12+1/12+3
*obs trigger*
Dette skulle være en fin uke, vi er jo 12 uker, skulle være sikre nå som vi har kommet "så langt", men den gang ei. Var på otul i går, dro alene da mannen ikke hadde sjans til å dra fra jobb/praksis, og fikk den nedslående beskjeden som jeg var redd for at det er avvik hos fosteret (orker ikke si baby lenger...). Fortykket nakkefold, cyste I halsen, korte armer og ben, noe som da kan tyde på downs, men fosteret har neseben, som er uvanlig for downs igjen, gynekologen ville ikke si noen diagnoser, men ble sendt videre for blodprøver til nipt som jeg rakk å ta i går. Så vi er i ingenmannsland, jeg er gravid uten og ville være det akkurat nå og kunne egentlig bare ønske hjerte hadde stoppet av seg selv, selvom jeg visste det slo for jeg funnet det flere ganger med doppler hjemme, mager trøst, men det hjelper jo der og da. Det føles så utrolig urettferdig, håpte virkelig dette skulle bli siste graviditet, og akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke vet om jeg orker å gå igjennom en graviditet til. Dette er 5 graviditet, alle 3 MA gikk jeg nærmest til uke 12 og nå er vi over uke 12, det er så mange mnd med gravditet uten å få en baby og det er vondt å tenke på. Er glad vi har en frisk datter, men akkurat nå føles som flaks at vi har fått henne i det heletatt. I første omgang skal vi vente på blodprøve svarene, men har spurt om å bli henvist til riksen så vi kanskje slipper en uke med venting. Jeg har begynt å forberede meg på senabort, for det er den veien dette går, det er jeg helt sikker på og det føles så vondt. Det er vondt å fortsatt være gravid, ha alt av symptomer på gravditet og vite at det er et levende foster i magen uten og egentlig ønske det akkurat nå. Gruer meg veldig til alt vi har i vente de neste ukene, de kommer til å bli tøffe! Gruer meg også til å måtte føde snart, for det må jeg jo nå som jeg er over 12 uker.....