Ja, da gikk det som jeg trodde da. Fikk mensen i dag, og forventer den ikke før på lørdag. Jeg tror man vet når man er gravid. Har man en dårlig følelse så stemmer det som regel. Og det gjorde det nå. Jeg må bare si ÆRE VÆRE dere som har holdt på med detta over mange mange forsøk, jeg fatter ikke hvordan dere holder ut. Av mine 9 egg ut, var 6 modne og bare 2 ble befrukta. Et blei satt inn, og ett blei dyrka videre til blasto og fryst. Så vi har jo en sjanse til. Men jeg har liksom totalt mista troa. Samtidig som jeg kjenner meg litt bitter på at det er JEG som må gå gjennom alt. Det er min kropp som må tukles med både i form av uttak/innsett/hormoner og sprøyter og anna faensmakt. Mens han som er problemet bare kan sitte å se på og ta seg en runk for å få ut et par svømmere liksom. Ja, jeg veit det er skikkelig råttent å tenke sånn, for han kan jo ikke noe for at han så og si ikke har noen spermier. Men fy søren jeg kjenner på det nå.