PP 9 - CD 25
Dette er tidenes berg-og-dalbane innlegg, men det ender godt jeg lover.
Ingen EL enda.
Legen var det heller ikke mye hjelp i.. H*n mener at vi ikke har prøvd «lenge nok» fordi jeg har vært under mye stress i en periode. Jeg skal altså bare senke skuldrene, ikke tenke sånn på det. Har jo blitt gravid før uten noe hjelpemidler! Legge beina høyt og slappe av, var rådene jeg fikk. Ja, og trening da fordi det reduserer stresshormoner.
Jeg skjønner det ikke var ment å komme ut så enkelt, det presiserte også legen. Allikevel sitter jeg igjen med ingenting. Det er 9 år siden jeg fødte, 10 år siden jeg sist var gravid. Det er også den eneste gangen jeg har vært gravid, og well i have been around, for å si det sånn.
At jeg må akseptere at dette er bare sånn syklusen min er, er greit. Er jeg ikke gravid innen april tar jeg kontakt igjen. Neste syklus blir vel ikke før i mars uansett.. Nei, sånn som jeg syter. Håper dere holder ut, eventuelt kjenner dere igjen og vet dere ikke er alene.
«Du er frisk». Javel. Jeg går jo ut i fra det da gyn ikke har funnet noe, til tross for blodprøvene jeg aldri fikk svar på. Annet enn at hormoner var i orden.
Hva skal jeg si? Eller rettere sagt, hva skal jeg føle? Hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor tar det sånn tid? Hvor lang blir ventetiden? Det er så liten vits i å sitte og gruble over dette her, og ja det kan godt være at det ikke hjelper å tenke så mye på det, men jeg klarer ikke alltid å la være. Jeg skulle virkelig ønske jeg tok ut spiralen i 2021. Skulle ønske jeg ikke så på tallet 30 som skremmende. Trodde ikke at jeg ikke ble gravid før fylte 30. nå har jeg ikke fylt enda, men gjør det om 6 måneder. Rekker vel tre ordentlige prøveperioder innen det.
Kjenner på en frykt for alt jeg kanskje ikke rekker å oppleve? Det er så urasjonelt som det kan bli, jeg blir 30 ikke 90. Har alltid syntes det er vanskelig at tiden og livet ganske så enkelt går videre uavhengig av om man er klar eller ikke, rakk alt man ønsket og drømte om, eller ikke. Tankene forplanter seg skikkelig og en dag snart skal jeg gå ned trappa til kjelleren, kjenne litt på følelsene som er der nede også skal jeg gå opp igjen med nytt mot.
Mange har prøvd lengre enn meg, mange opplever å få beskjed om at de er ufrivillig barnløse uten en god grunn eller forklaring. Jeg unner ingen det, å måtte akseptere at noe ikke kan forklares. Jeg bør være takknemlig, og puste med magen. Og det skal jeg. Det gjør jeg, og bare ved å ha skrevet ned alle disse tankene og avsporingene, så føler jeg meg litt lettere.
En dag! En vakker dag om det så snør svære kjerringer, regner eller sola skinner, så står jeg på badet med buksa på knærne og positiv test i hånda. Nå skal jeg slenge beina på bordet og puste ut. Kanskje litt yoga fremover, det anses vel som trening det og?
God helg, vi skal faen meg klare det!
Vettu hva.. be om henvisning til gyn!
det merkes at de fleste pasientene på legekontoret, er 70+..
Så godt å komme i gang!