Hurra for el og dpo-land Krysser fingrene for at det blir en terminspire
Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: this_feature_currently_requires_accessing_site_using_safari
Det snegler seg forbi, prøver å være tålmodig, men det er ikke veldig enkelt hvordan er det med deg?Åh, dpo er treeeege dager altså!
Nei, det ser jeg. Er jo disse ventetidene som gjør dagene så lange..Det snegler seg forbi, prøver å være tålmodig, men det er ikke veldig enkelt hvordan er det med deg?
Ja, det er det absolutt. Håper vi fikk til, men tror ikke det.Nei, det ser jeg. Er jo disse ventetidene som gjør dagene så lange..
Her går det fint. Er 15 uker på vei i morgen. Ser ut som om jeg er ca 24 uker, men. Tung i kroppen, på sett og vis. (Vondt i bekkenet, det gjør at man føler seg liiiitt tyngre enn nødvendig).
Krysser fingrene!!Ja, det er det absolutt. Håper vi fikk til, men tror ikke det.
Håper du slipper å ha vondt i bekkenet gjennom hele svangerskapet, da. Det er slettes ikke godt
Det tar litt tid her også, men jeg håper vi får det til etterhvertInnom å takker for hilsen i dagboka mi. Og måtte inn å kikke på hvordan det går hos dere nå. Håper dere fikk det til å klaffe! Positiv EL test må jo bety at det er håp! Jeg skal krysse alt jeg har for dere og at det blir flere positive tester for dere, men at det neste gang er en graviditetstest! Er ikke ås mye innom her for tiden, da det ikke går så bra med egen prøving. Men blir no å kikke innom av å til å se om du skryter av mage snart
PP 9 - CD 35
5 dpo
Ja, så og si 5 dpo i alle fall! Over midnatt, tross alt jeg har hatt litt sånn mensliknende «smerter», ganske milde, men likevel. Foreløpig ikke andre pms-symptomer å melde om. Var ganske gassy før EL, gitt seg nå. Ingen ømme bryster heller. Kjenner kun disse «smertene» i livmor.
Veldig spent denne runden her. Bare 3 dager til 8 dpo, ryker helt sikkert på en test da blir sikkert skuffa når den er blank
Skjønner veldig godt at du blir irritert, frustrert og lei av sånne kommentarer. Husker jeg fikk mye lignende da vi mista i mars. Folk skjønte liksom ikke helt alvoret det var for oss å miste. Så ble mange kommentarer som "bra det skjedde så tidlig da" (selv om jeg ikke syntes det var såååå tidlig å miste i uke 9), "bare slapp av, ikke stress, du blir nok snart gravid igjen". Folk mener det jo i beste mening. Men når de ikke har opplevd lignende selv så blir det bare så feil. Ble så irritert av sånne kommentarer at jeg sa i fra til hu ene venninda miPP 9 - CD 36
6 dpo
Når de som får barn på rappen sier vi skal slappe av og ikke stresse Skjønner det er velment, men for f da.. Synes det er så kjipt å få høre det at når man gir opp så går det. Det gjør ikke alltid det, og det er ikke ett bein i kroppen min som kan forstå hvorfor vi skal vente med å finne ut av det, når det er det vi ønsker å gjøre. En ting er om man ikke vil gjøre mer, det respekterer jeg og har forståelse for, men i vårt og mitt tilfelle er det altså ikke slik. Jeg kan ikke bare sitte på gjerdet og TRENE bort stresset. Mest fordi jeg selv føler ikke at det er noe stress over det, jeg er heller ikke kjempebekymret. Det finnes hjelp å få, så hvorfor ikke få hjelp når det nå har gått ett år? Hvorfor skal folk komme og så og si rett ut at det er bare å ta det med ro og slutte å stresse? Det er jo og fryktelig enkelt for dem som ikke har opplevd det å være «en prøver» å si.
De har ikke kjent på frustrasjonen rundt å ha en syklus som varierer fra 24 til 66 dager. Har ikke engang tenkt tanken på at eggløsning kanskje aldri skjedde, at egget kanskje ikke slapp. Eller at det kanskje var senere i syklus enn det du trodde først, fordi plutselig får du mensen på dag 50, ikke 28.
Nei, jeg kjenner ikke på noe stress. Ja, jeg skulle helst ha vært gravid i går, og ja jeg er absolutt utålmodig, men prøvingen er ikke altoppslukende. Jeg fungerer i jobben, jeg fungerer fint hjemme, jeg tar det som det kommer. Det som ikke fungerer er å ikke få svar og forståelse. Greit å være uenig, men ikke belær meg om at jeg skal slutte å stresse! Jo, vent. Jeg har kjent på stress, men det er jo ikke «ånei tenk om vi ikke blir gravide!» stresset er «hvorfor er syklusene mine så ustabile?» jeg er jo mest stressa og frustrert når mensen ALDRI kommer og jeg ikke kan vise til en positiv test. Nei vet du hva. Unner ingen å måtte prøve lenge, men jeg tror noen kunne hatt godt av å kjenne litt på det, kun for å få opp øya litt.
Er mest lei. Prøver å snakke om det, være åpen om det når det føles greit å være det, og blir så møtt med dette. Da føles det plutselig ikke like fint å kunne snakke om det.
Det var nattens utblåsning! Jeg er 6dpo, sikkert hormonell og det pga pms kanskje. Hvem vet
straks 8 dpo, da ryker sikkert første test! Har fremdeles litt «smerter» i livmora, håper jo det er et godt tegn og at noe setter seg fast.
Skjønner veldig godt at du blir irritert, frustrert og lei av sånne kommentarer. Husker jeg fikk mye lignende da vi mista i mars. Folk skjønte liksom ikke helt alvoret det var for oss å miste. Så ble mange kommentarer som "bra det skjedde så tidlig da" (selv om jeg ikke syntes det var såååå tidlig å miste i uke 9), "bare slapp av, ikke stress, du blir nok snart gravid igjen". Folk mener det jo i beste mening. Men når de ikke har opplevd lignende selv så blir det bare så feil. Ble så irritert av sånne kommentarer at jeg sa i fra til hu ene venninda mi
Håper dere får de undersøkelsene og hjelpen dere trenger, og at dere snart sitter med en liten spire
Det er en av grunnene til at vi ikke har fortalt til noen at vi prøver. Orker ikke slike kommentarer. Så nå får vi heller de «skal ikke dere ha barn snart» spørsmålene. Vi må sikkert bare være åpne om det etterhvert, men jeg orker ikke å ha det slengt i trynet at jeg må bare stresse ned, eller spise sunt så går det. Du er tøff som prøver å være åpen om det. Synd at du ikke blir møtt med forståelse. Samtidig vil de sikkert ikke såre deg med vilje, men mange vet ikke hva det betyr å være prøver og stå i det over lenger tid. Klem til degPP 9 - CD 36
6 dpo
Når de som får barn på rappen sier vi skal slappe av og ikke stresse Skjønner det er velment, men for f da.. Synes det er så kjipt å få høre det at når man gir opp så går det. Det gjør ikke alltid det, og det er ikke ett bein i kroppen min som kan forstå hvorfor vi skal vente med å finne ut av det, når det er det vi ønsker å gjøre. En ting er om man ikke vil gjøre mer, det respekterer jeg og har forståelse for, men i vårt og mitt tilfelle er det altså ikke slik. Jeg kan ikke bare sitte på gjerdet og TRENE bort stresset. Mest fordi jeg selv føler ikke at det er noe stress over det, jeg er heller ikke kjempebekymret. Det finnes hjelp å få, så hvorfor ikke få hjelp når det nå har gått ett år? Hvorfor skal folk komme og så og si rett ut at det er bare å ta det med ro og slutte å stresse? Det er jo og fryktelig enkelt for dem som ikke har opplevd det å være «en prøver» å si.
De har ikke kjent på frustrasjonen rundt å ha en syklus som varierer fra 24 til 66 dager. Har ikke engang tenkt tanken på at eggløsning kanskje aldri skjedde, at egget kanskje ikke slapp. Eller at det kanskje var senere i syklus enn det du trodde først, fordi plutselig får du mensen på dag 50, ikke 28.
Nei, jeg kjenner ikke på noe stress. Ja, jeg skulle helst ha vært gravid i går, og ja jeg er absolutt utålmodig, men prøvingen er ikke altoppslukende. Jeg fungerer i jobben, jeg fungerer fint hjemme, jeg tar det som det kommer. Det som ikke fungerer er å ikke få svar og forståelse. Greit å være uenig, men ikke belær meg om at jeg skal slutte å stresse! Jo, vent. Jeg har kjent på stress, men det er jo ikke «ånei tenk om vi ikke blir gravide!» stresset er «hvorfor er syklusene mine så ustabile?» jeg er jo mest stressa og frustrert når mensen ALDRI kommer og jeg ikke kan vise til en positiv test. Nei vet du hva. Unner ingen å måtte prøve lenge, men jeg tror noen kunne hatt godt av å kjenne litt på det, kun for å få opp øya litt.
Er mest lei. Prøver å snakke om det, være åpen om det når det føles greit å være det, og blir så møtt med dette. Da føles det plutselig ikke like fint å kunne snakke om det.
Det var nattens utblåsning! Jeg er 6dpo, sikkert hormonell og det pga pms kanskje. Hvem vet
straks 8 dpo, da ryker sikkert første test! Har fremdeles litt «smerter» i livmora, håper jo det er et godt tegn og at noe setter seg fast.
Folk som ikke har peiling på hva de snakker om, snakker gjerne veldig høyt... Det er ikke "bare å...". Da hadde det ikke tatt så lang tid. Det er sjeldent man er stressa/utålmodig i pp1 liksom; men det klaffet jo ikke da heller.
De som blir gravide av å vaske trusene sammen, skjønner jo ikke hva det innebærer å være prøver.
De som slutter på prevensjon i noen måneder, uten å ha kjent på det intense ønsket om at det skal klaffe, men heller vært i "vi kan begynne å prøve etterhvert, men NÅ er vi der at, skjer det så skjer det" - og det skjer innen den første tiden.. De heller vet jo ikke hva de prater om.
Sånne kommentarer er så trangsynte. De har jo ikke prøvd å tenke gjennom hvordan det kan være, i det hele tatt...
Herregud, tenk å få seg til å si noe sånt! Uansett når i svangerskapet man mister, så har man mistet. Og har man prøvd lenge, så vet man at det kan ta tid før det skjer igjen.Skjønner veldig godt at du blir irritert, frustrert og lei av sånne kommentarer. Husker jeg fikk mye lignende da vi mista i mars. Folk skjønte liksom ikke helt alvoret det var for oss å miste. Så ble mange kommentarer som "bra det skjedde så tidlig da" (selv om jeg ikke syntes det var såååå tidlig å miste i uke 9), "bare slapp av, ikke stress, du blir nok snart gravid igjen". Folk mener det jo i beste mening. Men når de ikke har opplevd lignende selv så blir det bare så feil. Ble så irritert av sånne kommentarer at jeg sa i fra til hu ene venninda mi
Håper dere får de undersøkelsene og hjelpen dere trenger, og at dere snart sitter med en liten spire
Det er en av grunnene til at vi ikke har fortalt til noen at vi prøver. Orker ikke slike kommentarer. Så nå får vi heller de «skal ikke dere ha barn snart» spørsmålene. Vi må sikkert bare være åpne om det etterhvert, men jeg orker ikke å ha det slengt i trynet at jeg må bare stresse ned, eller spise sunt så går det. Du er tøff som prøver å være åpen om det. Synd at du ikke blir møtt med forståelse. Samtidig vil de sikkert ikke såre deg med vilje, men mange vet ikke hva det betyr å være prøver og stå i det over lenger tid. Klem til deg
Når det gjelder barn, graviditet og prøving, så føler folk at de kan si HVA SOM HELST.Det er akkurat det, det er så trangsynt. Måtte le litt av det du skrev om de som vasker trusene sammen og blir gravide, for det føles jammen meg sånn ut til tider. Selvsagt fint for dem det angår, men de kan da i det minste prøve å ha noe medfølelse..
Herregud, tenk å få seg til å si noe sånt! Uansett når i svangerskapet man mister, så har man mistet. Og har man prøvd lenge, så vet man at det kan ta tid før det skjer igjen.
Fint at du klarte å si ifra til venninna di Jeg har forsøkt å forklare litt rundt det og vanligvis er denne personen ganske forsiktig med valg av ord, men nå virket det kanskje som h*n var lei av å høre om det.. Enkel beslutning for meg å da ikke snakke noe mer om det med vedkommende.
Der jeg ikke har sagt noe, har jeg også fått spørsmålet. Også i varianten «ja skal ikke dere snart få en da? Begynner å bli ganske stor han eldste!».. det er jo like ille det, spør du meg, for hva vet vel de! For litt siden svarte jeg kort og brutalt at joda, men nå har vi nå faktisk forsøkt i ett år og det er ikke SÅ enkelt.
AMEN! Her får du sagt det, herregud som folk skal blande seg inn i alt!Når det gjelder barn, graviditet og prøving, så føler folk at de kan si HVA SOM HELST.
Aller helst skal man ha 2,5 barn akkurat, verken mer eller mindre. Et barn er for lite. To barn er i grenseland. Tre barn er for mye. Har man 3+, så tilhører man nesten en eller annen sekt, for det er ingenting som er tilrettelagt for flere barn.
Man må ha en jente og en gutt, går ikke an å ha to av samme kjønn (som om man styrer det).
"Skal dere ikke ha en til snart?? Nå er det på tide med barn, dere!" Evt "dere skal vel ikke ha ENDA en?!?"
Gravide har enten for liten eller for stor mage. De har alltid for mye plager, for graviditet er ingen sykdom. Og føder de ikke før uke 37, så har de gått for lenge, og folk lurer på om ikke ungen er kommet snart. Babyen må helst være lett premature i samfunnets øyne.
(Er det noe som ikke hjelper, er det når man nærmer seg termin og er dritt lei selv, og folk har nerve til å si "jammen går du enda med magen?!". Føøkk deg).
Og når ungen har kommet, så gjør man alt feil.. man skjemmer bort ungen, bærer den for mye, har for lite barnevakt - eller for mye barnevakt; den ene gangen man HAR barnevakt, man prøver for lite for å få kolikkbabyen til å slutte å gråte, man gjør for mye når man gjør den ene tingen som får babyen til å slutte å gråte ...
...
Folk kan egentlig passe sine egne saker, legge meningene sine hjemme, og heller spørre pent HVORDAN det går, og om det er noe man evt kan gjøre for å bedre situasjonen.
AMEN! Her får du sagt det, herregud som folk skal blande seg inn i alt!
Vet du, jeg tror jeg skal svare de med samme mynt!
«ENDA en kakebit?» «nei JØSS er du på butikken nå og? Råd til dette da?» «på tide å gå ned flere kg nå». Eller «ny hund igjen?».. Folk kan ta seg ei bolle og sette seg pent ned og holde munn!