Hadde det helt likt som deg
Klarte virkelig ikke se for meg at jeg skulle få oppleve to rosa streker, magen vokse og det å bli mamma. Jeg tror det rabla litt for meg mens vi var prøvere. Sorgen føltes så enormt stor fordi jeg ikke hadde noe håp. Den mnd jeg opplevde kjemisk toppa det seg helt. Bare 3 uker før positiv test hadde vi fått beskjed om at mannens svømmere ikke gjorde jobben ordentlig og 4 dager før positiv test hadde jeg fått beskjed av gyn på ul at slimhinnene mine var håpløse. Å få positiv test etter de slaga der i trynet kan ikke beskrives og hvertfall ikke sorgen da tanta slo inn døra med et brak på ikm. Jeg tror jeg gråt hver kveld i en uke. Hadde aldri trodd vi skulle ende opp som en "mot alle odds" solskinnshistorie. Så hvis du klarer å finne håpet, så tvihold på det
Det er fortsatt så masse hjelp dere kan få og prøv å huske på at det er svææææært få som ender opp som ufrivillig barnløse permanent. De fleste får det til før eller senere selv om veien dit kan være lang og smertefull. Og husk å ta vare på dere og forholdet oppi det hele. Barnefokuset kan bli så intenst at man glemmer hverandre, det å kose seg bare dere to og pleie kjærligheten.