40+0 – fødsel
Den velskapte gutten vår kom til verden 3. februar, en fødsel som gikk på skinner helt mot slutten.
Startet med modningsrier morgenen 2. februar. Disse tiltok utover dagen og vi reise derfor inn på kvelden for en sjekk. 1 cm åpning og avflatet livmorshals, men det var det. Fikk noe å sove på hjemme. Det hjalp derimot ingenting og hele natt til 3. februar gikk til å sitte i dusjen, puste og pese meg gjennom alle rom i huset og håndtere riene. Det ble altså ikke noe søvn.
Klokken 8 den 3. februar hadde smerten gått fra vondt – veldig vondt – veeeeldig vondt til nå er det vondt-vondt. Ringte inn og overbeviste meg selv om å være hjemme liiiitt til. Hadde så lite lyst til å reise hjem igjen fra sykehuset for 2. gang
Klokka 11 var det bare helt for j*velig vondt og det kjentes ut som om analen var på vei ut et øyeblikk. Hadde også fått trang til å presse og trengte assistanse av min kjære for hver rie.
Taxi ble bestilt og sjåføren kjørte med nødblinken på hele veien, han var greit stressa
Vel fremme var vi klare for dommen. Jeg forberedte meg på dårlige nyheter helt til jordmor avbrøt tankerekka mi med «8 cm!!!». Jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det var 17 timer siden vi var inne sist og jeg ble stolt av å ha klart meg selv hele veien.
Vi fikk fødestue og jeg fikk epidural med en gang. Evig takknemlig for det. Godt innlosjert med bekledning og det som hører til koste vi oss med litt mat mens vi gledet oss til å møte sønnen vår!
Klokka 15 hadde jeg 10 cm åpning, men han var fortsatt litt høyt oppe. De tok vannet mitt. Jeg hadde uansett pressetrang per rie og fikk lov til å presse litt. Dette holdt jeg på med i en times tid. Han kom veldig sakte nedover, men nå begynte den aktive pressefasen. Riene hadde mistet litt effekt pga. epiduralen, samt at jeg var ganske sliten blitt. Etter å ha skiftet stilling mange ganger, fikk jeg drypp for å hjelpe riene. Det hjalp litt. Jeg presset i over en time og det var ikke rom for å gjøre det mer, samt at han begynte å bli stresset. Jeg fikk han bare ikke lenger ned.
Lege kom og fant ut at han kom ut som en stjernekikker - med pannen først. Det ble kjapt konkludert med at han måtte bli tatt med tang, samt at de måtte legge inn et klipp. Der og da blåste jeg i hva de gjorde med meg, så lenge de fikk han fort ut. Gikk ikke det, ble det KS:
Det var noen heftige minutter der et øyeblikk. Etter fire minutter med tang, kom han ut! Medtatt og han ble derfor tatt med ut med en gang, men han var kjapt tilbake igjen og ble lagt på brystet mitt
For en følelse. Babyen min var her! Pappa og jeg gråt av glede, mens mini gryntet og stirret oss i senk.
Deretter fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått en grov rift, til tross for klippet. Rift grad 3b med andre ord, hvor lukkemuskelen i endetarmen dessverre ble affisert.
Derfor bar det rett på operasjonsstua med meg, etter bare 10 minutter med min lille familie. Det var tøft og absolutt ikke det jeg ville, men jeg var fortsatt full av adrenalin så alt gikk.
4 timer senere fikk jeg endelig være med mini og pappa. Da var det så sent at pappa måtte reise hjem og jeg fikk fortsatt ikke fylt behovet mitt for å være sammen alle tre. Det var en beintøff og tårevåt natt. Samtidig som jeg var umenneskelig stolt over det jeg hadde fått til og ikke minst at premien var like hel
Kvelden dag 2 dro vi hjem. Ammingen gikk veldig fint og jeg hadde det ikke noe bra på barsel. Jeg måtte hjem og samle gjengen min. Dette fikk jeg lov til da alle tester var fine, heldigvis!
Nå er mini snart 2 uker og det har helt klart vært og fortsatt er tøffe stunder. Spesielt på grunn av problemene mine «der nede». Det drar ned stemningen ganske greit … gleder meg til det blir bedre!
Ellers så elsker jeg den lille familien min over alt på denne jord! Og selvom jeg fikk hard medfart, har jeg tenkt til å gjøre det igjen. Vi kvinner er helt rå
Ikke hadde han festet seg heller, da jeg var på kontroll på torsdag denne uken. SF-målet har vokst litt godt ut av kurven sin, så skal på trivselskontroll førstkommende torsdag for å sjekke størrelsen på mini. Ble skuffa når jeg fant ut at jeg måtte vente så lenge, hadde håpet at jeg skulle få time en av de første dagene den kommende uken, men men ... Er liksom nok venting fra før av
Så nå venter jeg bare på at det skal komme litt blod i samme slengen. Merker nada av tegn på fødsel ellers.
I dag er det visning på leiligheten over oss og vil helst slippe å pese meg ned 3 etasjer i fødsel, mens jeg møter nysgjerrige potensielle nye naboer i trappa
Godt å høre at du ikke har fått helt skrekken etter det som høres ut som noen ganske så tøffe tak. Har hørt at å sitte litt grønnsåpebad kan være bra for rifter, kanskje noe du kan undersøke nærmere om du fortsatt er ganske plaget? Ellers håper jeg du koser deg masse videre med den fantastiske premien din. 
