Setter veldig pris på alle svarene fra dere. Ser selv at jeg har svart litt mindre hyggelig enn jeg pleier å være. Det er tydelig at dette her har gått kraftig utover psyken og at jeg er på bristepunktet. Jeg er rett og slett fæl mot samboeren min.
Han er like fortvilet som meg og det blir bare verre for hver dag vi venter. Jeg går bare og venter på tegn på at det går galt hele tiden. Samboeren prøver å holde håpet oppe og jeg blir bare sint og vanskelig. I dag toppet det seg med svakere strek på testen.
Han sto på farten til å løpe ut døra og dra på jobb. Vi så på testen sammen og han spurte meg om dette var et dårlig tegn. "Ja selvfølgelig er det dårlig!" Glefsa jeg til han. Nå angrer jeg. Vi vet jo fortsatt ikke hvordan det går. Jeg er bare så desperat etter svar at jeg angriper alt og alle rundt meg og det gir ingen mening. Stakkars fine samboeren min. Han har ikke gjort noe for å fortjene dette her.
Jeg må prøve å ta meg sammen litt. Men det skjer så plutselig. Det skal ingenting til før jeg glefser til og jeg innser etterpå hva jeg har gjort.