Jeg kjenner egentlig jeg er litt nedstemt idag mtp skygge på forskjellige strateg igår .. men så vet jeg ikke om jeg ser noe på de idag . Vet det er veldig tidlig . Og jeg vet jeg er ei som krisemaksimerer veldig . Men nå sitter jeg å stresser veldig over samme som sist . For svømmerene til mannen er veldig mange . Og han har mer volum MEN de er ikke så gode på å komme seg fra a-b. Men det ble heldigvis endel mer levedyktige når vi testet sist, enn gangen før . Så jeg vet jo bare der at vi har problemer .. og lutalfasen min (hvis el har vært når jeg har hatt store toppene forje pp) så er den ok. Men de vet jeg jo ikke før slutten av denne pp . Og med wild yam så kan lutalfasen bli forlenget. Så jeg har ligget i hele dag å lurt på hvordan vi skal gå videre … eller egentlig siste pp har dette vært et spm . Vi begge prøver å gjøre det vi kan for å ha friske egg og svømmere.. men jeg vet stress kan påvirke . Men denne pp har jeg faktisk egentlig ikke stresset med noe. Jeg føler meg så rolig, kansje forde jeg nøyer meg md skyggestreker , og at jeg forbereder meg på neste på alt for tidlig ? Sist tok det meg ganske hardt at mensen kom. Håper bare ikke det gjør det denne gang også .
Det er lixom en del av meg som har begynt å skjønne at ting tar tid… MEN så er det en annen del av meg som bevarer det lille håpet om at det kansje går . Som gjør at jeg går så mye mer i kjelleren enn jeg hadde trudd . Trur mye av dette bunner veldig i ene MA jeg hadde for endel år siden . Jeg fant ut jeg var 8-9 uker gravid . Ukene gikk (sakte) men sikkert avgårde mens jeg planla livet mitt, med den lille som Skulle komme. Og hvilke forandringer som skulle til. Men så merket jeg at symptomer dabbet av . Jeg ringte og fikk el ul. Der var det et dødt foster. Jeg gikk gjennom fødselen alene på sykehuset . Da den mannen jeg hadde den gang da var UDUGELIG å brydde seg veldig lite . Ja en av planene for livet videre da var faktisk å gå fra han for han var ikke bra å ha rundt et barn. Men det slapp jeg jo tenke på da . Og familien min bodde mange timer unna, så ingen som kunne komme å være med meg heller . Det kjørte livet mitt helt i grus . Alt falt fra hverandre etter jeg fødte en bitteliten gutt .. han skulle hete Odin . Og jeg gikk gravid med han på morsdagen. Så kansje det har gjort at denne pp føles enda hardere enn de andre, nå når tiden for at strekene bør snart komme nærmer seg . Og det at første pp vi prøvde endte i kjemisk ,også pp etter det har jeg bare fått såvidt sett en skygge før de forsvinner igjen.. så begynner jeg se dette som håpløst. Jeg har så inderlig lyst til at vi skal klare dette selv. Ikke masse hjelp ..
også bekymrer det meg at mannens svømmere er så krokene og sliter med å komme seg avgårde (ja jeg har video av svømmerne så vi kan se hvordan de beveger seg ! ) han har endelig begynt å kunne tulle litt med at de er krokete nå, men han å tok det veldig hardt . Tenk om de aldrig kan faktisk befrukte et egg og la det leve til det blir et foster ?? Eller om det er veldig syke svømmere ? Hva skjer da ? Blir det ikke noe barn da ? For han vil ikke at vi skal ha donor sperm . Jeg kjenner jeg blir bare mer og mer bekymret pr pp.
Jeg trengte bare få dette ut … er en tung pp