Føler meg litt trist i dag, er liksom litt lei meg for jeg føler småen er litt bakpå i utviklinga. Jeg vet det er normalt. Å han er innafor, men ser så mange som er så mange hakk foran han.
Er også litt deppa over at jeg snart skal søke meg inn på Arbeidsavklaring igjen. Snart 9 år under NAV og enda langt fra noen fremskritt i saken min
Tenkte kanskje at om gubben fikk sparken i jobben, at vi kunne prøve å komme oss nærmere familien og vennene våre igjen. Men nå vil ha søke jobb i en bedrift rett i hogget her. Vet virkelig ikke hvor mye mer av dette jeg klarer! Lengter så tilbake til hjemstedet mitt!