Føler ingen bryr seg om at jeg er på randen til å være utmattet. Ingen tilbyr seg å hjelpe med datteren vår. Mannen skal ha en kamerat på overnattingsbesøk hele helgen. Jeg VET at denne kameraten neppe har fått mye informasjon om tilstanden her hjemme med en høygravid og en treåring i trassalderen. Han tror han kommer til dekket bord og kald øl på terassen. Jeg gråter over hele situasjonen. Vet at det ikke er mitt problem. Men jeg har dårlig samvittighet over datteren min som jeg må avvise hele tiden. Og jeg syns det er trist å ta imot en gjest sånn som ting er her nå.
Uff, skjønner at du ikke syns det der er kjekt nei. Føler med deg!