Gravid uke 23+0
Her er det feriemodus, ja, @Lilje1992 ! Så prøver å henge med i svingene
Skulle skrive her inne før ferien, men det ble bare stress, vi fikk besøk, gubben skulle bort og kom ikke hjem før natta før vi skulle kjøre på ferie. Og jeg har veldig redusert kapasitet og funksjonsnivå, så å være med ungene pakke OG gjøre huset ferdig til reise var umulig, så å skrive her og..
Men herlighet, nå er vi bare én uka unna at de redder lillemor om det skje skje en for tidlig fødsel. Det er virkelig en milepæl. Håper selvsagt hun blir der til uke 40, vil tro det ikke et nye problem basert på tidligere erfaringer.
Men den aller, snart største begivenheten siden sist er at jeg kjenner henne
Har kjent en ukes tid nå, og når det først ble, så kjenner jeg litt hver dag 
Ungene kjenner og holder, og innbiller seg at de har kjent noe de og.
Formen ellers er grei, sånn gravidform. Jeg ser på vekten at nå begynner det å øke, frem til uke 20 har jeg ikke lagt på meg noe, men nå er det en kilo i uka. Slik var det sist og, en kilo i uka i disse "voksemånedene", så roet det seg igjen. Tror jeg var på type +12 kg sist, håper det ikke blir mer enn det denne gang, jeg har jo veldig høy bmi fra før og ønsker ikke så mye fokus på dette (og det blir det vel om det blir litt vekt).
ME formen er fortsatt veldig drit. Siden sist hadde jeg håpet på å få avklart og få litt fred fra nav, men den gang ei. Hadde et andre møte med min nye fastlege, og vi skulle skrive svar til NAV om tingenes tilstand (svar på brev de sendte). Hadde bare en kort enkelttime, men det ble så vanskelig, legen forstod ikke hvorfor NAV stilte spørsmål etter all infoen de har. Legen har ikke noe mer info enn dem, så tredve minutter på overtid sa legen at dette får vi ikke til, vi må bare få til et møte heller. Det var greit det, selv om det betyr enda mer venting og uforutsigbarhet. Men lot det ligge, tenkte at nå var det sommer og både legen og veileder skal jo ha ferie, så det skjer vel neppe noe med en gang. Men så, dagen før vi reiser bort, når jeg er alene med alle og alt, så får jeg melding om at "legen ønsker et møte raskt, og allerede xx". Som da var når vi var på ferie (13 dager etterpå).. Vi har fly til halvparten av oss hjem, så kunne liksom ikke booke om. Vet jo at du som aap mottaker ikke har et liv, og er forpliktet til å møte opp noe nav sier det.. Men i desperasjon prøvde jeg å spørre om å bytte til dagen etter, så vi kom oss hjem. Men nei, det var snart ferie, så vi tok det som avtalt var svaret. Hele verden raste litt, for 8 åringen har fått en etterlengtet drøm om å kjøre fly oppfylt, som nå måtte avbrytes. Vi måtte avbryte ferien tidligere, gubben mente vi da ikke skulle dra (langt mellom østlandet og nord Norge), måtte si i fra til ungene, jeg grein, nei huff.. Så plutselig får jeg en ny melding fra veilederen om at han skulle se om vi kunne flytte møtet allikevel. Herregud.... Så vi bare valgte å tenke at dette fikser seg, pakker og drar som vi hadde tenkt og håpet på det beste. I går fikk jeg melding om ny tid til møte i august. Huff, for et mentalt styr. Har vært på ferie noen dager, men først nå jeg kan legge det bort.
Ellers har jeg har besøk av ergoterapeut, og flott bestilt litt hjelpemidler.. Hverdagen har blitt så mye tyngre, jeg mister funksjoner veldig raskt. Skremmende egentlig.. Så har bestilt en sammenleggbar rullestol med motor til å ha i bilen f.eks.. Men livet forsvinner litt mellom fingrene mine her, så må bare tilpasse. Har brukt ChatGTP (av alle ting) når desperasjonen blir for stor, gjør jeg noe feil osv.. Men det er bare sånn sykdommen er. Det er i alle fall godt om vi får avklart med NAV, både fremtiden min, men også permisjonstiden osv. Det blir nok! Men psykisk er det veldig bra da, så det er bare fysisk det er tungt. Så lenge vi klarer takle det så blir psyken bra og
Her er det feriemodus, ja, @Lilje1992 ! Så prøver å henge med i svingene
Skulle skrive her inne før ferien, men det ble bare stress, vi fikk besøk, gubben skulle bort og kom ikke hjem før natta før vi skulle kjøre på ferie. Og jeg har veldig redusert kapasitet og funksjonsnivå, så å være med ungene pakke OG gjøre huset ferdig til reise var umulig, så å skrive her og.. Men herlighet, nå er vi bare én uka unna at de redder lillemor om det skje skje en for tidlig fødsel. Det er virkelig en milepæl. Håper selvsagt hun blir der til uke 40, vil tro det ikke et nye problem basert på tidligere erfaringer.
Men den aller, snart største begivenheten siden sist er at jeg kjenner henne
Har kjent en ukes tid nå, og når det først ble, så kjenner jeg litt hver dag Ungene kjenner og holder, og innbiller seg at de har kjent noe de og.Formen ellers er grei, sånn gravidform. Jeg ser på vekten at nå begynner det å øke, frem til uke 20 har jeg ikke lagt på meg noe, men nå er det en kilo i uka. Slik var det sist og, en kilo i uka i disse "voksemånedene", så roet det seg igjen. Tror jeg var på type +12 kg sist, håper det ikke blir mer enn det denne gang, jeg har jo veldig høy bmi fra før og ønsker ikke så mye fokus på dette (og det blir det vel om det blir litt vekt).
ME formen er fortsatt veldig drit. Siden sist hadde jeg håpet på å få avklart og få litt fred fra nav, men den gang ei. Hadde et andre møte med min nye fastlege, og vi skulle skrive svar til NAV om tingenes tilstand (svar på brev de sendte). Hadde bare en kort enkelttime, men det ble så vanskelig, legen forstod ikke hvorfor NAV stilte spørsmål etter all infoen de har. Legen har ikke noe mer info enn dem, så tredve minutter på overtid sa legen at dette får vi ikke til, vi må bare få til et møte heller. Det var greit det, selv om det betyr enda mer venting og uforutsigbarhet. Men lot det ligge, tenkte at nå var det sommer og både legen og veileder skal jo ha ferie, så det skjer vel neppe noe med en gang. Men så, dagen før vi reiser bort, når jeg er alene med alle og alt, så får jeg melding om at "legen ønsker et møte raskt, og allerede xx". Som da var når vi var på ferie (13 dager etterpå).. Vi har fly til halvparten av oss hjem, så kunne liksom ikke booke om. Vet jo at du som aap mottaker ikke har et liv, og er forpliktet til å møte opp noe nav sier det.. Men i desperasjon prøvde jeg å spørre om å bytte til dagen etter, så vi kom oss hjem. Men nei, det var snart ferie, så vi tok det som avtalt var svaret. Hele verden raste litt, for 8 åringen har fått en etterlengtet drøm om å kjøre fly oppfylt, som nå måtte avbrytes. Vi måtte avbryte ferien tidligere, gubben mente vi da ikke skulle dra (langt mellom østlandet og nord Norge), måtte si i fra til ungene, jeg grein, nei huff.. Så plutselig får jeg en ny melding fra veilederen om at han skulle se om vi kunne flytte møtet allikevel. Herregud.... Så vi bare valgte å tenke at dette fikser seg, pakker og drar som vi hadde tenkt og håpet på det beste. I går fikk jeg melding om ny tid til møte i august. Huff, for et mentalt styr. Har vært på ferie noen dager, men først nå jeg kan legge det bort.
Ellers har jeg har besøk av ergoterapeut, og flott bestilt litt hjelpemidler.. Hverdagen har blitt så mye tyngre, jeg mister funksjoner veldig raskt. Skremmende egentlig.. Så har bestilt en sammenleggbar rullestol med motor til å ha i bilen f.eks.. Men livet forsvinner litt mellom fingrene mine her, så må bare tilpasse. Har brukt ChatGTP (av alle ting) når desperasjonen blir for stor, gjør jeg noe feil osv.. Men det er bare sånn sykdommen er. Det er i alle fall godt om vi får avklart med NAV, både fremtiden min, men også permisjonstiden osv. Det blir nok! Men psykisk er det veldig bra da, så det er bare fysisk det er tungt. Så lenge vi klarer takle det så blir psyken bra og
Last edited:
Gravid uke 24+3
Åh jeg hadde veldig nedtelling til å komme til uke 24, og gledet meg til å komme inn her og feire det! Men midt i ferien og på besøk bor i kofferter som nomader med seks kids. Ja, da strekker ikke tiden til helt.
Men HURRA, om lillemor blir født nå vil de gi det et forsøk - det er en kjempe milepæl! Og fra nå av er det føden du ringer til om det er noe med magen, ikke legevakt. For nå betyr livet i magen noe for systemet og ikke bare oss
Akkurat nå sitter vi på siste innspurt av ferie, har kjørt tur retur østlandet - nord Norge, med stopp og overnattinger hos venner og familie, og rett fra nord Norge til sørlandet for hytte med familie. Tenk å få bo gratis 8 stykk, først to uker på farten mot, og i, nord Norge, så på Sørlandskysten.. Vil tro å låne noe slik som vi bor nå i slik søt liten havnelandsby med 1 min ned til havet, vil koste en formue for en uke for oss! Føler oss kjempe heldig Kan nesten ikke klage på været heller, nesten ikke 
Men gravid, hetebølge og tropenatt, jeg dør ørlitt 
Jeg var lur nok å ta med meg egen vifte, men ingen andre har det, så vi sloss om å få litt luft 
I dag er beina kubber, og jeg vet ikke egentlig hvor jeg skal gjøre av meg, svir og disser når jeg går Sjarmerende å være gravid hehe.
Halvannen uke på "all inklusive" i nord Norge var fantastisk for ME formen, middagslagingen er det verste jeg gjør. Så har følt jeg kunne gledet jeg og kost meg med familien fordi andre har laget middag og ordnet med alt dette under ferien. Fantastisk er formen ikke altså, jeg er f.eks ikke typen som går å gjemmer meg for å slippe ta av bordet osv, men jeg har rett og slett ikke overskudd til noe annet enn å eksistere. Så ikke klart å dekke på og av osv.. Så har slitt veldig med dårlig samvittighet for det. Og merker hvor mye verre formen er til sammenligning med f.eks i fjor sommer. Men må bare forholde meg til at det er sånn, og prioritere det som gir mest, og tar minst. I dag er jeg helt tom i cellene (sånn der føles), så klarer ikke stå, gå i trapper er vanskelig osv. Sittet 4 timer på båt i solsteika, de tok knekken på meg Før vi dro på ferie igjen nå kom arbeidsstolen til kjøkkenet, den har enda ikke kommet seg til kjøkkenet da. Og i løpet av sommeren kommer en rullestol med motor jeg kan ha i bilen. Det var et veldig vanskelig valg å ta, men jeg opplever at jeg rett og slett ikke har noe valg lengre, noen ganger klarer ikke beina bære meg. Og det hindrer meg fra å gjøre ting med barna osv. Med et alternativ kanskje jeg klarer bli mer, i alle fall under bedre rammer, skjemtes så på et arrangement her i juni, måtte tru og slett bare sette meg på gulvet. Blant masse voksne, som alle stod.. Mandagen skal jeg også til legen for å prate om søknad om HC bevis, det er også en ting som har grodd på meg.. Nå er det nesten så jeg lider hver dag fordi jeg ikke har det, så håper det går i orden. For et halvt år siden var det helt utenkelig. Eneste kjedelige er at elbil ladere ofte er plassert i utkanten av parkeringsplassene, så hjelper så lite med HC bevis der.
Men men.. Sånn er livet. Det var i alle fall det livet jeg fikk. Så får jeg prøve går det beste ut av det. Psykisk er det veldig fint. Det å få oppleve så mye i sommer med familien er jo energi- og mindsettboost. Det lever jeg på
Til uka er det jordmortime igjen, da tror jeg det er kikhoste vaksine på plakaten. Jeg har tidligere ikke ønsket glukosetesten, så har tatt en ny hb1ac-prøve i denne tiden. Det er kanskje nye blodprøver generelt denne uka? Jeg må til legen eller sykehuset for å ta dem, så får se hva jeg gjør, har jo en time med legen på mandag. Unødvendig å dra to ganger om jeg skal til legen på mandag hmm..
Så er det ultralyd (vekstkontroll) 6. August om jeg ikke husker feil, det er kanskje uke 28
Åh jeg hadde veldig nedtelling til å komme til uke 24, og gledet meg til å komme inn her og feire det! Men midt i ferien og på besøk bor i kofferter som nomader med seks kids. Ja, da strekker ikke tiden til helt.
Men HURRA, om lillemor blir født nå vil de gi det et forsøk - det er en kjempe milepæl! Og fra nå av er det føden du ringer til om det er noe med magen, ikke legevakt. For nå betyr livet i magen noe for systemet og ikke bare oss
Akkurat nå sitter vi på siste innspurt av ferie, har kjørt tur retur østlandet - nord Norge, med stopp og overnattinger hos venner og familie, og rett fra nord Norge til sørlandet for hytte med familie. Tenk å få bo gratis 8 stykk, først to uker på farten mot, og i, nord Norge, så på Sørlandskysten.. Vil tro å låne noe slik som vi bor nå i slik søt liten havnelandsby med 1 min ned til havet, vil koste en formue for en uke for oss! Føler oss kjempe heldig
Kan nesten ikke klage på været heller, nesten ikke Men gravid, hetebølge og tropenatt, jeg dør ørlitt Jeg var lur nok å ta med meg egen vifte, men ingen andre har det, så vi sloss om å få litt luft I dag er beina kubber, og jeg vet ikke egentlig hvor jeg skal gjøre av meg, svir og disser når jeg går Sjarmerende å være gravid hehe.Halvannen uke på "all inklusive" i nord Norge var fantastisk for ME formen, middagslagingen er det verste jeg gjør. Så har følt jeg kunne gledet jeg og kost meg med familien fordi andre har laget middag og ordnet med alt dette under ferien. Fantastisk er formen ikke altså, jeg er f.eks ikke typen som går å gjemmer meg for å slippe ta av bordet osv, men jeg har rett og slett ikke overskudd til noe annet enn å eksistere. Så ikke klart å dekke på og av osv.. Så har slitt veldig med dårlig samvittighet for det. Og merker hvor mye verre formen er til sammenligning med f.eks i fjor sommer. Men må bare forholde meg til at det er sånn, og prioritere det som gir mest, og tar minst. I dag er jeg helt tom i cellene (sånn der føles), så klarer ikke stå, gå i trapper er vanskelig osv. Sittet 4 timer på båt i solsteika, de tok knekken på meg
Før vi dro på ferie igjen nå kom arbeidsstolen til kjøkkenet, den har enda ikke kommet seg til kjøkkenet da. Og i løpet av sommeren kommer en rullestol med motor jeg kan ha i bilen. Det var et veldig vanskelig valg å ta, men jeg opplever at jeg rett og slett ikke har noe valg lengre, noen ganger klarer ikke beina bære meg. Og det hindrer meg fra å gjøre ting med barna osv. Med et alternativ kanskje jeg klarer bli mer, i alle fall under bedre rammer, skjemtes så på et arrangement her i juni, måtte tru og slett bare sette meg på gulvet. Blant masse voksne, som alle stod.. Mandagen skal jeg også til legen for å prate om søknad om HC bevis, det er også en ting som har grodd på meg.. Nå er det nesten så jeg lider hver dag fordi jeg ikke har det, så håper det går i orden. For et halvt år siden var det helt utenkelig. Eneste kjedelige er at elbil ladere ofte er plassert i utkanten av parkeringsplassene, så hjelper så lite med HC bevis der.Men men.. Sånn er livet. Det var i alle fall det livet jeg fikk. Så får jeg prøve går det beste ut av det. Psykisk er det veldig fint. Det å få oppleve så mye i sommer med familien er jo energi- og mindsettboost. Det lever jeg på
Til uka er det jordmortime igjen, da tror jeg det er kikhoste vaksine på plakaten. Jeg har tidligere ikke ønsket glukosetesten, så har tatt en ny hb1ac-prøve i denne tiden. Det er kanskje nye blodprøver generelt denne uka? Jeg må til legen eller sykehuset for å ta dem, så får se hva jeg gjør, har jo en time med legen på mandag. Unødvendig å dra to ganger om jeg skal til legen på mandag hmm..
Så er det ultralyd (vekstkontroll) 6. August om jeg ikke husker feil, det er kanskje uke 28
Gravid uke 25+0
Ny uke, nye gleder!
Vi har feriebesøk, så full fart her. De drar videre i morgen Er kjempe varmt her på Østlandet (varme over alt for tiden, er ikke det!), så det har jo sine utfordringer som gravid
I dag hadde jeg kontroll hos jordmor, alt vel med magen!
Jordmor kontroll
Uke: 25+0
Blodtrykk: 160/71
Vekt: +2 kg
SF mål: 24 cm
Hjerteyd: 140
Urin: +1 leukocytter
Ødem: +1
Annet: Kikhoste vaksine satt, greit å få unna. Vi sjekket litt ut sammen ang RS(V) vaksinen, det vil bli ca 3000 kr, og kan tas mellom uke 24-36, med best effekt i uke 30-36 ser jeg. Avventer litt, i håp om at den kanskje blir gratis og. Og best effekt etter uke 30. Stas med første magemål! Milepæl
Lå akkurat på streken for uke 25, så helt gjennomsnittlig mao. Fikk rekvisisjon til å måle blodprosent og hb1ac (fordi jeg spurte ) i uke 28. Neste time er i uke 29, 13. August.
Ny uke, nye gleder!
Vi har feriebesøk, så full fart her. De drar videre i morgen
Er kjempe varmt her på Østlandet (varme over alt for tiden, er ikke det!), så det har jo sine utfordringer som gravid I dag hadde jeg kontroll hos jordmor, alt vel med magen!
Jordmor kontroll
Uke: 25+0
Blodtrykk: 160/71
Vekt: +2 kg
SF mål: 24 cm
Hjerteyd: 140
Urin: +1 leukocytter
Ødem: +1
Annet: Kikhoste vaksine satt, greit å få unna. Vi sjekket litt ut sammen ang RS(V) vaksinen, det vil bli ca 3000 kr, og kan tas mellom uke 24-36, med best effekt i uke 30-36 ser jeg. Avventer litt, i håp om at den kanskje blir gratis og. Og best effekt etter uke 30. Stas med første magemål! Milepæl
Lå akkurat på streken for uke 25, så helt gjennomsnittlig mao. Fikk rekvisisjon til å måle blodprosent og hb1ac (fordi jeg spurte ) i uke 28. Neste time er i uke 29, 13. August.
Gravid uke 26+5
Ble vekket av telefon fra ukjent lokalt nummer idag, "hei, det er fra føden" - skjønte ingenting Men pga akutt sykdom hadde de kjemper problemer med timene, jeg har jo ikke før om nesten to uker, så var ikke helt forberedt. Men om jeg kunne komme i dag, noe som heldigvis ikke er noe problem! Så da reddet jeg visstnok dagen hennes Nå et jeg jo litt bekymret for hva som er skjedd, siden de vet jordmoren er syk også om to uker. Og akutt sykdom.. Har litt historie med hun vi går til, hun var min jordmor på sykehuset når jeg måtte inn pga MA, og igjen den som tok i mot babyen som kom etter det 
Hun husket oss godt, og situasjonene.. Så hun har jo en liten plass i hjertet mitt. Får håpe det "bare" er noe uskyldig!
Ellers raser ukene av gårde, måtte inn og se i appen hvor langt på vei jeg var nå Litt sånn feriemodus og du ikke vet om det er søndag eller fredag 
Men jeg tror Det går bra, det får vi jo heldigvis vite i dag. Det var egentlig godt å få timen litt før, for man klarer altså å bli så bekymret så fort 
Og ikke egentlig av noen grunn, bare slike tåpelige som at jeg hadde gått med en kilo i går, og totalt har gått opp 1 kg, om det jeg bety at noe er galt osv. Får hun nok mat, har jeg gjort noe galt. Herregud, slitsomt å være 40 år og bekymret, lært alt for nye om alt som kan gå galt, prøvd så lenge at jeg vet at om dette ikke går bra så blir det ikke et barn til. Ikke minst, hvordan skulle vi overlevd den sorgen om hun ble borte Så ja, hodet spinner, så kanskje fint med den timen i dag
Formen er egentlig veldig fin nå, synes det er måneder siden jeg kunne si det. Men siste uken har ME formen også føltes litt mer under kontroll i forhold til hvordan det har vært. Mest sannsynlig fordi det har roet seg med NAV, og jeg har fått det litt å avstand. Ja, og det faktumet at det er ferie, jeg har fått sovet lenge hver eneste dag, tatt alt etter min form og tempo, og forsatt kunne stått opp og nytt av det jeg elsker mest i livet mitt, familien Og hatt de rundt meg 24/7 og ikke noe stress og krav. Det gjør underverker.. Vi har hatt så mye besøk etter at vi selv kom fra sosial ferie, av "utvidet familie", så vært alene kun siden fredag (mandag i dag). Så vært mye liv i leira, noe jeg egentlig elsker. Så det å kunne ha besøk, og ha det bra har vært balsam for sjela. Jeg har vært veldig restriktiv da, det blir mye hviling, og det hoper seg opp, men besøket har vært flinke å hjelpe til, så det har gjort at jeg klarer legge bort foreløpig samvittighet osv. Mulig det er fordi jeg er gravid og, det er litt lettere å forklare at jeg ikke orker, når det er en synlig årsak. Nå er det jo egentlig ikke derfor, eller, det er ikke derfor i det hele tatt. Jeg er veldig "god" på å være gravid, kropp og sjel takler det veldig bra, har ingen begrensninger (bare de andre setter for meg). Drikker ikke alkohol selvsagt, men tenkte begrensninger utover det åpenbare altså
Har også hjulpet litt ned slik arbeidsstol på kjøkkenet, det har reddet litt middager etter at vi kom av ferie, for det er ikke noe galt med viljen min, og selv om jeg er utmattet er det det fysiske som rett og slett stopper meg (til viljens store frustrasjon), så når jeg kan sette inn i oppvaskmaskin samtidig som jeg sitter, eller lage middag og sitte, så føles det som mestring! Da får jeg bidratt med noe nødvendig, og jeg får det til. Det er kjempe nødvendig for meg, å føle mestring. For alle, selvsagt.
Jo, så følte jeg også en enorm seier av at jeg fikk meg selv inn på dps! Det høres rart ut Men jeg vet at i denne nav prosessen er det viktig å få alt dokumentert, og jeg mistenker at jeg går rundt med en udiagnostisert c-ptsd. Og det er viktig å få dokumentert, for mange ting. Men innpass på dps et vanskelig nåløye, legen sa du nå være suicidal for å få time. Og det skjønner jeg jo, veldig synd at de er så dårlig med ressurser mtp behovet! Prøvde for noen år siden, men ble avvist, klagde, og den ut avvist. Så har tenkt på det som umulig.. Men vi søkte igjen, ble avvist. Legen kunne ikke klage for meg, det hadde han ikke kapasitet til (da kunne han bare ha to pasienter på listen sin, takk for den, følte ikke det var mye å spørre om, jeg visste ikke jeg kunne klage artig som "lekmann" ). Men jeg jobbet veldig godt med klage, trakk fram lover og retningslinjer, og så egentlig ikke hvordan de kunne avise den med mine begrunnelser for krav til hjelp. Ventet fire uker.. Og jaggu fikk jeg ikke medhold! Så har fått time for utredning i august. Stor seier og "vinne litt" over systemet.
Det blir sikkert tøft, men det er viktig for meg å vite om det er noe i det jeg tenker. Ikke minst, kan det utgjøre noe for evnen min til å jobbe? Jeg har jo også nå er tiltak, så nav vil la meg være i fred. Og det trenger jeg for å klare leve. Så håper jeg på et fornuftig menneske på DPS. Godt å få det utredet, så får vi det på det rene.
Så, det var en lang oppdatering Men, får oppdatere igjen etter ultralydundersøkelsen. Håper alt er bra!
Ble vekket av telefon fra ukjent lokalt nummer idag, "hei, det er fra føden" - skjønte ingenting
Men pga akutt sykdom hadde de kjemper problemer med timene, jeg har jo ikke før om nesten to uker, så var ikke helt forberedt. Men om jeg kunne komme i dag, noe som heldigvis ikke er noe problem! Så da reddet jeg visstnok dagen hennes Nå et jeg jo litt bekymret for hva som er skjedd, siden de vet jordmoren er syk også om to uker. Og akutt sykdom.. Har litt historie med hun vi går til, hun var min jordmor på sykehuset når jeg måtte inn pga MA, og igjen den som tok i mot babyen som kom etter det Hun husket oss godt, og situasjonene.. Så hun har jo en liten plass i hjertet mitt. Får håpe det "bare" er noe uskyldig!Ellers raser ukene av gårde, måtte inn og se i appen hvor langt på vei jeg var nå
Litt sånn feriemodus og du ikke vet om det er søndag eller fredag Men jeg tror Det går bra, det får vi jo heldigvis vite i dag. Det var egentlig godt å få timen litt før, for man klarer altså å bli så bekymret så fort Og ikke egentlig av noen grunn, bare slike tåpelige som at jeg hadde gått med en kilo i går, og totalt har gått opp 1 kg, om det jeg bety at noe er galt osv. Får hun nok mat, har jeg gjort noe galt. Herregud, slitsomt å være 40 år og bekymret, lært alt for nye om alt som kan gå galt, prøvd så lenge at jeg vet at om dette ikke går bra så blir det ikke et barn til. Ikke minst, hvordan skulle vi overlevd den sorgen om hun ble borte Så ja, hodet spinner, så kanskje fint med den timen i dag Formen er egentlig veldig fin nå, synes det er måneder siden jeg kunne si det. Men siste uken har ME formen også føltes litt mer under kontroll i forhold til hvordan det har vært. Mest sannsynlig fordi det har roet seg med NAV, og jeg har fått det litt å avstand. Ja, og det faktumet at det er ferie, jeg har fått sovet lenge hver eneste dag, tatt alt etter min form og tempo, og forsatt kunne stått opp og nytt av det jeg elsker mest i livet mitt, familien
Og hatt de rundt meg 24/7 og ikke noe stress og krav. Det gjør underverker.. Vi har hatt så mye besøk etter at vi selv kom fra sosial ferie, av "utvidet familie", så vært alene kun siden fredag (mandag i dag). Så vært mye liv i leira, noe jeg egentlig elsker. Så det å kunne ha besøk, og ha det bra har vært balsam for sjela. Jeg har vært veldig restriktiv da, det blir mye hviling, og det hoper seg opp, men besøket har vært flinke å hjelpe til, så det har gjort at jeg klarer legge bort foreløpig samvittighet osv. Mulig det er fordi jeg er gravid og, det er litt lettere å forklare at jeg ikke orker, når det er en synlig årsak. Nå er det jo egentlig ikke derfor, eller, det er ikke derfor i det hele tatt. Jeg er veldig "god" på å være gravid, kropp og sjel takler det veldig bra, har ingen begrensninger (bare de andre setter for meg). Drikker ikke alkohol selvsagt, men tenkte begrensninger utover det åpenbare altså Har også hjulpet litt ned slik arbeidsstol på kjøkkenet, det har reddet litt middager etter at vi kom av ferie, for det er ikke noe galt med viljen min, og selv om jeg er utmattet er det det fysiske som rett og slett stopper meg (til viljens store frustrasjon), så når jeg kan sette inn i oppvaskmaskin samtidig som jeg sitter, eller lage middag og sitte, så føles det som mestring! Da får jeg bidratt med noe nødvendig, og jeg får det til. Det er kjempe nødvendig for meg, å føle mestring. For alle, selvsagt.
Jo, så følte jeg også en enorm seier av at jeg fikk meg selv inn på dps! Det høres rart ut
Men jeg vet at i denne nav prosessen er det viktig å få alt dokumentert, og jeg mistenker at jeg går rundt med en udiagnostisert c-ptsd. Og det er viktig å få dokumentert, for mange ting. Men innpass på dps et vanskelig nåløye, legen sa du nå være suicidal for å få time. Og det skjønner jeg jo, veldig synd at de er så dårlig med ressurser mtp behovet! Prøvde for noen år siden, men ble avvist, klagde, og den ut avvist. Så har tenkt på det som umulig.. Men vi søkte igjen, ble avvist. Legen kunne ikke klage for meg, det hadde han ikke kapasitet til (da kunne han bare ha to pasienter på listen sin, takk for den, følte ikke det var mye å spørre om, jeg visste ikke jeg kunne klage artig som "lekmann" ). Men jeg jobbet veldig godt med klage, trakk fram lover og retningslinjer, og så egentlig ikke hvordan de kunne avise den med mine begrunnelser for krav til hjelp. Ventet fire uker.. Og jaggu fikk jeg ikke medhold! Så har fått time for utredning i august. Stor seier og "vinne litt" over systemet.Det blir sikkert tøft, men det er viktig for meg å vite om det er noe i det jeg tenker. Ikke minst, kan det utgjøre noe for evnen min til å jobbe? Jeg har jo også nå er tiltak, så nav vil la meg være i fred. Og det trenger jeg for å klare leve. Så håper jeg på et fornuftig menneske på DPS. Godt å få det utredet, så får vi det på det rene.
Så, det var en lang oppdatering
Men, får oppdatere igjen etter ultralydundersøkelsen. Håper alt er bra!
Last edited:
Da var vi hjemme igjen, alt vel i magen. Sjekker både morkake og navlestrengen, sånn i tillegg til baby og vekst, så føles veldig trygt! Var 4 % under på vekst, siste barn var 3300 gram, så det kan være det ikke blir noen kjempe baby denne gang (heller) Men enda lenge igjen til termin, så endrer seg vel fort. Var litt mindre sist og
Jordmoren vår var på plass, det var den andre som var blitt syk. "Vår" skulle egentlig ut i ferie fra i dag, men utsetter det litt for å ta unna tre uker med ultralyder først - blir ikke tilbud i det hele tatt på sykehuset når hun tar ut ferie så!
Og see, en liten fot
Var 4 % under på vekst, siste barn var 3300 gram, så det kan være det ikke blir noen kjempe baby denne gang (heller) Men enda lenge igjen til termin, så endrer seg vel fort. Var litt mindre sist og Jordmoren vår var på plass, det var den andre som var blitt syk. "Vår" skulle egentlig ut i ferie fra i dag, men utsetter det litt for å ta unna tre uker med ultralyder først - blir ikke tilbud i det hele tatt på sykehuset når hun tar ut ferie så!
Og see, en liten fot
mamat2prinsesser&4prinser
2007♡ 2009♡ 2012♡ 2018♡ 2021♡ 2023♡
VIP
Vi som prøver :)
September 2012
Novemberlykke 2018
Oktoberbarna 2021♡
Novemberfnuggene 2023
✨️Julestjernene2023✨️
Da var vi hjemme igjen, alt vel i magen. Sjekker både morkake og navlestrengen, sånn i tillegg til baby og vekst, så føles veldig trygt!
Jordmoren vår var på plass, det var den andre som var blitt syk. "Vår" skulle egentlig ut i ferie fra i dag, men utsetter det litt for å ta unna tre uker med ultralyder først - blir ikke tilbud i det hele tatt på sykehuset når hun tar ut ferie så!
Og see, en liten fot
Vis vedlegget 465861
Seee på den søte, lille foten hennes
Fin mageGravid uke 27+0
"Idag var du veldig gravid, mamma!"
Vis vedlegget 465983
Gravid uke 28+0
Nå er vi på det tidspunktet at babyen er ganske garantert å overleve om den blir født. Selvsagt til en pris, og alt etter hvorfor den evt ville blitt født. Men har selv jobbet på nyfødt intensiv og sett uke 28 barn Håper selvsagt hun holder seg der i mange, mange uker til. Heldigvis ikke noen sannsynlighet for at det skulle skje noe annet 
Gravidformen er fin nok, har sagt det før, men jeg er veldig heldig når det kommer til svangerskap, kroppen min er god på det. Magen tror jeg vokser som den skal, ikke tatt noen "ordentlige" magebilder siden..ja, måneder siden. Men tok et meg klær på nå, bare for å ha det dokumentert. Blir så fort at jeg tenker "i morgen" til alt, så kommer og går i morgen, og så flyr ukene hehe.
Bor i kjoler, og er nesten litt sånn stuss for hva jeg gjør når det blir kaldt, for han ikke tenke meg å kle på meg trange klær
I går fikk minste en tur til bhg, har vært hjemme i to måneder, så trenger en forsiktig tilvenning før det braker løs til uka med ny avdeling osv. Og det var 14 grader, regn og vind. Jeg i kjole, og gubben sin jakke - fint syn
Har selvsagt mine greier rundt graviditeten, merker at jeg ikke er ikke-gravid liksom hehe. Jeg elsker f.eks å ligge på min venstre side, og det gjør jeg enda, men tar ikke lang tid før det verker i kroppen og jeg må bytte stilling. Så er det det samme der, så må jeg snu meg, så driver man slik hver time igjennom natta. Så mye våken på natta. Så er det minst en tissetur om natta. Og mye (!!) ligamentsmerter, spesielt på natta når jeg må ut av senga, snur meg osv. Og det sitter i lenge, så det og holder meg våken hehe. Kynnere har jeg nesten ikke noe av, det er rart! Har hatt mye av det med de andre. Kanskje det betyr at jeg får slik 12 timers fødsel denne gang
Det er også irriterende at jeg begrenses så mye, vi driver f.eks å bygger to soverom til, og jeg får ikke lov å bære, styre osv. Holdt på å snuble i noe byggegreier ute og kunne stupt fremover ned en liten trapp, så nå er det total forbud av gubben å drive påME formen begrenser mye fra før av, men jeg liker å ta i et tak. Men orker ikke stort som innbærer og stå og gå, hjelper helt sikkert ikke på å være gravid. Det går sakte i trappa, så å gå opp og ned flere ganger om dagen klarer jeg ikke. Har innsett at hverdagen ble bedre av en arbeidsstol meg hjul osv på kjøkkenet, så pratet med ergoterapeut i går om å søke om en til å ha i første etasjen her. Da blir de lettere å hjelpe unger med påkledning for å gå ut, ikke minst drive med klesvasken. Det er sånt som hoper seg opp fordi jeg ikke klarer den ståingen.
Denne uken må jeg få tatt blodprøver for uke 28, så er det time hos jordmor til uka igjen. Er liksom ikke noe spesielt vi trenger å prate om, er mest ting som fødsel og etterpå, men føler det er litt tidlig å prate om det i uke 29. Fikk ny time for vekstkontroll i min uke 35 (15. September). Vekta mi er enda ok, veide meg i stad til ny uke, opp ca to kilo fra start. Så det er vel det baby og det medfølgende veier.
Har kjøpt inn bæresjal siden sist da! Vi hadde jo en skikkelig skrikerunge sist
Merket at det var noe allerede på fødestua, når han var lagt på magen min og aldri roet seg. Virket irritert og plaget, og han var helt utrøstelig på sykehuset. Var helt grusomt 
Måtte få barnelegen til å sjekke han en ekstra gang, noe måtte det være. Så det er jo litt av det jeg føler jeg burde prate med jordmor om, for det var virkelig traumatisk for min del. Skrikingen var kjempe intens og fæl, som om han fikk vaksine/men var slem med han.. Og jeg fikk ikke sove, spise, roet meg i det hele tatt, ikke pusset tenner eller dusjet eller noen ting før dagen før jeg dro hjem (fordi jeg innså at jeg ikke hadde fått tatt ut toalettmappen av kofferten min etter tre dager). Mannen overnattet ikke og hadde litt ting å gjøre meg logistikken hjemme, denne gang har vi en nittenåring som disponerer egen bil, så da ordner det seg med både barnevakt og det å kjøre i bhg osv. Så han skal være med 24/7 nå.
Men ja, jeg er mildt sagt livredd for samme situasjon igjen. Han grein og grein, dag og natt non-stop fra fødestua. De prøvde alt mulig på sykehuset, både sukkervann, mme og fingre, smokk, byssing, massasje.. Fine pensjonerte jordmoren som tok vare på oss når jeg fødte i bilen med nummer 3, kom tilfeldigvis på en ekstra vakt, hun hadde aldri vært borti noe så ille. Det varte lenge, veldig lenge. Han var sint fra han åpnet øynene, og det siste han gjorde før han sovnet.. Virket nesten som at nervesystemet var umodent? Han var i alle fall i bæresjal og sov alle blunder på meg fra nyfødt til tre måneder (grein som en stukket gris til han sovnet). Fra tidlig juni til oktober, husker det veldig godt Så å kjøpe bæresjal veltet opp en masse greier merket jeg. For nå er min fysiske form så mye verre, og jeg vet ikke om jeg klarer det igjen.. Han gikk heller ikke opp i vekt, og det og var fortvilende, for han brukte så mye energi på å gråte, til min fortvilelse. Og problemer med amming, måtte kutte tungebånd, masse masse styr. Gubben var litt sånn, dette vil jeg aldri gjøre igjen, uff egentlig jeg og. Så jeg bare krysser fingrene for at de ikke blir slik igjen..
Men sjalet er fint da..
Så, sånn er ståa her! Alt fint med meg og baby, tankene surrer litt mot slutten og tiden etterpå. Men jeg vet jeg ikke kan kontrollere det, og det utgjør igjen forskjell om jeg skal bruke 12-13 uker på å grue meg. Det er helt unødvendig bruk av energi. Så utsetter å både tenkte på det, og prate om det med jordmor, til enda noen uker
Nå er vi på det tidspunktet at babyen er ganske garantert å overleve om den blir født. Selvsagt til en pris, og alt etter hvorfor den evt ville blitt født. Men har selv jobbet på nyfødt intensiv og sett uke 28 barn
Håper selvsagt hun holder seg der i mange, mange uker til. Heldigvis ikke noen sannsynlighet for at det skulle skje noe annet Gravidformen er fin nok, har sagt det før, men jeg er veldig heldig når det kommer til svangerskap, kroppen min er god på det. Magen tror jeg vokser som den skal, ikke tatt noen "ordentlige" magebilder siden..ja, måneder siden. Men tok et meg klær på nå, bare for å ha det dokumentert. Blir så fort at jeg tenker "i morgen" til alt, så kommer og går i morgen, og så flyr ukene hehe.
Bor i kjoler, og er nesten litt sånn stuss for hva jeg gjør når det blir kaldt, for han ikke tenke meg å kle på meg trange klær
I går fikk minste en tur til bhg, har vært hjemme i to måneder, så trenger en forsiktig tilvenning før det braker løs til uka med ny avdeling osv. Og det var 14 grader, regn og vind. Jeg i kjole, og gubben sin jakke - fint syn
Har selvsagt mine greier rundt graviditeten, merker at jeg ikke er ikke-gravid liksom hehe. Jeg elsker f.eks å ligge på min venstre side, og det gjør jeg enda, men tar ikke lang tid før det verker i kroppen og jeg må bytte stilling. Så er det det samme der, så må jeg snu meg, så driver man slik hver time igjennom natta. Så mye våken på natta. Så er det minst en tissetur om natta. Og mye (!!) ligamentsmerter, spesielt på natta når jeg må ut av senga, snur meg osv. Og det sitter i lenge, så det og holder meg våken hehe. Kynnere har jeg nesten ikke noe av, det er rart! Har hatt mye av det med de andre. Kanskje det betyr at jeg får slik 12 timers fødsel denne gang
Det er også irriterende at jeg begrenses så mye, vi driver f.eks å bygger to soverom til, og jeg får ikke lov å bære, styre osv. Holdt på å snuble i noe byggegreier ute og kunne stupt fremover ned en liten trapp, så nå er det total forbud av gubben å drive på
ME formen begrenser mye fra før av, men jeg liker å ta i et tak. Men orker ikke stort som innbærer og stå og gå, hjelper helt sikkert ikke på å være gravid. Det går sakte i trappa, så å gå opp og ned flere ganger om dagen klarer jeg ikke. Har innsett at hverdagen ble bedre av en arbeidsstol meg hjul osv på kjøkkenet, så pratet med ergoterapeut i går om å søke om en til å ha i første etasjen her. Da blir de lettere å hjelpe unger med påkledning for å gå ut, ikke minst drive med klesvasken. Det er sånt som hoper seg opp fordi jeg ikke klarer den ståingen.Denne uken må jeg få tatt blodprøver for uke 28, så er det time hos jordmor til uka igjen. Er liksom ikke noe spesielt vi trenger å prate om, er mest ting som fødsel og etterpå, men føler det er litt tidlig å prate om det i uke 29. Fikk ny time for vekstkontroll i min uke 35 (15. September). Vekta mi er enda ok, veide meg i stad til ny uke, opp ca to kilo fra start. Så det er vel det baby og det medfølgende veier.
Har kjøpt inn bæresjal siden sist da! Vi hadde jo en skikkelig skrikerunge sist
Merket at det var noe allerede på fødestua, når han var lagt på magen min og aldri roet seg. Virket irritert og plaget, og han var helt utrøstelig på sykehuset. Var helt grusomt Måtte få barnelegen til å sjekke han en ekstra gang, noe måtte det være. Så det er jo litt av det jeg føler jeg burde prate med jordmor om, for det var virkelig traumatisk for min del. Skrikingen var kjempe intens og fæl, som om han fikk vaksine/men var slem med han.. Og jeg fikk ikke sove, spise, roet meg i det hele tatt, ikke pusset tenner eller dusjet eller noen ting før dagen før jeg dro hjem (fordi jeg innså at jeg ikke hadde fått tatt ut toalettmappen av kofferten min etter tre dager). Mannen overnattet ikke og hadde litt ting å gjøre meg logistikken hjemme, denne gang har vi en nittenåring som disponerer egen bil, så da ordner det seg med både barnevakt og det å kjøre i bhg osv. Så han skal være med 24/7 nå.Men ja, jeg er mildt sagt livredd for samme situasjon igjen. Han grein og grein, dag og natt non-stop fra fødestua. De prøvde alt mulig på sykehuset, både sukkervann, mme og fingre, smokk, byssing, massasje.. Fine pensjonerte jordmoren som tok vare på oss når jeg fødte i bilen med nummer 3, kom tilfeldigvis på en ekstra vakt, hun hadde aldri vært borti noe så ille. Det varte lenge, veldig lenge. Han var sint fra han åpnet øynene, og det siste han gjorde før han sovnet.. Virket nesten som at nervesystemet var umodent? Han var i alle fall i bæresjal og sov alle blunder på meg fra nyfødt til tre måneder (grein som en stukket gris til han sovnet). Fra tidlig juni til oktober, husker det veldig godt
Så å kjøpe bæresjal veltet opp en masse greier merket jeg. For nå er min fysiske form så mye verre, og jeg vet ikke om jeg klarer det igjen.. Han gikk heller ikke opp i vekt, og det og var fortvilende, for han brukte så mye energi på å gråte, til min fortvilelse. Og problemer med amming, måtte kutte tungebånd, masse masse styr. Gubben var litt sånn, dette vil jeg aldri gjøre igjen, uff egentlig jeg og. Så jeg bare krysser fingrene for at de ikke blir slik igjen..Men sjalet er fint da..
Så, sånn er ståa her! Alt fint med meg og baby, tankene surrer litt mot slutten og tiden etterpå. Men jeg vet jeg ikke kan kontrollere det, og det utgjør igjen forskjell om jeg skal bruke 12-13 uker på å grue meg. Det er helt unødvendig bruk av energi. Så utsetter å både tenkte på det, og prate om det med jordmor, til enda noen uker
Last edited:
Gravid uke 29+0
Ny uke, og ny oppdatering! I dag hadde jeg time hos jordmor og, alt fint der. Hun glemte å skrive opp tallene for hjertelyden, men ellers var det leukocytter og blod i urinen - har leukocytter i flere måneder, hver gang jeg er der. Men det føles fremdeles som at urinen er "tjukk", så jeg sa jeg kunne ta kontakt med legen nå og bare få tatt en dyrkning. Se om jeg rekker å ringe i morgen.
Ellers var blodtrykket fint, holder seg stabilt. Magemålet følger akkurat normalen, ligger midt på streken Jeg har gått ned én kilo siden sist, skjønner ikke helt hvorfor det, men Så ikke opp mer totalt enn halvannen kilo. Tenker det kommer masse fremover, da babyen har en vokseperiode de lux fremover, mener det var prat om opp et halvt kilo i uka på baby. Så det vil jo merkes på min vekt og.
I dag har jeg forøvrig vært så sulten, våknet i natt og magen skreik, spiste mine vanlige knekkebrød til frokost, magen var enda ikke mett. Og spist y når det fart ble tid i løpet av dagen, men det har liksom vært sånn at du er så sulten at du har vondt i magen hele tiden. Merkelig Har ikke hatt anledning til å spise annet enn vanlig, så har gått rundt og kjent på den sulten hele dagen. Jeg og to av ungene hentet seng til de nye soverommene vi etablerer, så vært på farten hele dagen.
Ellers tok jeg opp planlegging av fødsel. For helt fram til mandag har jeg ikke tenkt på det, men så begynte gubben på jobb på mandag (lærer) - og det kom spørsmål om når han ble borte i permisjon. Vi skal gjøre slik at han tar sin permisjon med én gang baby er født, og så søker vi om at han tatt over min del og fellesdelen da jeg ikke har sjans til å ta vare på baby alene. Dette har han i sagt i fra om til arbeidsgiver før sommeren (siden de legger fag og ansattkabalen da). Så de lurer jo, selvsagt.. Og da begynte vi jo å se da, når datoer, og ikke minst når var det. Og det viste seg jo å være veldig snart egentlig
Jeg skulle bare betrygge han med at han bare skulle jobbe én hel måned, og jobbe halve august, og halve oktober (han synes det er litt kjipt å ha fått "overskuddsoppgaver" på jobb siden han snart blir borte). Problemet var bare at det også betyr at jeg må føde om like kort tid Og da fikk jeg helt dånedippen, grein og styrte. Og etter det har jeg vært så urolig og stressa over at vi ikke har en plan, for nå er det mye som henger i lufta. Han trengte å finne ut av når han måtte sende søknad til NAV, hvordan kunne jeg overføre uker til han om jeg sa fra meg permisjon? Da hadde jeg jo ikke rett på uker? Hvordan kunne jeg gi til han da? Og dette vet jo ikke jeg heller, så har brukt mye tid på å nøste opp i dette, for jeg hadde lagt det _helt_ bak jeg nå i sommer. Og det å gå i gang setter meg litt i alarmmodus, eller overlevelsesmodus kanskje? Utrygghet og usikkerheten velter i alle fall lasset litt..
Saken blir som følger, jeg har bestilt time til legen min i starten av september. Så lager vi en god erklæring til nav som beskriver min funksjon, har fått hjelp av ChatGPT til forslag som er vanntett. For om du skriver litt feil, f.eks skriver at "mine hjelpebehov vil vare ut permisjonen", og ikke skriver datoer, så kan det bli avvist. Så her må man få med alt. Ellers tar det lengre tid, du må søke på nytt osv..
Og i utgangspunktet er jo ikke det noe problem, at det tar tid.. Men så har han bare rett til 10 uker permisjon med lønn. Og vi tar da disse ukene rett etter fødsel, siden jeg trenger hjelp med en gang.
Etter disse ti uker er det jo en fellesdel med permisjon (og en mors del), men den kan far ta kun om mor er i en godkjent aktivitet. Og å være "bare syk" (på AAP som hos meg) er ikke aktivitet nok (som bildet viser). Så da blir det litt mer komplisert med å dokumentere at jeg er for syk til å ta meg av barnet, for det er sant, at han er mine armer og bein er jeg helt avhengig av. Men ja, vi må søke og behandlingstiden er mer enn ti uker....
Han kan søke tidligst 6 uker før han skal ta ut permisjon, og de får ikke begynt å behandlet søknaden før de får inntektsopplysninger, og det kan de ikke motta før tidligst 4 uker før permisjonsstart. Altså, skjønner dere? Jeg må altså uroe meg for om det går i orden i månedsvis, og arbeidsgiveren hans får jo ikke vite datoer.. Eller om han blir borte ti uker, eller 40 uker. Litt forskjell Og vi får ikke vite.
Så, for å optimalisere sjansen for svar "så fort som mulig" har jeg som sagt bestilt time hos legen i god tid i forveien, så har vi en uke på oss etter det og få inn søknaden hans + erklæringen, da er det seks uker til termin. Og så 2 uker etter (fire uker før termin), sitter vi på telefonen til lønnskontorer for å få dem til å sende inn inntektsopplysningene. Og purre dagen etter om det ikke er kommet inn For vi kan følge med på nav.no om de har mottatt det de trenger.
Men så er jo greia, han begynner jo permisjonen når barnet er født. Som i utgangspunktet er termindato. Men, vi vet jo ikke om jeg skal settes i gang grunnet raske fødsler, og da blir mest sannsynlig "terminen" (eller forventet fødselsdato) før. Og da kan vi også sende inn søknaden før Så DET måtte vi jo også finne ut av, siden jeg også har gått helt av skaftet med tanke på at babyen må fødes (..), og gikk fra å ikke ofre det en tanke, til å måtte ha full kontroll for å føle litt ro.. Så det måtte jeg jo prate med jordmor om i dag på timen. De andre svangerskapene har vi bare kunne satt opp en time for vurdering av fødsel når jeg var på ordinær ultralyd, men nå måtte vi søke til sykehuset. For det må vurderes av en overlege og må inn til samtale og greier og greier. Så det ble litt stein i magen i dag.. Hadde håpet å få avklart en dato i dag. Men ok.. Hun sendte henvisning, og jeg fikk time tildelt allerede i dag! Altså, ikke time i dag, men en dato. Så 3. September skal vi inn og planlegge fødselen.
Kommer sikkert til å velte fram en masse av dette. For bakgrunnen for at jeg har fått helt dilla er jo at nummer 3 kom i bilen på vei til sykehus. For andre høres det sikkert bare ut som en fantastisk historie, men for min del var det veldig skremmende og har gjort meg veldig utrygg for hele fødselsopplegget. Jeg stoler ikke på at jeg vet når fødselen er i gang lengre, og at jeg skal komme ut for det samme igjen. I mitt hode var det egentlig vare flaks at det gikk bra, jeg vet jo vi er laget for å føde, men hva om..hva om den blir født uten å puste, hva om livmoren min ikke slutter å blø. Det er det større sjanse for når jeg har født flere barn. Det er derfor viktig for meg at jeg er på rett plass når dette går i gang.
Samtidig vil jeg vil egentlig at det går naturlig og, for jeg er redd for intervensjoner. Har gjort det før, og det å sitte der og vente på smerter osv. Ikke noe for meg.. Den gangen vi gjorde det slik (med nummer 4, altså den etter bilen), tok de først vannet, og lot meg få god tid til å prøve få i gang av meg selv. Det er retningslinjer så fort de gjør slike tiltak, da må rier være etablert etter så-så lang tid. Når de ikke gjorde det måtte de legge inn venekateter, og så kom dryppet. Det forhatte og redselsfulle riestimulerende dryppet Jeg hadde ikke lyst til det i det hele tatt.. Jeg vil gå rundt, og det ble vanskelig med slik stativ på slep. Men men, jeg kan si det slik at når det først kom rier, så gikk det så fort at hun ble født der inne på rommet. Kom oss ikke inn på noe fødestue
Fødselen etter skulle vi også settes i gang, men da holdt det å komme inn til avtalt time, bli strippet og få akupunktur. Og få være på sykehuset, en dose paralgin forte og beroligende tabletter, og søvn Så kom hun av seg selv i løpet av natta. Forøvrig en drømmefødsel egentlig, merket ingenting uvanlig når jeg la meg, våknet av at jeg drømte jeg hadde vondt, viste seg at jeg hadde rier, ruslet over gangen i barfotene, kom tilbake en halvtime etterpå med babyen under et håndkle inntil meg - ikke en gang bleie eller noe på Så fikk pappa sove videre. Veldig trygt og rolig, akkurat det jeg trenger. Men det jeg trenger aller mest er å vite at jeg er på sykehuset når det starter, enten av seg selv, eller at de setter i gang.
Siste fødsel igjen kom han før oppsatt time, så det var en strek i regningen. Og jeg visste oppriktig ikke om jeg var i fødsel når vi dro inn. Jeg var _SÅ_ urolig og engstelig den kvelden og natta, livredd for å sove (i tilfelle jeg våknet og var i fødsel). Så fikk ikke sove, og er plaget av masrier siste ukene - de kan være riiimelig heftige (vistes godt på ctg med nummer 4, men de gir ikke åpning). Så å vite når det bikker fra masrier til ordentlige rier som gir åpning er vanskelig å vite.. Og da blir redselen bare å sove, sånn i tilfelle, da har jeg ikke kontroll. Og de kom typisk på kvelden og natta, og forduftet på dagtid. Følte jeg hadde to liv i ukene før fødselen sist, en helt annen person på natta enn på dagen, var så glad når gubben var våken, for da følte jeg meg trygg igjen. Slitsomt altså Men ja, den kvelden og natta var det helt ekstremt, jeg hadde hørt urolig hele dagen, vært på føden for oppfølging av høyt blodtrykk, var fremdeles høyt den dagen. Jeg antok vel at det var litt av årsaken til den ekstreme uroen jeg hadde i meg.. Men ja, jeg fikk altså ikke sove, var helt fra jeg av engstelse, hadde disse kynnerene, som ikke gjorde vondt, men kom sånn at jeg ble usikker på om jeg turte å lukke øynene. Så ringte føden i fortvilelse og spurte om jeg kunne få lov å komme inn og bare være der, for jeg følte meg så redd hjemme. Da var vel klokken 2 tror jeg. Vekket gubben, og vi kjørte den halvtimen det tar.. I løpet av turen merket jeg at kynnerene ikke blir bedre når jeg følte meg tryggere på vei til føden, og til gubben fikk parkert (jeg stod å ventet utenfor) begynte det å gjøre sånn smått vondt. Og jeg skjønte vel her at det nok var rier nå (og klarte tenkte; "takk og lov at jeg var utenfor", og "herregud så treg gubben var" ). Vi kom oss opp til ti over halv tre mener jeg, da var det slik at det ble vanskelig å legge seg i noen seng, for det trenger jo ctg og alt som er når du kommer inn. Jeg ble bare gående rundt og ville ikke bli tatt i eller på. Men hun fikk til nød måle åpning av meg da jeg trengte å vite om jeg skulle føde eller ikke Så opp i senga i noen sekunder, om jeg budsjett rett var det 5-6 cm. Rett ut av senga, hadde kjole på, så tok meg ikke tid til truse eller noe sånt. Og slettes ingen ctg, nei. Vi fikk gå til fødestua, og jeg prøvde å beholde vettet, men ble satt ut av fremtoningen til jordmor.. Skal ikke brodere for mye, men hennes fremtoning trigget meg, og gjorde det til en litt dårlig opplevelse.. Enden på visa var at hun tok slutt fikk meg i senga så hun fikk ctg på, og ungen var født en halvtime etter at vi kom på sykehuset.
Hele fødselsopplevelsen sist var negativ, dessverre. Så det prøvde jeg å si noe om i dag med jordmor, men endte opp med å gråte og heller ønske at vi tok det opp neste gang. Så får jeg lest over mine egne notater, og sortert litt, så det ikke bare blir panisk grining, for det hjelper ingen. Men vi ordner en samtale i alle fall, jeg trenger ikke nevne noe om mine dårlige opplevelser der. Eller, min oppfatning er sikkert i lys av at jeg er redd, engstelig osv, men destod større grunn til å prøve møte meg der jeg er, med mine behov (om enn de virker banale for andre). Så jordmor sa jeg kunne skrive et brev, så de kunne lese. Jeg har aldri skrevet slike "fødebrev", men mulig jeg må gjøre det denne gang?
Ja, det ble en lang avhandling Det blir ofte det. Det et mye tanker, og det er godt å få dem svart på hvitt. Så vet jeg at det er her og, at jeg ikke trenger å tenke på det, for jeg har tenkt på det, og jeg kan finne det her om jeg trenger å lese det.
Ellers er det perioder med godt liv i magen, det er såå stas Ungene koser seg med å kjenne, gubben og. Og jeg.. Jeg føler meg så uendelig takknemlig, jeg husker enda hvor jeg kjørte med bilen når gubben fikk telefon fra gynekologen som sa at det nesten måtte et mirakel til for å bli gravid naturlig.. Og her sitter jeg med mirakelet i magen
Av ting fremover som potensielt påvirker situasjonen min rundt og i svangerskapet:
22. August - oppstart utredning c-ptsd DPS (kan jeg ha dette tiltaket igjennom permisjonen min?)
26. August - møte med nav og lege (vil NAV la meg være i fred med dps som tiltak i permisjonen min? Om dps mener vi har noe å utrede.. )
3. September - møte med overlegen på føden ang fødsel (får vi en dato for igangsettelse?)
9. September - legetime for erklæring til NAV (skriver han det han må for at alt skal gå i orden med overtakelse av permisjon?)
15. September - ny vektkontroll av snuppa
Og et lite magebilde, 29+0
Ny uke, og ny oppdatering! I dag hadde jeg time hos jordmor og, alt fint der. Hun glemte å skrive opp tallene for hjertelyden, men ellers var det leukocytter og blod i urinen - har leukocytter i flere måneder, hver gang jeg er der. Men det føles fremdeles som at urinen er "tjukk", så jeg sa jeg kunne ta kontakt med legen nå og bare få tatt en dyrkning. Se om jeg rekker å ringe i morgen.
Ellers var blodtrykket fint, holder seg stabilt. Magemålet følger akkurat normalen, ligger midt på streken
Jeg har gått ned én kilo siden sist, skjønner ikke helt hvorfor det, men Så ikke opp mer totalt enn halvannen kilo. Tenker det kommer masse fremover, da babyen har en vokseperiode de lux fremover, mener det var prat om opp et halvt kilo i uka på baby. Så det vil jo merkes på min vekt og.I dag har jeg forøvrig vært så sulten, våknet i natt og magen skreik, spiste mine vanlige knekkebrød til frokost, magen var enda ikke mett. Og spist y når det fart ble tid i løpet av dagen, men det har liksom vært sånn at du er så sulten at du har vondt i magen hele tiden. Merkelig
Har ikke hatt anledning til å spise annet enn vanlig, så har gått rundt og kjent på den sulten hele dagen. Jeg og to av ungene hentet seng til de nye soverommene vi etablerer, så vært på farten hele dagen.Ellers tok jeg opp planlegging av fødsel. For helt fram til mandag har jeg ikke tenkt på det, men så begynte gubben på jobb på mandag (lærer) - og det kom spørsmål om når han ble borte i permisjon. Vi skal gjøre slik at han tar sin permisjon med én gang baby er født, og så søker vi om at han tatt over min del og fellesdelen da jeg ikke har sjans til å ta vare på baby alene. Dette har han i sagt i fra om til arbeidsgiver før sommeren (siden de legger fag og ansattkabalen da). Så de lurer jo, selvsagt.. Og da begynte vi jo å se da, når datoer, og ikke minst når var det. Og det viste seg jo å være veldig snart egentlig
Jeg skulle bare betrygge han med at han bare skulle jobbe én hel måned, og jobbe halve august, og halve oktober (han synes det er litt kjipt å ha fått "overskuddsoppgaver" på jobb siden han snart blir borte). Problemet var bare at det også betyr at jeg må føde om like kort tid
Og da fikk jeg helt dånedippen, grein og styrte. Og etter det har jeg vært så urolig og stressa over at vi ikke har en plan, for nå er det mye som henger i lufta. Han trengte å finne ut av når han måtte sende søknad til NAV, hvordan kunne jeg overføre uker til han om jeg sa fra meg permisjon? Da hadde jeg jo ikke rett på uker? Hvordan kunne jeg gi til han da? Og dette vet jo ikke jeg heller, så har brukt mye tid på å nøste opp i dette, for jeg hadde lagt det _helt_ bak jeg nå i sommer. Og det å gå i gang setter meg litt i alarmmodus, eller overlevelsesmodus kanskje? Utrygghet og usikkerheten velter i alle fall lasset litt..Saken blir som følger, jeg har bestilt time til legen min i starten av september. Så lager vi en god erklæring til nav som beskriver min funksjon, har fått hjelp av ChatGPT til forslag som er vanntett. For om du skriver litt feil, f.eks skriver at "mine hjelpebehov vil vare ut permisjonen", og ikke skriver datoer, så kan det bli avvist. Så her må man få med alt. Ellers tar det lengre tid, du må søke på nytt osv..
Og i utgangspunktet er jo ikke det noe problem, at det tar tid.. Men så har han bare rett til 10 uker permisjon med lønn. Og vi tar da disse ukene rett etter fødsel, siden jeg trenger hjelp med en gang.
Etter disse ti uker er det jo en fellesdel med permisjon (og en mors del), men den kan far ta kun om mor er i en godkjent aktivitet. Og å være "bare syk" (på AAP som hos meg) er ikke aktivitet nok (som bildet viser). Så da blir det litt mer komplisert med å dokumentere at jeg er for syk til å ta meg av barnet, for det er sant, at han er mine armer og bein er jeg helt avhengig av. Men ja, vi må søke og behandlingstiden er mer enn ti uker....
Han kan søke tidligst 6 uker før han skal ta ut permisjon, og de får ikke begynt å behandlet søknaden før de får inntektsopplysninger, og det kan de ikke motta før tidligst 4 uker før permisjonsstart. Altså, skjønner dere? Jeg må altså uroe meg for om det går i orden i månedsvis, og arbeidsgiveren hans får jo ikke vite datoer.. Eller om han blir borte ti uker, eller 40 uker. Litt forskjell Og vi får ikke vite.Så, for å optimalisere sjansen for svar "så fort som mulig" har jeg som sagt bestilt time hos legen i god tid i forveien, så har vi en uke på oss etter det og få inn søknaden hans + erklæringen, da er det seks uker til termin. Og så 2 uker etter (fire uker før termin), sitter vi på telefonen til lønnskontorer for å få dem til å sende inn inntektsopplysningene. Og purre dagen etter om det ikke er kommet inn
For vi kan følge med på nav.no om de har mottatt det de trenger.Men så er jo greia, han begynner jo permisjonen når barnet er født. Som i utgangspunktet er termindato. Men, vi vet jo ikke om jeg skal settes i gang grunnet raske fødsler, og da blir mest sannsynlig "terminen" (eller forventet fødselsdato) før. Og da kan vi også sende inn søknaden før
Så DET måtte vi jo også finne ut av, siden jeg også har gått helt av skaftet med tanke på at babyen må fødes (..), og gikk fra å ikke ofre det en tanke, til å måtte ha full kontroll for å føle litt ro.. Så det måtte jeg jo prate med jordmor om i dag på timen. De andre svangerskapene har vi bare kunne satt opp en time for vurdering av fødsel når jeg var på ordinær ultralyd, men nå måtte vi søke til sykehuset. For det må vurderes av en overlege og må inn til samtale og greier og greier. Så det ble litt stein i magen i dag.. Hadde håpet å få avklart en dato i dag. Men ok.. Hun sendte henvisning, og jeg fikk time tildelt allerede i dag! Altså, ikke time i dag, men en dato. Så 3. September skal vi inn og planlegge fødselen.Kommer sikkert til å velte fram en masse av dette. For bakgrunnen for at jeg har fått helt dilla er jo at nummer 3 kom i bilen på vei til sykehus. For andre høres det sikkert bare ut som en fantastisk historie, men for min del var det veldig skremmende og har gjort meg veldig utrygg for hele fødselsopplegget. Jeg stoler ikke på at jeg vet når fødselen er i gang lengre, og at jeg skal komme ut for det samme igjen. I mitt hode var det egentlig vare flaks at det gikk bra, jeg vet jo vi er laget for å føde, men hva om..hva om den blir født uten å puste, hva om livmoren min ikke slutter å blø. Det er det større sjanse for når jeg har født flere barn. Det er derfor viktig for meg at jeg er på rett plass når dette går i gang.
Samtidig vil jeg vil egentlig at det går naturlig og, for jeg er redd for intervensjoner. Har gjort det før, og det å sitte der og vente på smerter osv. Ikke noe for meg.. Den gangen vi gjorde det slik (med nummer 4, altså den etter bilen), tok de først vannet, og lot meg få god tid til å prøve få i gang av meg selv. Det er retningslinjer så fort de gjør slike tiltak, da må rier være etablert etter så-så lang tid. Når de ikke gjorde det måtte de legge inn venekateter, og så kom dryppet. Det forhatte og redselsfulle riestimulerende dryppet
Jeg hadde ikke lyst til det i det hele tatt.. Jeg vil gå rundt, og det ble vanskelig med slik stativ på slep. Men men, jeg kan si det slik at når det først kom rier, så gikk det så fort at hun ble født der inne på rommet. Kom oss ikke inn på noe fødestue Fødselen etter skulle vi også settes i gang, men da holdt det å komme inn til avtalt time, bli strippet og få akupunktur. Og få være på sykehuset, en dose paralgin forte og beroligende tabletter, og søvn
Så kom hun av seg selv i løpet av natta. Forøvrig en drømmefødsel egentlig, merket ingenting uvanlig når jeg la meg, våknet av at jeg drømte jeg hadde vondt, viste seg at jeg hadde rier, ruslet over gangen i barfotene, kom tilbake en halvtime etterpå med babyen under et håndkle inntil meg - ikke en gang bleie eller noe på Så fikk pappa sove videre. Veldig trygt og rolig, akkurat det jeg trenger. Men det jeg trenger aller mest er å vite at jeg er på sykehuset når det starter, enten av seg selv, eller at de setter i gang.Siste fødsel igjen kom han før oppsatt time, så det var en strek i regningen. Og jeg visste oppriktig ikke om jeg var i fødsel når vi dro inn. Jeg var _SÅ_ urolig og engstelig den kvelden og natta, livredd for å sove (i tilfelle jeg våknet og var i fødsel). Så fikk ikke sove, og er plaget av masrier siste ukene - de kan være riiimelig heftige (vistes godt på ctg med nummer 4, men de gir ikke åpning). Så å vite når det bikker fra masrier til ordentlige rier som gir åpning er vanskelig å vite.. Og da blir redselen bare å sove, sånn i tilfelle, da har jeg ikke kontroll. Og de kom typisk på kvelden og natta, og forduftet på dagtid. Følte jeg hadde to liv i ukene før fødselen sist, en helt annen person på natta enn på dagen, var så glad når gubben var våken, for da følte jeg meg trygg igjen. Slitsomt altså
Men ja, den kvelden og natta var det helt ekstremt, jeg hadde hørt urolig hele dagen, vært på føden for oppfølging av høyt blodtrykk, var fremdeles høyt den dagen. Jeg antok vel at det var litt av årsaken til den ekstreme uroen jeg hadde i meg.. Men ja, jeg fikk altså ikke sove, var helt fra jeg av engstelse, hadde disse kynnerene, som ikke gjorde vondt, men kom sånn at jeg ble usikker på om jeg turte å lukke øynene. Så ringte føden i fortvilelse og spurte om jeg kunne få lov å komme inn og bare være der, for jeg følte meg så redd hjemme. Da var vel klokken 2 tror jeg. Vekket gubben, og vi kjørte den halvtimen det tar.. I løpet av turen merket jeg at kynnerene ikke blir bedre når jeg følte meg tryggere på vei til føden, og til gubben fikk parkert (jeg stod å ventet utenfor) begynte det å gjøre sånn smått vondt. Og jeg skjønte vel her at det nok var rier nå (og klarte tenkte; "takk og lov at jeg var utenfor", og "herregud så treg gubben var" ). Vi kom oss opp til ti over halv tre mener jeg, da var det slik at det ble vanskelig å legge seg i noen seng, for det trenger jo ctg og alt som er når du kommer inn. Jeg ble bare gående rundt og ville ikke bli tatt i eller på. Men hun fikk til nød måle åpning av meg da jeg trengte å vite om jeg skulle føde eller ikke Så opp i senga i noen sekunder, om jeg budsjett rett var det 5-6 cm. Rett ut av senga, hadde kjole på, så tok meg ikke tid til truse eller noe sånt. Og slettes ingen ctg, nei. Vi fikk gå til fødestua, og jeg prøvde å beholde vettet, men ble satt ut av fremtoningen til jordmor.. Skal ikke brodere for mye, men hennes fremtoning trigget meg, og gjorde det til en litt dårlig opplevelse.. Enden på visa var at hun tok slutt fikk meg i senga så hun fikk ctg på, og ungen var født en halvtime etter at vi kom på sykehuset.Hele fødselsopplevelsen sist var negativ, dessverre. Så det prøvde jeg å si noe om i dag med jordmor, men endte opp med å gråte og heller ønske at vi tok det opp neste gang. Så får jeg lest over mine egne notater, og sortert litt, så det ikke bare blir panisk grining, for det hjelper ingen. Men vi ordner en samtale i alle fall, jeg trenger ikke nevne noe om mine dårlige opplevelser der. Eller, min oppfatning er sikkert i lys av at jeg er redd, engstelig osv, men destod større grunn til å prøve møte meg der jeg er, med mine behov (om enn de virker banale for andre). Så jordmor sa jeg kunne skrive et brev, så de kunne lese. Jeg har aldri skrevet slike "fødebrev", men mulig jeg må gjøre det denne gang?
Ja, det ble en lang avhandling
Det blir ofte det. Det et mye tanker, og det er godt å få dem svart på hvitt. Så vet jeg at det er her og, at jeg ikke trenger å tenke på det, for jeg har tenkt på det, og jeg kan finne det her om jeg trenger å lese det.Ellers er det perioder med godt liv i magen, det er såå stas
Ungene koser seg med å kjenne, gubben og. Og jeg.. Jeg føler meg så uendelig takknemlig, jeg husker enda hvor jeg kjørte med bilen når gubben fikk telefon fra gynekologen som sa at det nesten måtte et mirakel til for å bli gravid naturlig.. Og her sitter jeg med mirakelet i magen Av ting fremover som potensielt påvirker situasjonen min rundt og i svangerskapet:
22. August - oppstart utredning c-ptsd DPS (kan jeg ha dette tiltaket igjennom permisjonen min?)
26. August - møte med nav og lege (vil NAV la meg være i fred med dps som tiltak i permisjonen min? Om dps mener vi har noe å utrede.. )
3. September - møte med overlegen på føden ang fødsel (får vi en dato for igangsettelse?)
9. September - legetime for erklæring til NAV (skriver han det han må for at alt skal gå i orden med overtakelse av permisjon?)
15. September - ny vektkontroll av snuppa
Og et lite magebilde, 29+0
Last edited:
Var å hentet seng i hjembyen din, @Ametyst83 - så sneik etter en medgravid dame rundt omkring i dag, hvem vet tenkte jeg
Åh så koseligVar å hentet seng i hjembyen din, @Ametyst83 - så sneik etter en medgravid dame rundt omkring i dag, hvem vet tenkte jeg
Var du på Senteret? Jeg har faktisk vært ute og fartet i dag, hadde vært morro om vi hadde truffet på hverandre
Ojj glemte jo å svareÅh så koselig
Var en liten tur der, ja! Ungene krevde det som bot og bedring for å måtte bruke dagen sin på å bære seng og kjøre bil
Gravid 29+6
I går var hverdagen igjen, måtte puste med magen altså.. Jeg synes ferie og kaos er veldig fint, og hverdag er litt trist Mye av det bunner nok ut i at jeg ikke jobber nå, og jeg synes det er så godt å omringe meg av mennesker jeg elsker å være med. Så når hverdagen går i gang, så blir jeg alene.. Så går liksom verden videre, og jeg står igjen alene. Hiv på litt graviditetshormoner, så har det den perfekte stormen 
Så ble litt snørr og tårer i går, og jeg blir berørt vippet av pinnen, og alt som medfølger av ekstrem utmattelse, både i går, og det henger i i dag. En av det kjedelige tingene med å være redusert er jo at det ikke bare er fysiske ting som tar, men også emosjonelle.
Men, krev prøver å tenke på at snart er gubben hjemme 24/7, og baby. Så det er ikke et helt skoleår "alene", bare en bitteliten stund. Prøve å gjøre det beste ut av det, for jammen er det mye som skjer i hverdag og, som tar av tiden til andre ting. Og det er jo litt sånn..kjedelig det og hehe. Tre fotballtreninger og en kamp på ett barn, så er det alle de andre 5 og.. Enda en grunn til å like feirer bedre enn hverdag hehe.
Jeg føler en liten sorg over at jeg ikke klarer permisjon, og at gubben må være borte fra høstferien til neste skoleår starter. Dårlig samvittighet, barna han er kontaktlærer for begynner på sitt siste skoleår på ungdomstrinnet nå, og så blir han borte.. Det er ugunstig med store endringer når det burde være stabilt. Uten prøver å komme med forslag om at gav kanskje kav jobbe redusert i mai og juni, så kan gav følge opp litt. Men gav gleder seg og ser fram til baby boble og permisjon Så jeg må sikkert bare "komme over" dette. Har en nær venninne som elsker jobben sin og jobber hardt og mye, som står i det med kronisk sykdom og demper med smertestillende osv. Og det er liksom nok at jeg ikke jobber, men skal ikke han heller?! Så det påvirker meg nok litt. Hun sier det ikke sånn direkte, men blir sjokkert hver gang jeg gir en liten detalj om dette med permisjon osv. Vet ikke om hun har fått med seg hvor lenge han blir borte, men jeg sier det heller ikke, for det kommer ikke noe godt ut av det hun hadde blitt sjokkert.. Bare mer dårlig samvittighet på meg, og mer som tar bort fokuset på det som er viktig.
Situasjonen vår er så spesiell, jeg kjenner ingen som har samme problemstilling. Så blir litt ensom i tankene og følelsene rundt det. Alle rundt meg har alltid hatt permisjon, og jeg og, så alt dette er nytt for meg og. Tror det er en sorg over å ikke få ha permisjon (føle seg mer utenfor), at jeg frarøver han miljøet fra jobb (vil ikke at han skal føle på den samme ensomheten). Og en sorg over at livet ikke er slik jeg ønsker det. Og at det er Sånn, punktum. Når jeg tenker meg om et det ingen som vet hvordan vi organiserer dette, jeg har ikke delt det med noen, verken venner eller familie. Hans jobb vet fordi de når tilpasse timeplanen. Men verken min mor eller far vet. Og jeg vet jo ikke 100 % at ting går i orden heller, så er vel litt det og.
Ellers går nå dagene, nå begynner jo egentlig innspurten - gubben har justert seg fra termin i november til "slutten av oktober". Og jeg prøver å ikke få panikk Det går bedre og bedre, bare jeg fått tankene om at ungen skal ut litt på avstand. Forresten morsomt hvordan folk også justerer seg fra termin i november "ojj, det er jo lenge til" og skuler på magen og jeg ser de tenker "herregud du er svær" Til termin i slutten av oktober "ojj, det er jo ikke lenge til" Sistnevnte fikk vi i helga. Og det er faktisk ikke lenge til (fikk kynner av å begynne prate om dette nå, blir si stressa ), tenk om vi faktisk får igangsettelse en uke før? Det betyr type.. 8-9 uker igjen
Og på den tiden skal vi klemme inn 4 bursdager, derav minst 2 barnebursdager som skal arrangeres. Tredje er jeg litt usikker på hva vi gjør, i og med at det er en som har begynt på ungdomsskolen noen med erfaringer? Vi hadde bursdag med guttene i klassen i 7.klasse.. Men ja, bursdager, og jeg har sagt jeg må gjøre ferdig julegavene. Det betyr at jeg har..litt dårlig tid plutselig
Og slike vanlige ting som at huset nå ordnes til småbarnstid, der alt står på hodet og du ikke får gjort noe i minst to måneder. Da er det best utgangspunkt med gode systemer og rutiner. Vi har ikke som veldig mye av noe av det nå etter oppussing og ferie, for å si det sånn hehe.
Og så trenger vel baby noe og, har ikke oversikt over det. Men det henger litt sammen med det forrige, for vi er i en stor endring av struktur og bruk av huset, det alle skal bytte rom og det skal flyttes ut av skap og rom osv. Blant annet skal treåringen få eget rom, ut av soverommet vårt. Vi har klærne til oss selv + 3 barn på soverommet vårt, det skal flyttes osv. Så mye endringer, som krever energi (som jeg ikke har) og litt ekstra innsats.
Men det går sikkert altså, det skjer bare litt mye. Jeg skal i gang med utredning snart, min erfaring der er jo dessverre ikke positiv. Jeg har gått til psykolog før, men det krevede så mye at det gjorde meg mer syk, og psykologen avsluttet fordi det bare gjorde meg verre. Så jeg gruer meg litt til DPS utredning. Men jeg har den erfaringen med meg, så kan jeg sette litt grenser basert på det kanskje? Jeg trenger bare å få kartlagt, så håper det ordner seg. Ut fra spørreskjemaene jeg har fylt ut på forhånd virket det ikke å være noe fokus på traumer, kun generell psykisk helse. Og den er god for min del, så om det er det de ser etter så passer jeg ikke helt inn..
Jaja. Vi går en travel uke i møte, jeg håper vi overlever, får besøk i morgen som blir over helga, en helg med fotballcup, dugnad, forventninger, etter helga - nav møte, andre møter an mass (noe hver dag), to bortekamper som tar mange timer osv osv..
Men en liten babymilepæl! Jeg kjente hikking for første gang i helga Synes det var litt seint, så rakk å bli bekymret for det selvsagt Men nå var det helt tydelig to ganger på lørdag, og en gang søndag. Så kom hverdagen og jeg har ikke tid å kjenne etter hehe. De andre har hikket mye og ofte!
Magen er litt tung, eller, mulig det bare er jeg som er tung Men jeg innser at jeg nok ikke hadde klart å jobbe med dette, om jeg ikke var utenfor fra før av. Jeg sier jeg har et fint svangerskap, ingen plager osv, men det blir jo egentlig målt mot opp mot hva det evt plager. Jeg klarer ikke ligge så lenge i samme stilling, og det er vondt i magen å snu seg, tar enorme ligamentsmerter (kan ikke huske det så ille med de andre), så blir liggende våken en stund og prøve komme over det verste hver gang jeg skal snu meg (som et rimelig ofte). Og så våkner jeg av at magen er hard, vond og hele jegr gjør vondt. Jeg blir bekymret og, så det hjelper jo ikke på. Ligger forresten på siden i slik stabilt sideleie. Så litt redd jeg ligger litt "på" babyen. Når jeg våkner så gjør det vondt, og så blir jeg bekymret for om hun er skadet av det men jeg har veldig dårlig søvn, så hadde aldri kunne fungert i noe jobb ved siden av. Men jeg sier utad at jeg har et fint svangerskap uten noen plager, til tross
Det var en liten-stor oppdatering!
I går var hverdagen igjen, måtte puste med magen altså..
Jeg synes ferie og kaos er veldig fint, og hverdag er litt trist Mye av det bunner nok ut i at jeg ikke jobber nå, og jeg synes det er så godt å omringe meg av mennesker jeg elsker å være med. Så når hverdagen går i gang, så blir jeg alene.. Så går liksom verden videre, og jeg står igjen alene. Hiv på litt graviditetshormoner, så har det den perfekte stormen Så ble litt snørr og tårer i går, og jeg blir berørt vippet av pinnen, og alt som medfølger av ekstrem utmattelse, både i går, og det henger i i dag. En av det kjedelige tingene med å være redusert er jo at det ikke bare er fysiske ting som tar, men også emosjonelle.Men, krev prøver å tenke på at snart er gubben hjemme 24/7, og baby. Så det er ikke et helt skoleår "alene", bare en bitteliten stund. Prøve å gjøre det beste ut av det, for jammen er det mye som skjer i hverdag og, som tar av tiden til andre ting. Og det er jo litt sånn..kjedelig det og hehe. Tre fotballtreninger og en kamp på ett barn, så er det alle de andre 5 og..
Enda en grunn til å like feirer bedre enn hverdag hehe.Jeg føler en liten sorg over at jeg ikke klarer permisjon, og at gubben må være borte fra høstferien til neste skoleår starter. Dårlig samvittighet, barna han er kontaktlærer for begynner på sitt siste skoleår på ungdomstrinnet nå, og så blir han borte.. Det er ugunstig med store endringer når det burde være stabilt. Uten prøver å komme med forslag om at gav kanskje kav jobbe redusert i mai og juni, så kan gav følge opp litt. Men gav gleder seg og ser fram til baby boble og permisjon
Så jeg må sikkert bare "komme over" dette. Har en nær venninne som elsker jobben sin og jobber hardt og mye, som står i det med kronisk sykdom og demper med smertestillende osv. Og det er liksom nok at jeg ikke jobber, men skal ikke han heller?! Så det påvirker meg nok litt. Hun sier det ikke sånn direkte, men blir sjokkert hver gang jeg gir en liten detalj om dette med permisjon osv. Vet ikke om hun har fått med seg hvor lenge han blir borte, men jeg sier det heller ikke, for det kommer ikke noe godt ut av det hun hadde blitt sjokkert.. Bare mer dårlig samvittighet på meg, og mer som tar bort fokuset på det som er viktig.Situasjonen vår er så spesiell, jeg kjenner ingen som har samme problemstilling. Så blir litt ensom i tankene og følelsene rundt det. Alle rundt meg har alltid hatt permisjon, og jeg og, så alt dette er nytt for meg og. Tror det er en sorg over å ikke få ha permisjon (føle seg mer utenfor), at jeg frarøver han miljøet fra jobb (vil ikke at han skal føle på den samme ensomheten). Og en sorg over at livet ikke er slik jeg ønsker det. Og at det er Sånn, punktum. Når jeg tenker meg om et det ingen som vet hvordan vi organiserer dette, jeg har ikke delt det med noen, verken venner eller familie. Hans jobb vet fordi de når tilpasse timeplanen. Men verken min mor eller far vet. Og jeg vet jo ikke 100 % at ting går i orden heller, så er vel litt det og.
Ellers går nå dagene, nå begynner jo egentlig innspurten - gubben har justert seg fra termin i november til "slutten av oktober". Og jeg prøver å ikke få panikk
Det går bedre og bedre, bare jeg fått tankene om at ungen skal ut litt på avstand. Forresten morsomt hvordan folk også justerer seg fra termin i november "ojj, det er jo lenge til" og skuler på magen og jeg ser de tenker "herregud du er svær" Til termin i slutten av oktober "ojj, det er jo ikke lenge til" Sistnevnte fikk vi i helga. Og det er faktisk ikke lenge til (fikk kynner av å begynne prate om dette nå, blir si stressa ), tenk om vi faktisk får igangsettelse en uke før? Det betyr type.. 8-9 uker igjen Og på den tiden skal vi klemme inn 4 bursdager, derav minst 2 barnebursdager som skal arrangeres. Tredje er jeg litt usikker på hva vi gjør, i og med at det er en som har begynt på ungdomsskolen
noen med erfaringer? Vi hadde bursdag med guttene i klassen i 7.klasse.. Men ja, bursdager, og jeg har sagt jeg må gjøre ferdig julegavene. Det betyr at jeg har..litt dårlig tid plutselig Og slike vanlige ting som at huset nå ordnes til småbarnstid, der alt står på hodet og du ikke får gjort noe i minst to måneder. Da er det best utgangspunkt med gode systemer og rutiner. Vi har ikke som veldig mye av noe av det nå etter oppussing og ferie, for å si det sånn hehe.
Og så trenger vel baby noe og, har ikke oversikt over det. Men det henger litt sammen med det forrige, for vi er i en stor endring av struktur og bruk av huset, det alle skal bytte rom og det skal flyttes ut av skap og rom osv. Blant annet skal treåringen få eget rom, ut av soverommet vårt. Vi har klærne til oss selv + 3 barn på soverommet vårt, det skal flyttes osv. Så mye endringer, som krever energi (som jeg ikke har) og litt ekstra innsats.
Men det går sikkert altså, det skjer bare litt mye. Jeg skal i gang med utredning snart, min erfaring der er jo dessverre ikke positiv. Jeg har gått til psykolog før, men det krevede så mye at det gjorde meg mer syk, og psykologen avsluttet fordi det bare gjorde meg verre. Så jeg gruer meg litt til DPS utredning. Men jeg har den erfaringen med meg, så kan jeg sette litt grenser basert på det kanskje? Jeg trenger bare å få kartlagt, så håper det ordner seg. Ut fra spørreskjemaene jeg har fylt ut på forhånd virket det ikke å være noe fokus på traumer, kun generell psykisk helse. Og den er god for min del, så om det er det de ser etter så passer jeg ikke helt inn..
Jaja. Vi går en travel uke i møte, jeg håper vi overlever, får besøk i morgen som blir over helga, en helg med fotballcup, dugnad, forventninger, etter helga - nav møte, andre møter an mass (noe hver dag), to bortekamper som tar mange timer osv osv..
Men en liten babymilepæl! Jeg kjente hikking for første gang i helga
Synes det var litt seint, så rakk å bli bekymret for det selvsagt Men nå var det helt tydelig to ganger på lørdag, og en gang søndag. Så kom hverdagen og jeg har ikke tid å kjenne etter hehe. De andre har hikket mye og ofte!Magen er litt tung, eller, mulig det bare er jeg som er tung
Men jeg innser at jeg nok ikke hadde klart å jobbe med dette, om jeg ikke var utenfor fra før av. Jeg sier jeg har et fint svangerskap, ingen plager osv, men det blir jo egentlig målt mot opp mot hva det evt plager. Jeg klarer ikke ligge så lenge i samme stilling, og det er vondt i magen å snu seg, tar enorme ligamentsmerter (kan ikke huske det så ille med de andre), så blir liggende våken en stund og prøve komme over det verste hver gang jeg skal snu meg (som et rimelig ofte). Og så våkner jeg av at magen er hard, vond og hele jegr gjør vondt. Jeg blir bekymret og, så det hjelper jo ikke på. Ligger forresten på siden i slik stabilt sideleie. Så litt redd jeg ligger litt "på" babyen. Når jeg våkner så gjør det vondt, og så blir jeg bekymret for om hun er skadet av det men jeg har veldig dårlig søvn, så hadde aldri kunne fungert i noe jobb ved siden av. Men jeg sier utad at jeg har et fint svangerskap uten noen plager, til tross Det var en liten-stor oppdatering!
Velkommen uke 30!
Jeg er nesten helt sikker på at jeg ikke når uke 40 - men det finner vi ut om 2 uker. Uansett, baby er nå velkommen uansett om den kommer i uke 39 eller 41
Men herlighet, nådd 3/4 av svangerskapet ferdig, de siste ti ukene har flydd avsted med sommerferie og ting som skjer. Jeg henger ikke med, jeg vil stoppe tiden litt
Prøver å være flink å ta magebilde, nå tror jeg jeg har tatt to på to uker, det er ny rekord men vet det er så koselig å se på i ettertid
Nå kommer høsten, så gruer meg til å måtte pakke meg inn i bukser og trange klær, elsker kjolene mine som gravid (til sammenligning går jeg kun i kjole til 17. Mai og helt spesielle anledninger ellers hehe). Men det er litt fordi magen min har en permanent gravidform etter 6 barn. Så jeg vil gjerne ikke "se gravid ut" ellers
men nå som jeg faktisk er gravid, så koser jeg meg med det
I følge utviklingen skal baby nå stort sett være ferdig, bare trenger å bli litt større. Og selvsagt godt å være i magen en god stund til, så lungene får modne seg mer, og det legger deg mer fett under huden. Den skal doble vekten sin, pluss litt til, på de neste ti ukene, så det kommer til å bli interessant når jeg allerede synes det er vanskelig å mamuvrere meg i senga
Jeg veide meg igjen (gjør det en gang i uka) og veier ca det samme som sist, som er litt under det jeg har vært. Vet ikke hvorfor det ikke går oppover, men har heldigvis time for vektkontroll 15. September. Så babyen tar forhåpentligvis det den trenger. Men jeg merker jeg ikke har cravings eller noen ting, jeg var i Sverige i stad og går igjennom godteri seksjonen uten å ha lyst på noe. Så det er jo veldig greit
Ikke noe å oppdatere på listen (under) min enda, annet enn at jeg er redd utredningen ved DPS er mer generell enn direkte mot ptsd, som jeg trodde. Spørsmålene jeg skulle svare på i forkant vet mer rettet mot psykiske helse (type depresjon osv). Det gjør kanskje ikke noe? Annet enn at jeg synes den psykiske helsen er fin, så redd de ikke vil se problemet når de ikke får inn i kjernen av problemet. Men får heller bare ta det opp, se hvordan det blir..
Av ting fremover som potensielt påvirker situasjonen min rundt og i svangerskapet:
22. August - oppstart utredning c-ptsd DPS (kan jeg ha dette tiltaket igjennom permisjonen min?)
26. August - møte med nav og lege (vil NAV la meg være i fred med dps som tiltak i permisjonen min? Om dps mener vi har noe å utrede.. )
3. September - møte med overlegen på føden ang fødsel (får vi en dato for igangsettelse?)
9. September - legetime for erklæring til NAV (skriver han det han må for at alt skal gå i orden med overtakelse av permisjon?)
15. September - ny vektkontroll av snuppa
Jeg er nesten helt sikker på at jeg ikke når uke 40 - men det finner vi ut om 2 uker. Uansett, baby er nå velkommen uansett om den kommer i uke 39 eller 41
Men herlighet, nådd 3/4 av svangerskapet ferdig, de siste ti ukene har flydd avsted med sommerferie og ting som skjer. Jeg henger ikke med, jeg vil stoppe tiden litt
Prøver å være flink å ta magebilde, nå tror jeg jeg har tatt to på to uker, det er ny rekord
men vet det er så koselig å se på i ettertid Nå kommer høsten, så gruer meg til å måtte pakke meg inn i bukser og trange klær, elsker kjolene mine som gravid (til sammenligning går jeg kun i kjole til 17. Mai og helt spesielle anledninger ellers hehe). Men det er litt fordi magen min har en permanent gravidform etter 6 barn. Så jeg vil gjerne ikke "se gravid ut" ellers
men nå som jeg faktisk er gravid, så koser jeg meg med det I følge utviklingen skal baby nå stort sett være ferdig, bare trenger å bli litt større. Og selvsagt godt å være i magen en god stund til, så lungene får modne seg mer, og det legger deg mer fett under huden. Den skal doble vekten sin, pluss litt til, på de neste ti ukene, så det kommer til å bli interessant når jeg allerede synes det er vanskelig å mamuvrere meg i senga
Jeg veide meg igjen (gjør det en gang i uka) og veier ca det samme som sist, som er litt under det jeg har vært. Vet ikke hvorfor det ikke går oppover, men har heldigvis time for vektkontroll 15. September. Så babyen tar forhåpentligvis det den trenger. Men jeg merker jeg ikke har cravings eller noen ting, jeg var i Sverige i stad og går igjennom godteri seksjonen uten å ha lyst på noe. Så det er jo veldig greit
Ikke noe å oppdatere på listen (under) min enda, annet enn at jeg er redd utredningen ved DPS er mer generell enn direkte mot ptsd, som jeg trodde. Spørsmålene jeg skulle svare på i forkant vet mer rettet mot psykiske helse (type depresjon osv). Det gjør kanskje ikke noe? Annet enn at jeg synes den psykiske helsen er fin, så redd de ikke vil se problemet når de ikke får inn i kjernen av problemet. Men får heller bare ta det opp, se hvordan det blir..
Av ting fremover som potensielt påvirker situasjonen min rundt og i svangerskapet:
22. August - oppstart utredning c-ptsd DPS (kan jeg ha dette tiltaket igjennom permisjonen min?)
26. August - møte med nav og lege (vil NAV la meg være i fred med dps som tiltak i permisjonen min? Om dps mener vi har noe å utrede.. )
3. September - møte med overlegen på føden ang fødsel (får vi en dato for igangsettelse?)
9. September - legetime for erklæring til NAV (skriver han det han må for at alt skal gå i orden med overtakelse av permisjon?)
15. September - ny vektkontroll av snuppa
Ikke tenk på det, man kan ikke få med seg alt. Jeg har ikke fått med meg den herOjj glemte jo å svare
Havner man i termin gruppe så har man plutselig så mye Notifikasjon så meldinger forsvinner i mengden. Prøver og få med meg alt. Også er det øyeblikket man leser, men ting skjer så glemmer man å svare.