11 dpo og negativ tidligtest, så da tusler vi videre. Ingen overraskelse, så det går bra. Bortsett fra litt ømme bryst for noen dager siden, har jeg ikke hatt noen tegn på at det skulle ha klaffet. Er fortsatt syk, men oppe. Det er forkjølelse og hoste som sitter igjen. Og problemer med et øye, så nå dryppes det ... Akk ja, alt man skal plages med. Håper å slippe mer sykdom før jul nå, men føler meg så utsatt som har vært syk nærmest konstant siden medio september. Har jeg så dårlig immunforsvar? Tror jo egentlig ikke det, da jeg ikke har pleid å være særlig syk. Faktisk kunne det ha gått år imellom rundene. Får kanskje booste med litt mer c-vitamin og alskens. Tygger jo fortsatt piller med alt man trenger før et svangerskap.
Nå skal jeg bare se frem til julen og juledagene med familien, kose meg og nyte trekløveret. At vi er så heldige som har en så nydelig datter. Det slår meg hele tiden, og den takknemligheten kommer alltid til følge oss
I morges nå snakket vi litt om det at hvis vi skal lykkes med ny baby ennå mens jeg er 43, må det skje innen 3 måneder. Etter det vil jeg være 44 når barnet kommer. Jeg kjenner på større tvil om jeg egentlig ønsker det. Vi får se. Hadde jo først satt en grense på 43, men det er rart det der hvor flytende grensene blir når ønsket fortsatt er der, og det KAN skje noe.
Nå har vi ikke blitt gravide siden vi mistet i slutten av april. Siden 2019 har det hendt 1 eller 2 (?) at det har gått 9 mnd ca mellom graviditetene, så statistisk sett (haha) kommer det en positiv test snart, men jeg er eldre, og nå bærer det jo nedover, så kanskje kommer det aldri en positiv test mer. Og på disse månedene har vi faktisk hatt få reelle prøvemåneder, det må jeg nok også ta med. Får ta en ny vurdering på stoda i mars!
(jeg er så gal). Jeg VET jo innerst inne at den vil komme negativ ut, og så klarer jeg ikke å la være? Har aldri testet positivt før 10 dpo, så den der var egentlig bare for å kaste penger ut av vinduet ... Nå skal jeg holde meg til fredag!
Håper håper 
