Synes duxillegger andre en baktanke eller underliggende tanke som for meg blir fryktelig feil.
Ja, amming er både mat og trygghet fra starten av, men for meg ligger tryggheten for barnet i det at annen kommunikasjon utgår grunnet manglende soråk og at barnet ikke har andre måter å kommunisere på enn å oppsøke kontakt og nærhet, da først og fremst i form av ammingen.
Når barnet blir eldre (WHO anbefaler amming FREM MOT 2 års alder, ikke videre, og hvertfall ikke til mininum den alderen), blir det for meg mer naturlig å erstatte denne tryggheten og nærheten mellom mor og barn til andre, mer alderstilpassede ting. Når barnet ikke har behovet for maten gjennom amming what so ever, og til og med har sluttet med eventuell MME som tilleggskost, og kun trenger dast føde, kormale liddagernog brødmåltider, er babyperioden over, også ift ammingen. Det er rett og slett ikke behov mer. Har man et barn som er veldig bedagelig av seg, og er litt "etter" ift standarden, er det selvsagt en helt annen sak. Men de aller fleste toåringer har utviklet et greit språk, god kommunikasjon og har helt andre fysiske og følelsmessige behov for nærhet enn ammingen. Det er MIN erfaring, og dermed også min mening rundt temaet
Kunne skrevet mye mer rundt det, kpmmet med eksempler fra både egne og andres opplevelser og barnas situasjoner som begrunner min mening, men føler ikke jeg skal måtte forsvare meg på dette, og heller ikke få tanker som ikke eksisterer lagt på meg.