Sist endte det i hastekeisersnitt fordi vesla overraskende nok lå i seteleie, og jeg var i himmelen da jeg fikk spinalbedøvelsen. Men jeg ble også litt småsløv av den, og selv om jeg husker alt så føler jeg at jeg gikk glipp av noe. Ble superglad, da. Lå og nynnet, haha. Det mest negative er at jeg følte meg litt likegyldig til hele situasjonen, og jeg takket til og med nei til å holde datteren min med en gang. Hilse jo på henne, men det tok et par timer før jeg holdt henne for første gang. Der og da føltes det helt greit og jeg hadde en fin opplevelse, men i ettertid synes jeg det er litt trist å tenke på.
Så neste gang håper jeg på vaginal fødsel og null smertelindring. Kan være at smertene tuller med hodet mitt likevel, men det får så være. Skal dog aldri si aldri. Tar det som det kommer, for nytter ikke å planlegge en fødsel uansett.
Så neste gang håper jeg på vaginal fødsel og null smertelindring. Kan være at smertene tuller med hodet mitt likevel, men det får så være. Skal dog aldri si aldri. Tar det som det kommer, for nytter ikke å planlegge en fødsel uansett.