Hei damer!
Tenkte bare skrive et lite innlegg her. Jeg har ikke skrevet meg opp som stimulerer, ruger eller gravid. Jeg er bare her. Jeg bruker skrive meg opp, men desverre etter veldig mange forsøk har jeg enda ikke lyktes. Har hatt positive tester flere ganger, men aldri endt bra. Porsgrunn var ikke sikre på om de ønsket gi meg det siste forsøket jeg hadde igjen, siden jeg enda ikke hadde lyktes. Det meste jeg noen gang fikk ut var tre folikler. Jeg har hatt to avbrutte der første uttak endte med at ingen av foliklene var modne, og andre uttak endte med at ingen av de overlevde. Jeg har hatt ett uttak der de fikk ut tre og to av de ble blasto, og ett uttak der jeg fikk utt kun ett, men det overlevde og ble til blasto. Så til tross for få folikler har jo kvaliteten vært god på de siste forsøkene. Men selv med god kvalitet endte det aldri med noe mer enn kjemisk. Så i frykt for at de skulle «gi meg opp» spurte jeg om kona kunne ta siste forsøket. Den problemstillingen hadde de aldri vært borti før og måtte ta det med ledelsen. Heldigvis viste det seg at det var i orden. Siden vi er ett par gjelder samme regler, med tre fullførte forsøk, så vi har kun dette siste forsøket vi er inne i nå.
Kona har aldri forsøkt å bli gravid. Kun jeg, fordi det har vært min drøm å gå gravid og føde. Det har vært en tung prosess å måtte gi fra meg drømmen, og sende stafettpinnen videre. Å videreføre gener og føde er det vi kvinner er «lagd for», og jeg klarer ikke det met kvinnelige en gang. Det har vært veldig vondt for meg. Kona lyktes på første forsøk, og vi tok clearblue ulesindikator i dag og der står det 1+2. testene vi var tatt underveis har også steget
Jeg er ufattelig glad! Vi har vært i prosessen siden 2019, så nå er det på tide at det går! Corona stanset to år av prøvingen, så det har også tatt på. Men selv om jeg er ubeskrivelig glad er det en sorg i bunnen av hjertet. Sorgen over det jeg aldri får oppleve. Som har vært min store drøm så lenge jeg kan huske. Jeg er flink til å prate med kona om det, og senest i går gråt jeg. Å se hun være kvalm, sove ekstremt mye, miste matlysten, få vondt når håndklet treffer puppene når hun tørker seg etter å ha dusjet osv er symptomene jeg også følte på i 2019, men mistet i uke 9. Fra 2019 har jeg jobbet for å bli gravid igjen. Men uansett hvor hardt jeg prøver får jeg det ikke til. Det er vondt at det er hun som ikke engang vil være gravid eller føde som sitter med disse syntomene og ikke jeg. Igjen, jeg er VELDIG glad for at hun er gravid. Det viktigste er at vi får barnet vi har ventet på i 5 år! Men det har aldri vært viktig for kona å videreføre sine gener, men det har vært et stort ønske fra meg, men nå skjer det aldri, og det er vondt. Men det aller viktigste er at vi får vårt lille lykketroll
Dette ble et mye lenger innlegg enn jeg så for meg
Det jeg egentlig skulle frem til var at jeg ønsker å ta del i februar gjengen her, og bli med i termingruppen med de av dere som blir gravide, selv om det ikke er jeg som går gravid. Jeg skal jo bli mamma jeg også
Bare vanskelig å vite hvordan jeg skal formulere det, når det ikke er mitt forsøk, men vi er sammen om det. Blir jo rart å skrive at det er første forsøket mitt når jeg har hatt 9 forsøk. For kona kommer nok ikke til å melde seg inn her, men for meg er det viktig å ha ett sted å gå til
og vi har jo hatt forsøkene sammen, selv om det er jeg som har hatt alle bortsett fra et.
Så her er min informasjon: veientilbabylykke - Porsgrunn - barn 1 - 5 iui, 5 uttak, 4 innsett, Oppstart 19 januar menopur 200 iu, fyremadel, ovitrielle. Uttak 31 januar, innsett 5 februar.
Føles som 2 uker siden mandag .. Krampetak nederst i magen fra lutinus og ustoppelig trøtt. Hva gjør dere for å fylle dagene? Jeg er jo på jobb, men det er alle de andre timene. Legger meg riktignok kl 10 i stede for 12 og sovner med en gang nå, så der får jeg brukt opp noen timer 
hvordan går det med testinga di, marf91?
