Hei!
Jeg tenker så mye nå.. Og jeg snakket også med mamma på telefonen akkurat, og hun sier hun støtter meg om jeg tenker at det beste er å fytte til en annen by(der min far og mine besteforeldre og søsken bor). MEN at jeg må tenke på om det beste for barnet er å ikke være med sin pappa og besteforeldre her hjemme i denne byen vi bor i.. Og jeg også må sette meg i barnefarens sko, og tenke hvordan jeg hadde reagert om han hadde tatt fra meg datteren min og flyttet til en annen by..
Jeg har sagt til henne at far kanskje kunne hatt jenten sin hver 3. helg, da reiser jeg sammen med henne og leverer til far, og så kan jeg bo hos min mor den helgen.. Så jeg tenker ikke at far ikke skal få noe samvær.
PS! Mamma valgte å selge leiligheten sin til noen andre
Lykke til! Jeg har jobbet for barnevernet og jeg har vært barnets/ barnas talsperson og midlertidig hjem. Min oppgave har vært å være beskytter for barnet/ barna og gi det/ de ro og omsorg så det/ de får trygghet imens foreldre eller den ene forelderen får ro til å stabilisere egen situasjon.
Så jeg har vært litt bindeledd mellom barn, foreldre og BV. Jeg har en steil holdning om at barnets beste kommer først. Jeg har derfor kun tatt oppdrag og involvert meg der jeg har fått klart og tydelig ja fra BV på at tilbakeføring til hjemmet har førsteprioritet. (Minus saker hvor direkte vold og misbruk av barnet/ barna har vært tilfelle).
Min erfaring er at det er den holdningen BV har så lenge foreldre/ forelderen er villig til forandring slik at barnet/ barna får det trygt hjemme. Barn har det opprinnelig best med sitt opphav så lenge hjemmet er deres beskyttelse.
Så sålenge du viser at BV ikke har noe å bekymre seg for fra din side, at du er barnas beskytter og den stabile som tar de vekk fra det som er utrygt så er min erfaring at BV er en utrolig god samarbeidspartner.
Jeg har vært involvert i ganske, mange saker. Det har vært alt fra foreldre- barnkonflikter til vold, rus, misbruk....... Det skal være ganske alvorlig for at en skal miste omsorgen for sine unger. Så du har ikke noe å frykte sålenge din intensjon er å ivareta dine unger.
BEKLAGER VELDIG LANG MELDING PÅ FORHÅND!!
Plan for barnevernmøtet i morgen:
1. Jeg tar ansvar her og ønsker å gi min datter stabilitet og trygghet
2. Jeg tar henne ut av utrygg situasjon, beskytte mot en ustabil far til tider
3. Jeg ønsker å gi min datter trygge rammer hvor hun er med trygge omsorgspersoner(meg og hennes besteforeldre, onkler og tanter.
4. Ønsker ikke at min datter skal vokse opp uten en far, komme frem til enighet ang. samvær. Jeg er utrygg når han er alene med henne pga, alkohol, klarer ikke å kontrollere sinne, mangel på tilstedeværelse og kosthold.
5. Jeg bryr meg ikke om materialisktiske ting, og ønsker kun hovedomsorgen for min datter.
6. Jeg tror at eneste måten å komme meg ut av forholdet er å flytte nedover til familie i annen by, kjøpe leilighet der å starte på ny, ellers er han i stand til å få oss tilbake til han igjen.
7. Jeg ønsker også at hans datter må få hjelp
8. Jeg merker at hann bruker mennesker rundt seg for at de skal fylle han med det han mangler, og at han også bruker sine barn til å fylla han med kjærlighet og at han trenger at de kysser han og klemmer han osv..
Spørsmål til BV:
Er det ok å ta med meg min datter å flytte og kjøpe leilighet i annen by så raskt som mulig?(jeg har fått lån og funnet leilighet nær besteforeldre, veldig barnevennlig område)
Jeg kan ikke flytte å ta med meg min datter om det er sjanse for at han kan få 50/50 fordeling.
Plan for møte med advokat:
spørsmål:
1. er det lov i følge loven å kjøpe leilighet i annen by å ta med min datter så raskt som mulig?
2. Er det noen sjanse for at han kan få 50/50?
3. Vise lydopptak for å vise hvor grov den psykiske volden faktisk er
4. Fortelle hvordan han behandler sine ansatte
5. Fortelle hvordan han var under min graviditet
6. Fortelle om hans alkoholmisbruk
Tilslutt vil jeg bare si at han virker som han har blitt bedre, etter han har gått til psykolog og leser en bok han har fått anbefalt av han. Kom han gråtende til meg i går å fortalte at han innser at alt er hans feil, at han ikke har visst hva empati er, at han skal støtte meg i studier fremover, og at han skal tenke meg på mine og våre barne behov. Hva tenker du iforhold til dette? Jeg tenker at han er veldig ustabil og dette forsterker at jeg ikke kan fortsette å bli. Jeg blir virkelig kjørt på mine følelser og jeg syns det er svært vanskelig å forholde seg til.. Klart at jeg kommer til å få dårlig samvittighet, og jeg syns veldig synd på han.