Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: this_feature_currently_requires_accessing_site_using_safari
Skulle skrive her inne før ferien, men det ble bare stress, vi fikk besøk, gubben skulle bort og kom ikke hjem før natta før vi skulle kjøre på ferie. Og jeg har veldig redusert kapasitet og funksjonsnivå, så å være med ungene pakke OG gjøre huset ferdig til reise var umulig, så å skrive her og.. 

Har kjent en ukes tid nå, og når det først ble, så kjenner jeg litt hver dag
Ungene kjenner og holder, og innbiller seg at de har kjent noe de og.
Kan nesten ikke klage på været heller, nesten ikke 
Men gravid, hetebølge og tropenatt, jeg dør ørlitt 
Jeg var lur nok å ta med meg egen vifte, men ingen andre har det, så vi sloss om å få litt luft
I dag er beina kubber, og jeg vet ikke egentlig hvor jeg skal gjøre av meg, svir og disser når jeg går
Sjarmerende å være gravid hehe.
Før vi dro på ferie igjen nå kom arbeidsstolen til kjøkkenet, den har enda ikke kommet seg til kjøkkenet da. Og i løpet av sommeren kommer en rullestol med motor jeg kan ha i bilen. Det var et veldig vanskelig valg å ta, men jeg opplever at jeg rett og slett ikke har noe valg lengre, noen ganger klarer ikke beina bære meg. Og det hindrer meg fra å gjøre ting med barna osv. Med et alternativ kanskje jeg klarer bli mer, i alle fall under bedre rammer, skjemtes så på et arrangement her i juni, måtte tru og slett bare sette meg på gulvet. Blant masse voksne, som alle stod.. Mandagen skal jeg også til legen for å prate om søknad om HC bevis, det er også en ting som har grodd på meg.. Nå er det nesten så jeg lider hver dag fordi jeg ikke har det, så håper det går i orden. For et halvt år siden var det helt utenkelig. Eneste kjedelige er at elbil ladere ofte er plassert i utkanten av parkeringsplassene, så hjelper så lite med HC bevis der.


Lå akkurat på streken for uke 25, så helt gjennomsnittlig mao. Fikk rekvisisjon til å måle blodprosent og hb1ac (fordi jeg spurte
) i uke 28. Neste time er i uke 29, 13. August.
Men pga akutt sykdom hadde de kjemper problemer med timene, jeg har jo ikke før om nesten to uker, så var ikke helt forberedt. Men om jeg kunne komme i dag, noe som heldigvis ikke er noe problem! Så da reddet jeg visstnok dagen hennes
Nå et jeg jo litt bekymret for hva som er skjedd, siden de vet jordmoren er syk også om to uker. Og akutt sykdom.. Har litt historie med hun vi går til, hun var min jordmor på sykehuset når jeg måtte inn pga MA, og igjen den som tok i mot babyen som kom etter det
Hun husket oss godt, og situasjonene.. Så hun har jo en liten plass i hjertet mitt. Får håpe det "bare" er noe uskyldig!
Litt sånn feriemodus og du ikke vet om det er søndag eller fredag
Men jeg tror Det går bra, det får vi jo heldigvis vite i dag. Det var egentlig godt å få timen litt før, for man klarer altså å bli så bekymret så fort
Og ikke egentlig av noen grunn, bare slike tåpelige som at jeg hadde gått med en kilo i går, og totalt har gått opp 1 kg, om det jeg bety at noe er galt osv. Får hun nok mat, har jeg gjort noe galt. Herregud, slitsomt å være 40 år og bekymret, lært alt for nye om alt som kan gå galt, prøvd så lenge at jeg vet at om dette ikke går bra så blir det ikke et barn til. Ikke minst, hvordan skulle vi overlevd den sorgen om hun ble borte
Så ja, hodet spinner, så kanskje fint med den timen i dag 


Og hatt de rundt meg 24/7 og ikke noe stress og krav. Det gjør underverker.. Vi har hatt så mye besøk etter at vi selv kom fra sosial ferie, av "utvidet familie", så vært alene kun siden fredag (mandag i dag). Så vært mye liv i leira, noe jeg egentlig elsker. Så det å kunne ha besøk, og ha det bra har vært balsam for sjela. Jeg har vært veldig restriktiv da, det blir mye hviling, og det hoper seg opp, men besøket har vært flinke å hjelpe til, så det har gjort at jeg klarer legge bort foreløpig samvittighet osv. Mulig det er fordi jeg er gravid og, det er litt lettere å forklare at jeg ikke orker, når det er en synlig årsak. Nå er det jo egentlig ikke derfor, eller, det er ikke derfor i det hele tatt. Jeg er veldig "god" på å være gravid, kropp og sjel takler det veldig bra, har ingen begrensninger (bare de andre setter for meg). Drikker ikke alkohol selvsagt, men tenkte begrensninger utover det åpenbare altså 
Men jeg vet at i denne nav prosessen er det viktig å få alt dokumentert, og jeg mistenker at jeg går rundt med en udiagnostisert c-ptsd. Og det er viktig å få dokumentert, for mange ting. Men innpass på dps et vanskelig nåløye, legen sa du nå være suicidal for å få time. Og det skjønner jeg jo, veldig synd at de er så dårlig med ressurser mtp behovet! Prøvde for noen år siden, men ble avvist, klagde, og den ut avvist. Så har tenkt på det som umulig.. Men vi søkte igjen, ble avvist. Legen kunne ikke klage for meg, det hadde han ikke kapasitet til (da kunne han bare ha to pasienter på listen sin, takk for den, følte ikke det var mye å spørre om, jeg visste ikke jeg kunne klage artig som "lekmann" ). Men jeg jobbet veldig godt med klage, trakk fram lover og retningslinjer, og så egentlig ikke hvordan de kunne avise den med mine begrunnelser for krav til hjelp. Ventet fire uker.. Og jaggu fikk jeg ikke medhold! Så har fått time for utredning i august. Stor seier og "vinne litt" over systemet.
Men, får oppdatere igjen etter ultralydundersøkelsen. Håper alt er bra!
Var 4 % under på vekst, siste barn var 3300 gram, så det kan være det ikke blir noen kjempe baby denne gang (heller)
Men enda lenge igjen til termin, så endrer seg vel fort. Var litt mindre sist og
Da var vi hjemme igjen, alt vel i magen. Sjekker både morkake og navlestrengen, sånn i tillegg til baby og vekst, så føles veldig trygt!Var 4 % under på vekst, siste barn var 3300 gram, så det kan være det ikke blir noen kjempe baby denne gang (heller)
Men enda lenge igjen til termin, så endrer seg vel fort. Var litt mindre sist og
Jordmoren vår var på plass, det var den andre som var blitt syk. "Vår" skulle egentlig ut i ferie fra i dag, men utsetter det litt for å ta unna tre uker med ultralyder først - blir ikke tilbud i det hele tatt på sykehuset når hun tar ut ferie så!
Og see, en liten fot
Vis vedlegget 465861

Fin mageGravid uke 27+0
"Idag var du veldig gravid, mamma!"Synes ikke den var noe større enn sist jeg tok bilde, men
Vis vedlegget 465983

Håper selvsagt hun holder seg der i mange, mange uker til. Heldigvis ikke noen sannsynlighet for at det skulle skje noe annet 




ME formen begrenser mye fra før av, men jeg liker å ta i et tak. Men orker ikke stort som innbærer og stå og gå, hjelper helt sikkert ikke på å være gravid. Det går sakte i trappa, så å gå opp og ned flere ganger om dagen klarer jeg ikke. Har innsett at hverdagen ble bedre av en arbeidsstol meg hjul osv på kjøkkenet, så pratet med ergoterapeut i går om å søke om en til å ha i første etasjen her. Da blir de lettere å hjelpe unger med påkledning for å gå ut, ikke minst drive med klesvasken. Det er sånt som hoper seg opp fordi jeg ikke klarer den ståingen.

Merket at det var noe allerede på fødestua, når han var lagt på magen min og aldri roet seg. Virket irritert og plaget, og han var helt utrøstelig på sykehuset. Var helt grusomt 
Måtte få barnelegen til å sjekke han en ekstra gang, noe måtte det være. Så det er jo litt av det jeg føler jeg burde prate med jordmor om, for det var virkelig traumatisk for min del. Skrikingen var kjempe intens og fæl, som om han fikk vaksine/men var slem med han.. Og jeg fikk ikke sove, spise, roet meg i det hele tatt, ikke pusset tenner eller dusjet eller noen ting før dagen før jeg dro hjem (fordi jeg innså at jeg ikke hadde fått tatt ut toalettmappen av kofferten min etter tre dager). Mannen overnattet ikke og hadde litt ting å gjøre meg logistikken hjemme, denne gang har vi en nittenåring som disponerer egen bil, så da ordner det seg med både barnevakt og det å kjøre i bhg osv. Så han skal være med 24/7 nå.
Så å kjøpe bæresjal veltet opp en masse greier merket jeg. For nå er min fysiske form så mye verre, og jeg vet ikke om jeg klarer det igjen.. Han gikk heller ikke opp i vekt, og det og var fortvilende, for han brukte så mye energi på å gråte, til min fortvilelse. Og problemer med amming, måtte kutte tungebånd, masse masse styr. Gubben var litt sånn, dette vil jeg aldri gjøre igjen, uff egentlig jeg og. Så jeg bare krysser fingrene for at de ikke blir slik igjen..
Jeg har gått ned én kilo siden sist, skjønner ikke helt hvorfor det, men
Så ikke opp mer totalt enn halvannen kilo. Tenker det kommer masse fremover, da babyen har en vokseperiode de lux fremover, mener det var prat om opp et halvt kilo i uka på baby. Så det vil jo merkes på min vekt og.
Har ikke hatt anledning til å spise annet enn vanlig, så har gått rundt og kjent på den sulten hele dagen. Jeg og to av ungene hentet seng til de nye soverommene vi etablerer, så vært på farten hele dagen.

Og da fikk jeg helt dånedippen, grein og styrte. Og etter det har jeg vært så urolig og stressa over at vi ikke har en plan, for nå er det mye som henger i lufta. Han trengte å finne ut av når han måtte sende søknad til NAV, hvordan kunne jeg overføre uker til han om jeg sa fra meg permisjon?
Da hadde jeg jo ikke rett på uker? Hvordan kunne jeg gi til han da? Og dette vet jo ikke jeg heller, så har brukt mye tid på å nøste opp i dette, for jeg hadde lagt det _helt_ bak jeg nå i sommer. Og det å gå i gang setter meg litt i alarmmodus, eller overlevelsesmodus kanskje? Utrygghet og usikkerheten velter i alle fall lasset litt..
Han kan søke tidligst 6 uker før han skal ta ut permisjon, og de får ikke begynt å behandlet søknaden før de får inntektsopplysninger, og det kan de ikke motta før tidligst 4 uker før permisjonsstart. Altså, skjønner dere? 
Jeg må altså uroe meg for om det går i orden i månedsvis, og arbeidsgiveren hans får jo ikke vite datoer.. Eller om han blir borte ti uker, eller 40 uker. Litt forskjell 

Og vi får ikke vite.
For vi kan følge med på nav.no om de har mottatt det de trenger.
Så DET måtte vi jo også finne ut av, siden jeg også har gått helt av skaftet med tanke på at babyen må fødes (..), og gikk fra å ikke ofre det en tanke, til å måtte ha full kontroll for å føle litt ro.. Så det måtte jeg jo prate med jordmor om i dag på timen. De andre svangerskapene har vi bare kunne satt opp en time for vurdering av fødsel når jeg var på ordinær ultralyd, men nå måtte vi søke til sykehuset. For det må vurderes av en overlege og må inn til samtale og greier og greier. Så det ble litt stein i magen i dag.. Hadde håpet å få avklart en dato i dag. Men ok.. Hun sendte henvisning, og jeg fikk time tildelt allerede i dag! Altså, ikke time i dag, men en dato. Så 3. September skal vi inn og planlegge fødselen.
Jeg hadde ikke lyst til det i det hele tatt.. Jeg vil gå rundt, og det ble vanskelig med slik stativ på slep. Men men, jeg kan si det slik at når det først kom rier, så gikk det så fort at hun ble født der inne på rommet. Kom oss ikke inn på noe fødestue 

Så kom hun av seg selv i løpet av natta. Forøvrig en drømmefødsel egentlig, merket ingenting uvanlig når jeg la meg, våknet av at jeg drømte jeg hadde vondt, viste seg at jeg hadde rier, ruslet over gangen i barfotene, kom tilbake en halvtime etterpå med babyen under et håndkle inntil meg - ikke en gang bleie eller noe på
Så fikk pappa sove videre. Veldig trygt og rolig, akkurat det jeg trenger. Men det jeg trenger aller mest er å vite at jeg er på sykehuset når det starter, enten av seg selv, eller at de setter i gang.
Men ja, den kvelden og natta var det helt ekstremt, jeg hadde hørt urolig hele dagen, vært på føden for oppfølging av høyt blodtrykk, var fremdeles høyt den dagen. Jeg antok vel at det var litt av årsaken til den ekstreme uroen jeg hadde i meg.. Men ja, jeg fikk altså ikke sove, var helt fra jeg av engstelse, hadde disse kynnerene, som ikke gjorde vondt, men kom sånn at jeg ble usikker på om jeg turte å lukke øynene. Så ringte føden i fortvilelse og spurte om jeg kunne få lov å komme inn og bare være der, for jeg følte meg så redd hjemme. Da var vel klokken 2 tror jeg. Vekket gubben, og vi kjørte den halvtimen det tar.. I løpet av turen merket jeg at kynnerene ikke blir bedre når jeg følte meg tryggere på vei til føden, og til gubben fikk parkert (jeg stod å ventet utenfor) begynte det å gjøre sånn smått vondt. Og jeg skjønte vel her at det nok var rier nå (og klarte tenkte; "takk og lov at jeg var utenfor", og "herregud så treg gubben var"
). Vi kom oss opp til ti over halv tre mener jeg, da var det slik at det ble vanskelig å legge seg i noen seng, for det trenger jo ctg og alt som er når du kommer inn. Jeg ble bare gående rundt og ville ikke bli tatt i eller på. Men hun fikk til nød måle åpning av meg da jeg trengte å vite om jeg skulle føde eller ikke
Så opp i senga i noen sekunder, om jeg budsjett rett var det 5-6 cm. Rett ut av senga, hadde kjole på, så tok meg ikke tid til truse eller noe sånt. Og slettes ingen ctg, nei. Vi fikk gå til fødestua, og jeg prøvde å beholde vettet, men ble satt ut av fremtoningen til jordmor..
Skal ikke brodere for mye, men hennes fremtoning trigget meg, og gjorde det til en litt dårlig opplevelse.. Enden på visa var at hun tok slutt fikk meg i senga så hun fikk ctg på, og ungen var født en halvtime etter at vi kom på sykehuset.
Det blir ofte det. Det et mye tanker, og det er godt å få dem svart på hvitt. Så vet jeg at det er her og, at jeg ikke trenger å tenke på det, for jeg har tenkt på det, og jeg kan finne det her om jeg trenger å lese det.
Ungene koser seg med å kjenne, gubben og. Og jeg.. Jeg føler meg så uendelig takknemlig, jeg husker enda hvor jeg kjørte med bilen når gubben fikk telefon fra gynekologen som sa at det nesten måtte et mirakel til for å bli gravid naturlig.. Og her sitter jeg med mirakelet i magen 





Åh så koseligVar å hentet seng i hjembyen din, @Ametyst83 - så sneik etter en medgravid dame rundt omkring i dag, hvem vet tenkte jeg![]()
Var du på Senteret? Jeg har faktisk vært ute og fartet i dag, hadde vært morro om vi hadde truffet på hverandreOjj glemte jo å svareÅh så koseligVar du på Senteret? Jeg har faktisk vært ute og fartet i dag, hadde vært morro om vi hadde truffet på hverandre
Var en liten tur der, ja! Ungene krevde det som bot og bedring for å måtte bruke dagen sin på å bære seng og kjøre bil 
Jeg synes ferie og kaos er veldig fint, og hverdag er litt trist 
Mye av det bunner nok ut i at jeg ikke jobber nå, og jeg synes det er så godt å omringe meg av mennesker jeg elsker å være med. Så når hverdagen går i gang, så blir jeg alene.. Så går liksom verden videre, og jeg står igjen alene. Hiv på litt graviditetshormoner, så har det den perfekte stormen 
Så ble litt snørr og tårer i går, og jeg blir berørt vippet av pinnen, og alt som medfølger av ekstrem utmattelse, både i går, og det henger i i dag. En av det kjedelige tingene med å være redusert er jo at det ikke bare er fysiske ting som tar, men også emosjonelle.
Enda en grunn til å like feirer bedre enn hverdag hehe.
Så jeg må sikkert bare "komme over" dette. Har en nær venninne som elsker jobben sin og jobber hardt og mye, som står i det med kronisk sykdom og demper med smertestillende osv. Og det er liksom nok at jeg ikke jobber, men skal ikke han heller?! Så det påvirker meg nok litt. Hun sier det ikke sånn direkte, men blir sjokkert hver gang jeg gir en liten detalj om dette med permisjon osv. Vet ikke om hun har fått med seg hvor lenge han blir borte, men jeg sier det heller ikke, for det kommer ikke noe godt ut av det hun hadde blitt sjokkert.. Bare mer dårlig samvittighet på meg, og mer som tar bort fokuset på det som er viktig.

Det går bedre og bedre, bare jeg fått tankene om at ungen skal ut litt på avstand. Forresten morsomt hvordan folk også justerer seg fra termin i november "ojj, det er jo lenge til" og skuler på magen og jeg ser de tenker "herregud du er svær"
Til termin i slutten av oktober "ojj, det er jo ikke lenge til"
Sistnevnte fikk vi i helga. Og det er faktisk ikke lenge til (fikk kynner av å begynne prate om dette nå, blir si stressa
), tenk om vi faktisk får igangsettelse en uke før? Det betyr type.. 8-9 uker igjen 

noen med erfaringer? Vi hadde bursdag med guttene i klassen i 7.klasse.. Men ja, bursdager, og jeg har sagt jeg må gjøre ferdig julegavene. Det betyr at jeg har..litt dårlig tid plutselig 


Synes det var litt seint, så rakk å bli bekymret for det selvsagt 
Men nå var det helt tydelig to ganger på lørdag, og en gang søndag. Så kom hverdagen og jeg har ikke tid å kjenne etter hehe. De andre har hikket mye og ofte!
Men jeg innser at jeg nok ikke hadde klart å jobbe med dette, om jeg ikke var utenfor fra før av. Jeg sier jeg har et fint svangerskap, ingen plager osv, men det blir jo egentlig målt mot opp mot hva det evt plager. Jeg klarer ikke ligge så lenge i samme stilling, og det er vondt i magen å snu seg, tar enorme ligamentsmerter (kan ikke huske det så ille med de andre), så blir liggende våken en stund og prøve komme over det verste hver gang jeg skal snu meg (som et rimelig ofte). Og så våkner jeg av at magen er hard, vond og hele jegr gjør vondt. Jeg blir bekymret og, så det hjelper jo ikke på. Ligger forresten på siden i slik stabilt sideleie. Så litt redd jeg ligger litt "på" babyen. Når jeg våkner så gjør det vondt, og så blir jeg bekymret for om hun er skadet av det 

men jeg har veldig dårlig søvn, så hadde aldri kunne fungert i noe jobb ved siden av. Men jeg sier utad at jeg har et fint svangerskap uten noen plager, til tross 



men vet det er så koselig å se på i ettertid 
men nå som jeg faktisk er gravid, så koser jeg meg med det 





Ikke tenk på det, man kan ikke få med seg alt. Jeg har ikke fått med meg den herOjj glemte jo å svareVar en liten tur der, ja! Ungene krevde det som bot og bedring for å måtte bruke dagen sin på å bære seng og kjøre bil
![]()
Havner man i termin gruppe så har man plutselig så mye Notifikasjon så meldinger forsvinner i mengden. Prøver og få med meg alt. Også er det øyeblikket man leser, men ting skjer så glemmer man å svare. 