt.. sier til meg at jeg ligger så i ro å at han ikke ser ansiktet mitt.. sykepleier svarer at hun ser at jeg har vondt og at pusteteknikken er god.. 16 egg ut.. de bestemmer at jeg skal ha pause... noen min pause.. mannen får blodomløp igang i handa igjen og høyre side skal til pæsj.. overraskende lite smerter der bare noen små millisek inni mellom.. ble litt over 20egg ut.. på totalen..
ble trillet inn og fikk hvile meg en stund før vi spasserte ned til byen..
Hadde jo ikke forberedd meg på at morfin går ut av kroppen.. og til vi ankom flyplassen var kroppen i fornektelse..
ingen hvilestoler ledig, vondt å gå, sitte osv.. paracet, panisk for å være klar til flyavgang å først i kø.. vi fikk gå før alle andre..kom tilogmed å spurte på flyet om det gikk greit å komme seg ombord.. og om det går bra, pluss at flyverten passa ekstra godt på oss [emoji4]
målet var å komme meg på jobb dagen etter.. men i mistenkelig lik en 90åring med rullatorstil på morgenen og lite søvn.. ble dagen tilbringt i sofa og seng.. greide knapt gå for nødvendige ærend..
Nå to dager etter føles det litt lettere.. små ømt i venstre side men tror jeg er klar for jobb i morgen [emoji16]
Gruver og gleder meg til Onsdag/Torsdag og tlf fra labben.. håper at vi får noen på frys og at det blir innsett i Desember.
[emoji173]️
Det er så mye mann tar for gitt i livet, mann forventer at enkelte ting bare skal skje av seg selv..
Jeg er trossalt veldig heldig i forhold til dem som ikke har barn.. jeg har fått æren av å bære og sette to jenter til verden..
De var ikke planlagt men høyst ønsket og elsket begge to [emoji173]️
Fikk vite at jeg hadde PCOS da største var 4år, og at jeg antageligvis ville bli plaget om jeg ville ha flere. -Samlivsbrudd og ny mann...( vi var ferdige med baby begge to) da jeg ble gravid med nr 2 ble jeg litt sjokka , men veldig glad. 10 år etter første kom ei pittelita jente til verden og lykken min var komplett..
Jeg var fast bestemt på at nå var det nok og jeg var ferdig.. vi hadde tilsammen 5 barn.. mine, dine og vår lille.. livet blir ikke alltid som mann ser for seg og det som skulle bli lykkelig for alltid endte med nok ett brudd til tross for at jeg arbeidet iherdig for at ting skulle repareres er det av og til best å bare la det fare.
Møtte etter hvert min nåværende mann,
En fantastisk god mann, eldstejenta omtaler han som verdens snilleste, minste kaller han Pappa i det stille.. men bruker «navnet». han stiller opp på møter, finner på ting og er til stede.. han er pappa men ikke til egne barn enda.. Vi snakket mye om baby og at vi ønsket oss ett planlagt felles barn, forklarte at det kanskje ikke ble så enkelt.. og at pga alder ikke hadde så mye tid på oss..
Ble gravid kort tid etter.. tenkte ikke tanken på at noe kunne gå galt.. så det ble en bunnløs sorg da jeg mistet.. prøvde å trøste meg selv med at det var best sånn.. var noe galt med min lille og at vi fikk ny sjangse.. mange svake tester senere og fremdeles ikke noe baby under hjerte.. prøvde å sørge i det stille.
Men da dato for termin kom, gråt jeg mine tappre tårer ut på brystkassa hans å ba om at vi måtte søke hjelp..
Alt for meg... han var redd for at det var han det var noe galt med og jeg overbevist om at det var meg.
Vi var til utredning privat og det viste seg at bortsett fra pcosen min var alt i skjønneste orden.. ble henvist til St.Olavs og fikk prøve Letrozol i 3mnd mens vi ventet på «plass», men det ga dessverre ingen virkning..
Fikk komme inn i systemet og oppstart ganske kjappt.. Gonal-F 112,5 og Cetrotide. men dessverre er ikke kroppen min helt som andre.. og sprøytene ga ikke nok effekt.. etter andre kontroll ble det bestemt at vi skulle avbryte.. å ikke kaste bort ett forsøk på ett enslig lite egg.. ( helt knust) ventet og nytt opplegg var klart.. de ville gå mot overstimulering.. denne gangen fikk jeg Elonva 150, Menopur 75 fra dag 2 og cetrotide fra dag 5, kontroller i fleng og da Elonva var ute av kroppen fortsatte jeg med Bemfola 150 i tillegg til Menopur og cetrotiden.. siste kontroll og el.sprøyte x2 skulle settes på kveld og uttak 2dager etter.. viste at det ble frys så null forhåpning om innsett.. nå begynner det å bli smertefullt i eggstokkene.. veske i buken vanskelig å bevege seg fritt..
opplever alle ved st.olavs som omsorgsfulle, alle legene og pleierene og den fantastiske dama i skranken [emoji4]har svart på mine spørsmål underveis på en god måte og forklart hvorfor..ditt og datt.. vi har skøyet og sitter igjen med en god opplevelse.
Uttaksdag.. møter opp.. tar det som føles som 1000 piller.. å tenker jøss dette går bra.. merker ingen ting.. joooooda etter hvert begynner de å virke å jeg «sveeever» avgårde å inn til labben.. får se de håpefulle grå.. å tenker at de svermer som knott [emoji23] blir fortalt at de har telt 50 eggposer men at ikke alle skal ut..phuuu
Vi snakker litt om reise, dyrking, tar bilde åsså skal vi videre.. sykepleier har en prat med oss og stiller spm som vi svarer etter beste evne.. er litt ør i toppen.. så må jeg tømme blæra og er klar til uttak.. vi går inn og mannen får kjortel på og jeg klede..
legen setter dobbel bedøvelse med en gang for dette blir ikke behagelig.. så er vi i gang.. pust-pust puster med magen fokuserer på pusten.. venstre eggstokk er kjempestor og øm.. det gjør vondt.. finner handa til min kjære.. merker ikke hvor hardt jeg klemmer (men han sier ingen ting) han roer meg.
Legen spørr om jeg trenger pause og om jeg har det vondt.. sier til meg at jeg ligger så i ro å at han ikke ser ansiktet mitt.. sykepleier svarer at hun ser at jeg har vondt og at pusteteknikken er god.. 16 egg ut.. de bestemmer at jeg skal ha pause... noen min pause.. mannen får blodomløp igang i handa igjen og høyre side skal til pæsj.. overraskende lite smerter der bare noen små millisek inni mellom.. ble litt over 20egg ut.. på totalen..
ble trillet inn og fikk hvile meg en stund før vi spasserte ned til byen..
Hadde jo ikke forberedd meg på at morfin går ut av kroppen.. og til vi ankom flyplassen var kroppen i fornektelse..
ingen hvilestoler ledig, vondt å gå, sitte osv.. paracet, panisk for å være klar til flyavgang å først i kø.. vi fikk gå før alle andre..kom tilogmed å spurte på flyet om det gikk greit å komme seg ombord.. og om det går bra, pluss at flyverten passa ekstra godt på oss [emoji4]
målet var å komme meg på jobb dagen etter.. men i mistenkelig lik en 90åring med rullatorstil på morgenen og lite søvn.. ble dagen tilbringt i sofa og seng.. greide knapt gå for nødvendige ærend..
Nå to dager etter føles det litt lettere.. små ømt i venstre side men tror jeg er klar for jobb i morgen [emoji16]
Gruver og gleder meg til Onsdag/Torsdag og tlf fra labben.. håper at vi får noen på frys og at det blir innsett i Desember.
[emoji173]️
Jeg håper resten blir enklere for deg og dine, og at dine små håpefulle har klart seg fint!
Er ikke så mye annet å si enn at jeg sender deg en stor klem og ta vare på hverandre 
Tillat deg selv å sørge over dette nå, og ikke tenk så langt framover enda. Håper kroppen kommer seg raskt også finner du utav hva som blir riktig å gjøre for dere etterhvert. Sender deg en gooood klem 
