Svangerskapsavbrudd
Advarer om både langt innlegg og tw
Jeg tror kroppen og hode begynner smått å lande etter svangerskapsavbruddet som var forrige mandag, så tenkte å få skrevet noe rundt det for min egen del, men også for andre som en gang vil søke etter svar, vet hvert fall jeg gjorde mye av det det i tiden etter avvikene på tul.
Så 8/2 var vi jo på rikshospitalet og 10/2 var jeg hos abortnemda, det var en ganske rask samtale for som tidligere skrevet var det egentlig bare en formalitet, noe de også sa. Det er ingen vurdering eller valg som skal tas, for det var ikke et valg å ta, det måtte bare gjøres. Noen timer etter nemda fikk jeg en tlf fra gynekologen om at nipt kom tilbake negativ, noe overlegen på riksen regnet med.
11/2 tok jeg mifegyne når jeg stod opp for å stoppe gravditeten, 2 åringen var jo syk fra rett etter tul hvor avvikene ble funnet til egentlig rett etter svangerskapsavbruddet, så hun krevende en del kos, nærheten og omsorg, jeg ble selvfølgelig smittet så samme dag som jeg tok tabletten tok jeg også paracet og ibux pga. Formen var dårlig, så merket ingen virkninger av tabletten før dagen etter, da var jeg uggen hele dagen og kjente at magen forsøkte å tømme seg, akkurat som kroppen gjør føre fødsel!
13/2 (14+4) var det å møte på sykehuset kl.09, frøkna hadde hatt feber på nattan, så jeg risikerte å gå igjennom aborten alene, men hun våknet opp uten feber og fin allmenntilstand, så vi leverte for at jeg skulle slippe å være alene, men foruten om situasjonen hadde hun nok blitt hjemme, men vi visste at vi kunne ha hun hjemme resten av uka om det skulle snu og fortsette med sykdom. Det var også godt å slippe å være på sykehuset alene i alle disse timene! Det ble litt rot i starten da avdelingen jeg kom til ikke viste jeg kom, så måtte til en annen som faktisk venta på meg og hadde fått meg meldt etter timen hos nemda, men nemda ga meg en annen beskjed
De hadde riktignok ikke fått noe info eller papirer fra nemda, så måtte vente på lege som ordinert medisiner føre vi kom i gang, så tok litt over 1 t fra vi kom til jeg fikk tablettene til å starte aborten. Tok 1 time føre murringene kom og de forble murringer helt til det hadde gått nærmere 3 timer, da begynte det å bli rier, og rett føre jeg skulle få neste dose med cytotec (tablettene som starter abort/fødsel/rier) så ble smertene så sterke at jeg ringte på å ba om mer smertestillende, fikk da neste dose i samme slengen, klokka var nå nærmere 14 og der var bare 1 time til mannen måtte hente frøkna i bhg (de hadde heldigvis ikke ringt innen nå), så jeg var glad det var tatt seg opp så det begynte å bli en ende på det. Etter dette tok riene deg bare opp mer og mer, ringte på igjen etter 30 min da smertestillende (paralgin forte) ikke hadde noen effekt (som forventa), fikk da oxynorm, hadde liten tro på dette også, og etter nye 20 min begynte jeg å bli så kvalm og hadde så vonde rier at jeg ringte på igjen å sa ifra at jeg trengte smertestillende og kvalemstillende, var jo da rett etter vaktskifte kl.14.50, så det var ikke en sykepleier som kom inn, men hun skulle si ifra, det ble noen lange minutter uten at sykepleier kom, smertene og kvalmen bare forverret seg for hvert minutt, og mannen måtte dra, jeg var da inne i min "egen boble" med pusting og komme meg igjennom riene så det gikk egentlig helt fint, og noen minutter etter han gikk ut døra kjente jeg et lite knepp jeg kjente igjen, vannet gikk! Fikk karra meg inn på doen føre det gikk i buksa og det kom heldigvis i do, og da tok det noen sekunder føre jeg kjente smertene roet seg og jeg kjente det kom noe og så hørte et "dunk" i bekkenet. Akkurat da kom sykepleier inn og jeg sa med en gang at "nå tror jeg det kom, og jeg vil ikke se", noe hun var veldig forståelig og fin rundt, hun hjalp meg veldig. Det var da fosteret som kom ut, så måtte vente på morkaka, men jeg rakk ikke ta på meg buksa engang føre jeg kjente det kom mer og fikk satt meg ned og da kom morkaka. Kvalmen og smertene ga seg helt sekundene føre fosteret kom, og det var en så utrolig befriende følelse når du var livredd du skulle kaste opp overalt pga. Kvalme og smerter, også visste jeg at nå var det over! Jeg var så letta over at det ikke hadde dratt seg ut, for med tidligere MA måtte jeg sovet over fordi det tok så lang tid føre aborten ble ferdig med disse medisinene, men sykepleier sa at de har den erfaringen med MA at det tar lenger tid enn svangerskapsavbrudd/abort etter uke 12, og i mitt tilfelle stemmer det! Det tok ca. 5 timer fra jeg fikk tablettene til alt var ute, og det var ikke en bloddråpe føre etter alt var ute.
Det tok fortsatt en del timer føre jeg fikk komme hjem pga de må sjekke blødninger, men også fordi lege ville prate med meg og hun stod i et komplisert ks. Så kom ikke hjem føre klokka var nærmere 21.30, da var jeg ekstremt sliten, men også letta over at det var over og at jeg endelig kom hjem!
Dattera vår hadde feber igjen på ettermiddagen så vi visste hun måtte være hjemme dagen etter, men da ba jeg mannen være hjemme så jeg kunne få avlastning, jeg hadde da hatt hu alene med sykdom mens han har vært på jobb i 1,5 uke oppi alt av tul, riksen og ventetiden... det var egentlig både fint og slitsomt, for jeg hadde ikke tid til å tenke på hva som var og frøkna trengte masse nærhet og kos, noe som var godt
Men også pga. Det har jeg tenkt at jeg var forsonet med alt sammen, men i ettertid tror jeg nok at jeg heller har fortrengt det hele. Dagene etter aborten var veldig vonde, jeg var så ekstremt sliten og tårene lå så lett til heletiden. Heldigvis kunne vi levere 2 åringen I bhg onsdagen igjen, så ble det litt mer rutiner og hvile på meg, noe som var veldig nødvendig for jeg var altså så ekstremt utslitt. Hadde også en jm time dagen etter aborten jeg ikke hadde avlyst, og det var egentlig ganske fint å fint å snakke med henne, hun er en veldig fin og lett å prate med, men det var samtidig veldig vondt, hjalp ikke at leder ringte rett etter jeg kom hjem og pratet litt med henne også, så dagen etter abort var ekstremt tung og slitsomt.
Jm er veldig på at jeg må ta vare på meg her og nå, sykmelde meg så lenge jeg trenger det og gjøre ting som er fint/positivt for meg, hun ringer meg også om 3 ukers tid for å høre hvordan det er med meg, men jeg måtte love flere ganger at jeg tok kontakt og/eller kom innom henne dersom jeg trengte det, som sagt, veldig fin!
Jeg/vi har forresten ikke angret på valget av å ikke se fosteret. Var noe vi snakket om alt føre timen på riksen, og etter den timen ble egentlig valget bare forsterket. Lyden av fosteret som kommer i bekkenet har "forfulgt" meg siden, så tørr ikke tenke på hva synet da hadde gjort. Så glad jeg fulgte hva som var rett for oss!
Det tok noen dager føre symptomene ga seg, slik som å stå opp på natten for å tisde, spise mat jevnlig og ømme pupper, men glad det er borte nå.
Jeg håper hvert fall alt dette gir oss god oppfølging neste gang, noe jeg også håper ikke er altfor lenge til selvom jeg også kjenner at jeg gruer meg til en my gravidet.
Jeg vet ikke hva jeg/vi skulle gjort uten 2 åringen, hun er virkelig solskinnet oppi det hele og gjør det så mye lettere enn det hadde vært uten henne! Husker så godt følelsene jeg satt med etter MA'ene, den bitterheten og følelsen av utrolig urettferdighet, og misforså meg rett, dette er ekstremt urettferdig, men hun gjør det likevel så mye lettere! Håper likevel at dette blir siste abort
Vil takke dere alle for så mye gode ord og støtte, dere er supre!
Dette forumet har hjulpet meg så mye over flere år nå!
Og til dere som har vært bekymret for at jeg håndterer det alene så har jeg nye omsorg og støtte fra de venninne mine (forutenom omrogen innad i huset) som vet om det her, på den måten jeg trenger! Jeg vet de er der om jeg vil prate om det, de stiller ikke spørsmål om ting, men har fra tid til annen hørt om alt er ok. De har også gitt morgenlevering, blomster, sjokolade og is!
De er fantastiske. Vi hadde også en skikkelig jentetur i går med Svergiehandling og overnatting hos hun ene
så dagene er lettere enn for 1 uke siden, men det svinger fortsatt litt i løpet av dagen, så må bare ta en dag av gangen!
Dette ble som nevnt et veeeeldig langt innlegg, men håper det en dag kan være til hjelp/nytte for flere, selvom det er en situasjon jeg ikke ønsker for noen!
Også ekstremt tålmodig av dere andre som har orket å lese alt
la oss krysser fingrene for at 2023 slutter bedre enn det startet, for oss alle!
Ufattelig! Men, som du sier, bra det ikke var et valg å ta om ikke annet!! Håper prosessen går så smidig som mulig fra nå av og at du blir tatt supergodt vare på når dagen for aborten kommer. Når alt er over kan det bare gå oppover igjen
Sender en stor klem!! Jeg kan bare si at jeg føler med dere,og jeg håper det går fint å komme seg gjennom prosessen (så fint som det går an). Så får vi tro at 2023 byr på videre mer gode opplevelser og frisk terminspire 
Bare godt å la kroppen få kjenne på de følelsene du eventuelt har og bearbeide det
men håper du har dine nærmeste rundt deg, og håper du klarer å dele litt med de. Håper du blir godt tatt vare på i tiden framover
